Manglende spraakforstaaelse har hittil gitt meg en uventet dusj, amoniakk paa gryteretten og en ufrivilig busstur til slumstroeket utenfor Brasi­lia. Det siste foerst:

Sulten og sliten etter en lang dags vandring i Brasi­lia (noe som tar paa siden byen overhodet ikke er beregnet paa fotgjengere), slengte jeg meg paa foerste og beste buss hjemover. Trodde jeg. Portugisisken min er ennaa ikke fullkommen, og i det byen svingte ut av byen, ante jeg uraad. «Den snur vel snart», tenkte jeg, og unnlot aa hoppe av for aa ta en annen buss tilbake igjen.

Etter hvert ble det for sent aa hoppe av. Byen tok slutt, og moerket laa tungt paa den brasilianske hoeysletten. Noen brasser, slitne etter en lang arbeidsdag, satt og smaapludret i baksetet. Vi svingte inn i en liten forstadslandsby, og en og en gikk de av. Snart kjoerte vi ut av landsbyen, og inn i et slumomraade. Til slutt satt jeg igjen alene men en gammel kone og en arbeider. Han proevde fortvilet aa kommunisere med meg, og jeg fikk paa et vis forklart at jeg mest av alt oensket aa komme meg tilbake til sentrum.

«Men det var jo der vi kom fra», sa han oppgitt.
«Ikke ta den», sa jeg.
«Denne bussen gaar i hvert fall ikke tilbake».

Jeg oensket ikke aa tilbringe en natt i Brasilias slum, og ble en smule bekymret. Men heldigvis ordnet han opp for meg, og forklarte sjaafoeren at det var en gringo her som ikke kan spraaket og som egentlig skulle gaa av der han gikk paa. Om noe kunne arrangeres for aa rette opp dette.

Jeg ble dumpet paa busstasjonen i den lille landsbyen, og klarte omsider aa karre meg hjem, to timer forsinket. Men saa fikk jeg jo sett slummen.

This entry was posted on onsdag, januar 10th, 2007 at 1:41 and is filed under Feriebloggenmin. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.