Visst er det nedgangstider, men i dag fikk jeg ti kilo mel i hus. Ti kilo, det er mye det. Nå har jeg mel i hvert fall til sommeren, kanskje enda lengre. Det føles som jeg har ti kilo gull liggende i kjelleren.

For hvert år som går, kjenner jeg mer og mer på trangen til å klare meg selv. Jeg vil så gjerne forsørge, i første rekke meg selv, men på sikt kanskje også en familie. Klare seg selv. Det er et mye større nederlag å ringe hjem etter penger i dag enn det var for noen år siden. Og det skjer i blant. Mens mine jevnaldrende venner er i jobb og lever på solsiden, møter jeg dagene med sparekniven på strupen.

Men noe har skjedd. Da jeg for fire år siden var i min lokale bank for å forhøre meg om mulighetene for å investere i egen bolig, gliste de og lurte på hvor mye jeg ville ha. Nylig var jeg tilbake for å be om kredittkort, men fikk beskjed at det nok ikke gikk, med tanke på min nærmest latterlige privatøkonomi. Jeg hadde like store økonomiske problemer for fire år siden som nå, men det som tidligere ble oppfattet som innovative forsøk på fornuftig investering og sunn kapital, blir i dag tatt for utidige forsøk på tiltusking av ærlige arbeidtakeres sparepenger.

I det minste har jeg mine ti kilo mel, samt to pakker fløtegratinerte poteter jeg fikk for halv pris på Ica forleden dag. Da klarer jeg meg i hvert fall gjennom morgendagen.

Julegavehandelen er herved lagt ut på anbud. Intresserte bes melde seg omgående. Gunstige betingelser.

O’ when the gifts, go marching in!

I sitt utrettelige arbeid med å filtrere ut de mest relevante nyheter samfunnet vårt oversvømmes med, har bloggenmin bitt seg merke ved Dagsavisens sak 23.11.09 om at blokkfløyten går en utrygg fremtid i møte.

Saken er nemlig den at blokkfløyteleverandørene melder om tørke, og flere musikklærere er ute og sier at de ønsker å satse på gitar og andre instrumenter med liten sosialdemokratisk klangbunn. En musikklærer på Disen uttaler for eksempel at «blokkfløyten er et takknemlig instrument å lære noter på, men vi bruker den ikke mer enn vi absolutt må, for å skåne både lærernes og ungenes ører». Til og med Utdanningsforbundet er ute å presiserer at blokkfløyten ikke er obligatroisk i norsk skoleverk.

Ikke?

I redaksjonen hersker det uenighet om hvorvidt dette skal tolkes som et skisma som efterhånden vil føre til evig fortaaaabelse, eller om det er et tegn på at menneskeheten tross alt er i ferd med å lykkes med prosjektet sitt her på jorden. Vi overlater konklusjonen til dere!

Les artikkelen her.

Blokkfløyten sliter med å tilpasse seg tidsånden

Nå har jeg flyttet så pass langt vest i byen at radioen tar inn lokalsendinger fra Buskerud dersom den får bestemme selv. Og det får den som oftest. I den forbindelse har det slått meg: Det går virkelig for seg i Rollag kommune.

Inntil nylig har jeg ikke engang visst at Rollag finnes, men de siste morgenene har det gått opp for meg at stedet ikke bare eksisterer, det er i høyeste grad å regne med, og dessuten så fullt av gnisninger at selv Osama bin Ladens svigermor ville fått bekymrede furer i pannen dersom hun hadde vært bosatt der. Noe jeg forøvrig ikke anser som usannsynlig at hun gjør.

De siste dagene har nemlig ordskiftet rast høylytt omkring spørsmålet om å flytte skolen ut av bygden eller ikke, og til dels ufine metoder er tatt i bruk. Det hele kulminerte tirsdag morgen etter at noen hadde satt opp ni kålhoder på stake med påskriften «Veggli Arbeiderparti» utenfor kommunehuset.

Stort bedre kan man vel ikke få sagt det.

Jeg har glemt å betale semesteravgift i år, jeg har ikke meldt meg opp til eksamen, jeg gikk på en dør iforrige uke, og fikk ikke vasket klær som planlagt i går. Vinduene jeg skullet vasket for mange uker siden er fortsatt skitne, i bokhyllen står flere hyllemeter med uleste bøker jeg kjøpte for flere år siden, det er fortsatt ingen dørhåndtak på klesskapet mitt, og jeg har sovet bort hele formiddagen. Hva dere enn gjør i morgen, folkens: Ikke stem på meg! Jeg har nemlig hendene fulle med å bli fire år eldre i neste stortingsperiode.

Følgende dialog er sakset fra forumet på Aftenposten.no i forbindelse med en sak der Fremskrittspartiet foreslår at staten skal betale folks bompenger. Saken er kjent, reaksjonene forutsigbare, men den politiske innsikten står det kanskje enda dårligere til med enn fryktet.

(Uthevning etter forfattterne)

Morten:
Og jeg er overhodet IKKE interessert i at mine skattepenger skal gå til de forbanna veiene. Trodde FRP mente at folk bare skal betale for de tjenestene man bruker.

Fredrik:
Du tar feil, Morten!
Det er ikke DINE penger som skal bruke, det er STATENS!
Inbiller du deg at DU eier statens penger?
Dine holdniger virker dessuten temmelig bakstbersk!
Forslaget fra FRP er GENIALT! - og viser igjen at partiet ligger “oceaner” foran sine politiske bakstrebere til venstre!

Bør vi kanskje revurdere det der med allmenn stemmrett?

– Hei, stopp den mannen!

Romsdals budstikke melder at kontaktskader med kai er doblet i år. Sjøfartsdirektoratet er bekymret. Så folkens, dersom dere møter Kai er det best å skygge banen.

Og Sjøfartsdirektet er altså urolige

Norsk Kennelklubb (NKK) er på banen, selvsagt, og advarer kronprinsparet mot å velge en hund som ikke er renraset. Med seg på laget har de Norsk Puddelklubb, noe som understreker alvoret og viktigheten i saken.

«Både NKK og Norsk Puddelklubb stiller seg uforstående til valget, da hundetypen som velges av Kronprinsparet høyst sannsynlig vil føre til en økt forespørsel på landsbasis.»
NKK

Stridens kjerne er en såkalt «labradoodle», som er en blanding av puddel og labrador. NKK og puddelklubben er fortvilet over at rasehygienen har tapt terreng i vårt samfunn, og ønsker et oppsving i tidligere tiders ideologiske genistrek om å holde rasene atskilt. Kritikken er slagkraftig.

«Ofte blir det fastslått at hundene er både allergivennlige, røytefrie samt har et behagelig gemytt. Men hvor forutsigbart er egentlig dette?»

Slik kan vi ikke ha det. Bloggenmin håper puddelklubben tar saken videre, her er det viktig å ikke gi seg. Hva med å innføre tydelig merking av alle blandingshunder, og anlegge kommunale gasskamre for å løse problemet? Slikt svineri kan vi ikke ha rekende gatelangs. Heil hunden!

Fysj og fy

Bloggenmin vil ønske alle som føler seg truffet en riktig god tur.

Så hva er det som farer gjennom hodet på en ung og lovende samfunnsborger som akkurat har vært på butikken for og kjøpe tannkrem, og kommet hjem med en tannkost?

Bekymring. Det er bekymring som farer gjennom hodet på vår helt. Bekymring for at alle de gode årene ligger bak, bekymring for hva som ligger foran, at han snart glemmer hvordan venner og familie ser ut, at den personlige hygiene glir ut, at man en dag blir båret inn gjennom et sett automatiske skyvedører i glass, for siden aldri å komme ut av dem igjen.

Og alt det på grunn av en tannkrem. Er det ikke vakkert…

Hva slags tannkrem bruker du?