Der barn er
en vuvuzela
er voksne
en sur klarinett
og gamle mennesker
en våt avis

Slamkjører Eilert Støen har fått på pukkelen siste tiden, etter at han supplerte slamkjøringen med en annen skitten bransje, nemlig kommunale jaktfarmer i Sør-Afrika. Norges mest kjente slamkjører må belage seg på noen rene år i politiets varetekt, men har likevel oppnådd mye til å ha et navn som lett kunne hatt en av hovedrollene i Kjell Aukrust sine romaner.

Slamkjøring er ettertrykkelig satt på kartet, og bloggenmin vil takke både Eilert og hans vannverkskompanjonger for en underholdende svindel- og korrupsjonssak. Mer moro går det nesten ikke an å ha med en kommune.

Det er vakkert når den 4. stadsmakt setter makt bak de fine ordene sine, og strammer til vaktbikkjas gnagende kjeve enda et hakk. Jeg snakker selvsagt om Aftenpostens oppslag i forbindelse med vulkanutbruddet på Island, der en av landets bærende nyhetsformidlere kunne melde om avmakt og fortvilelse på Ski. Bloggenmin siterer ingressen i sin helhet:

Vulkan-asken kan for alvor ha nådd Norge og har mest sannsynlig skitnet til et stort antall biler på Østlandet i løpet av dagen

Det må man si. Og hvem skal så ta ansvaret for disse skitne bilene? Jeg regner med Aftenposten følger opp. Skal vi sende gullvaskregningen til det islanske folket? Slik forsøpling kan vi da ikke finne oss i. Bål-sesongen sluttet dessuten i går, så her er det bare å slukke flammene. Riktignok har islendingene sitt å stri med for tiden, men det skal da ikke gå ut over folk på Ski!

Mannsrollen skal, ifølge de som har greie på slikt, være i krise. Vi menn er ikke lenger det vi engang var, og uansett om vi prøver å leve opp til de gamle, maskuline idealene, eller gjør vårt ytterste for å distansere oss fra dem, går det galt. Menn skal være passe maskuline, men ikke for feminine, sminke oss en gang iblant, men ikke daglig, planlegge å krysse Grønland på ski, men ikke nødvendigvis gjøre det, og helst ha kysset noen av samme kjønn en gang i ungdommen.

Inntil nylig har jeg tenkt at det moderne mannsidealet er en utopisk og teoretisk konstruksjon, uoppnåelig i all sin kompleksitet. Men plutselig innser jeg at disse mennene finnes. Og det viser seg at de spiller curling. Hør bare:

Curlingslandslaget er idrettsmenn på internasjonalt nivå, men oppfattes som gjennomsnittelige mosjonister. De er motekjendiser, men uten å få homostempel. Når de farger av klesvasken, skrives det om dem i Norges største avis. Og for de som måtte ha glemt det: De vant faktisk sølv i OL.

Slike gutter er det nye Norge vil ha. Menn i alle land, begynn med curling!

Slik ser fremtidens menn ut

Om å ha påskeferie og en uke til neste pliktige oppmøte

Slik skulle det vært oftere. En perlesnor av dager med blanke ark, og kun et fåtall fargestifter å velge mellom. Og tungt gråvær ute, som oppmuntrer til stille innesitting. Kombinasjonen åpner for muligheter jeg nesten hadde glemt finnes. Som å se film. Gjerne flere på en dag. For eksempel tre kvalitetsfilmer på rad. Erlend og jeg har nytt oss gjennom «The Hurt Locker», «Skyggen» og «The Men Who Stare at Goats», alt sammen på i underkant av et døgn.

Jeg planlegger å levere inn selvangivelsen en dag. Men jeg trenger ikke gjøre det i dag. Kan gjøre det i morgen. Eller onsdag. Eller kanskje jeg venter til helgen nærmer seg. Vi får se. Ideelt sett burde jeg få satt på en maskin klær i løpet av uka også, men det er ikke prekært.

Det er en luksus man burde unne seg oftere. Se hvor langt ned man klarer å få kortisolnivået. Jeg har ikke lovt meg bort før lørdag klokken 15.00. Får håpe jeg ikke går i surr med dagene i mellomtiden.

Jeg bruker påsken til å se på geiter

Er det så smart at sommertiden begynner natt til søndag? Eller kan det tenkes andre, mer gunstige tidspunkt? Jeg mener, nå får vi en time kortere helg. Sommertiden hadde mest sannsynlig vunnet seg flere venner dersom den hadde startet for eksempel mellom klokken 14 og 15 på fredag. Helst hver uke.

Kanskje den til og med hadde blitt tatt inn i varmen i Vest-Australia, der den i flere tiår har blitt uglesett såvel av lokale makthavere som befolkningen ellers. Både i 1975, 1984 og 1992 ble det stemt over om man skulle innføre sommer- og vintertid, slik det var andre steder på kontinentet. Alle årene sa folket nei. I 2009 gjorde de enda et forsøk, og etter  å ha prøvd ut ordningen i tre år, stemte befolkningen over om det ville være en god idé å innføre ordningen på permanent basis. Men nok en gang var den gemene hop enige om at det tross alt var bedre før.

Sommertiden sliter nemlig litt i motvind en del steder i verden. De to Facebookgruppene «Daylight Saving Time» har på verdensbasis til sammen 11 medlemmer, mens gruppen «I hate Daylight Saving Time» har 508. Det vitner om at grasrota ikke engasjerer seg særlig sterkt i denne saken, men det betyr ikke at historien har vært problemfri. Sesongjustert tid er nemlig mer kontroversiell enn man kanskje er klar over.

Selv om ideen var eldre, var det under 1. verdenskrig ordningen fikk fotfeste, som et tiltak fra tyskerne for å begrense bruken av kull, som var mangelvare i krigsårene. Senere fulgte USA, Storbritannia og flere andre land etter. Siden har det vært opprivende diskusjoner og spennende forskning rundt temaet, og det viser seg at tiden påvirker oss mer enn vi er klar over. En svensk undersøkelse konkluderer for eksempel med at antall hjerteinfarkt går signifikant opp de første dagene etter start av sommertid, og tilsvarende noe ned ved inngang til vinteren. Antall trafikkulykker går ned på grunn av lengre og lysere dager, mens bønder og underholdningsartister klager over tap på grunn av mindre fordelaktig lyssetting.

Dyrt er det også. Kostnaden for en lovendring om sesongjustert tid i Nord-Amerika ble estimert til å ligge mellom 3 og 6 milliarder kroner. En annen kalkulering kom frem til at ineffektivitet som følge av tidsjustering førte til et børstap på 187 milliarder kroner i USA. På en annen side tyder mye på at turistnæringen og butikkene får et markant oppsving som følge av sommertiden, en undersøkelse fra 1999 konkluderte med at fritidsnæringen i EU økte omsetningen med 3 % på grunn av tidsjusteringen.

Selv om sommertiden ser ut til å ha kommet for å bli, i hvert i de delene av verden som ligger et stykke unna ekvator, er det grunn til å bite seg merke ved farene som lurer. I 1993 ble et tysk stålverk delvis rasert som følge av at stål som lå til avkjøling ble transportert videre en time for tidlig, og dermed eksploderte og sprutet rundt i fabrikkhallen. Årsak: Man hadde glemt at klokken skulle stilles en time frem.

Det hadde man ikke glemt fredag klokken 14.00.

Tiden er inne for å se nærmere på sommertiden

Multimedia heter farsotten som har ligget som en forbannelse over mediehusene i det ganske land de siste årene. Forskremte skribenter blir av redaktøren væpnet til tennene med kameraer og lydutstyr med hensikt å skape et flermedialt uttrykk som bedre skal sette tingene i perspektiv. Ikke bare kan du lese saken om den siste renteoppgangen, men du kan i tillegg se et intervju med journalisten som har skrevet den på Nett-TV.

Eller du får sakenillustrert med kornete og uidentifiserbare videosnutter fanget med en mobiltelefon, som etter sigende skal være fra den aktuelle hendelsen. Dagbladet kunne for eksempel i morges ikke bare melde om vulkanutbrudd på Island, men attpå vise video av hendelsen øverst på forsiden: En støyete videosnutt av noe diffust rødskjær i lett bevegelse.

Hvorvidt videoen viste et vulkanutbrudd på Island eller Oriontåka filmet fra Hubble-teleskopet er umulig å avgjøre, men den redaksjonelle avgjørelsen må ha vært at nettopp denne illustrasjonen best satte tingene i perspektiv.

Og det er jo nettopp det Dagbladet er så gode på.

Slik blir kanskje fremtidens tv-sendinger. Før også Dagbladet tok til fornuft og byttet videosnutt, var saken illustrert med dette informative bildet i videoform

Sakset fra skatteetatens sider for utfylling av skjema for selvtukt og personlig indignasjon, utfylles av enhver skatteyter som belemrer seg selv med et enkeltmannsforetak:

«Så godt som alle næringsdrivende har plikt til å registrere og dokumentere inntektene og utgiftene sine. De fleste er regnskapspliktige og skal også utarbeide årsoversikter»

Litt senere i veiledningen blir det utdypet hvem man sikter til med «de fleste»:
«Enkeltpersonforetak er regnskapspliktige hvis de har mer enn 20 ansatte eller har eiendeler med mer enn 20 millioner i samlet verdi»

Uthevingene er mine egne. Skatteetatens definisjon av den gjennomsnittelige foretakseier helt og holdent deres. Da er det med andre ord ikke jeg som er folk flest?

Man må ha minst 20 av disse under seg før Skatteetaten blir imponert

Visst er det nedgangstider, men i dag fikk jeg ti kilo mel i hus. Ti kilo, det er mye det. Nå har jeg mel i hvert fall til sommeren, kanskje enda lengre. Det føles som jeg har ti kilo gull liggende i kjelleren.

For hvert år som går, kjenner jeg mer og mer på trangen til å klare meg selv. Jeg vil så gjerne forsørge, i første rekke meg selv, men på sikt kanskje også en familie. Klare seg selv. Det er et mye større nederlag å ringe hjem etter penger i dag enn det var for noen år siden. Og det skjer i blant. Mens mine jevnaldrende venner er i jobb og lever på solsiden, møter jeg dagene med sparekniven på strupen.

Men noe har skjedd. Da jeg for fire år siden var i min lokale bank for å forhøre meg om mulighetene for å investere i egen bolig, gliste de og lurte på hvor mye jeg ville ha. Nylig var jeg tilbake for å be om kredittkort, men fikk beskjed at det nok ikke gikk, med tanke på min nærmest latterlige privatøkonomi. Jeg hadde like store økonomiske problemer for fire år siden som nå, men det som tidligere ble oppfattet som innovative forsøk på fornuftig investering og sunn kapital, blir i dag tatt for utidige forsøk på tiltusking av ærlige arbeidtakeres sparepenger.

I det minste har jeg mine ti kilo mel, samt to pakker fløtegratinerte poteter jeg fikk for halv pris på Ica forleden dag. Da klarer jeg meg i hvert fall gjennom morgendagen.

Julegavehandelen er herved lagt ut på anbud. Intresserte bes melde seg omgående. Gunstige betingelser.

O’ when the gifts, go marching in!