Tyskland, 2006
Hadde mor visst hvor jeg var hadde hun faatt hetta. Det lukter öl og röyk av meg naar jeg kommer hjem om kvelden, og iblant kommer det til haandgemengd paa stedene jeg vanker. Det er flatfyll og fotball satt i system, og det av systemet stormakt über alles: Tyskland.
Skjönt frasen om at «ordnung musst sein!» kan falle noen og enhver tungt for brystet i disse dager. Om det finnes et system i galskapen, maa man antakelig väre tysker for aa se det. Gatene koker av mennesker av alle nasjonaliteter, og brosteinene blir omtenksomt dekket av et bekyttende lag plastbegre og knust glass. Paa gatehjörnene oppstaar det spontant sangkonkurranser mellom rivaliserende fanskarer. Her er ikke bevisstheten rettet mot forholdet mellom brystklang og hodeklang, men paa den langt mer konkrete störrelsen volum. Om det ikke er vakkert, er det i det minste imponerende. Ofte er det engelskmennene som har «det lille ekstra».
Og mer enn noen gang gjelder ordtaket om at klär skaper folk. For man skal kle seg med omtanke for aa signalisere eller ikke signalisere önskete eller uönskete sympatier. Folk tar deg for den du kler deg som. Det er enkle regler, men likevel lett aa bomme grovt.
Folkehavet bölger gjennom landet som det gjör paa tribunen paa stadion, alt etter hvilken by som er vertskap for kamper. Naar bölgen paa ny skylder inn over byen, blir det öredövende og nesten ubehagelig intenst. Og altoppslukende. Som om verden ikke handlet om noe annet.
