Det å kjøpe seg datautstyr er som kjent en risikosport. Før man har fått den nye maskinen med seg ut av butikken, har det kommet en ny modell som er dobbelt så rask, har mange flere frekke finesser, og som bare koster halvparten av det du har betalt. Din lille maskin er blitt omtrent verdiløs før du har tastet inn det siste sifferet i pinkoden på VISA-kortet, og er å regne som museumsgjenstand før du har kommet hjem.

For å være helt sikker på at maskinene er komplett og ubrukelige og akterutseilte når kundene får dem i hånda, har Apple innført et leveringsystem som går så sakte at man sporenstreks føler behov for å skaffe til veie en nyere modell allerede før man har fått ta sitt nyervervede tekniske vidunder i nærmere øyesyn. Dette er selvsagt en svært gunstig strategi for Apples salgsavdeling, dog ikke fullt så ålreit for min lommebok. Og hvorfor det tar så lang tid? Man skal selvsagt lage maskinen først. Til det trengs det prosjektorer og konsulenter, Gud vet hvor lang tid ting tar når det er konsulenter involvert. Og så skal Kim Jo Il sykle med min lille mac, hele veien fra Kina (eller hvor Applefabrikken ligger hen), til Fagerborggata 7, 0360 Oslo, for å overrekke den personlig under sermonielle former. Så tråkker han tilbake gjennom Sibir, og Sibir er ugjestmildt, snøen har allerede begynt å legge seg, og på alle vis…

Resumé: Bloggenmin har altså gått til anskaffelse av en stk. MacBook-maskin, hvilket betyr 1) at stemningen i redaksjonen er ganske høy for tiden, og 2), at sjansene øker mikroskopisk for at fremtiden vil bringe flere og fremfor alt oftere oppdateringer av gjeldende side.

Vi i redaksjonen ønsker Kim Jo en fin tur tilbake.

Liten pust i bakken i Ulan Bator

This entry was posted on fredag, september 22nd, 2006 at 1:23 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.