…og barnlige lyst
Så dette er julen, og hva gjør jeg? Sover med pannen mot en bok på lesesalen, i håp om at i alle fall noe av all kunnskapen den inneholder skal greie å trenge seg gjennom pannen min og bli sittende der til eksamen er overstått. Hvor er det blitt av julen med sin glede og barnlige lyst? Eller har den gått over til barnslig lyst, kanskje, barnslig skadefryd over å drive gjøn med meg i denne søte juletid.
Jakten på julestemningen kan bli litt påtvunget. I min barndoms verden senket julefreden seg allerede i midten av oktober. Da var alle gavene ordnet, og det var bare å vente på at kirkeklokkene skulle ringe høytiden inn, pinnekjøttlukta skulle spre seg i huset, og tiden kom for å kaste seg over gavene under treet.
Nå kommer julen plutselig, snikende som en sulten tiger. Som julenissen på kjerringa. Som barn hadde jeg en forståelse av tigrer som søte, myke tøystykker som var fylt med vatt og stod utstilt i leketøysbutikken, eller som en litt rampete, men trofast venn i Hundremeterskogen. Men nå har jeg sett på Animal Planet. Da er ikke tigrer så koselige lenger. Særlig ikke sultne tigrer. Litt myke i pelsen, jo da, men med skarpe tenner og dårlig ånde. Livet har blitt for oppslukende. Julen er ikke lenger en tilstand, den har blitt til en tid på året. Det er det ikke mye barnlig lyst over.
Og ja, den glefser.
Snart kommer julen til et sted nær deg