Spraakflopp II
Jeg har skapt meg et problem, helt på egenhånd. Det er ikke første gangen jeg klarer det, uten hjelp, og desto mer forsmedelig er det at man går i fellen om igjen og om igjen. Det har noe med at det som synes som en god idé i ett øyeblikk, plutselig stiller seg i et annet lys i det neste. Av ulike årsaker. Denne gangen gjelder det blogginnlegget “Spraakflopp I” som stod “på trykk” i denne publikasjon 10. januar d.å. Overskriften bærer utvilsomt med seg løfter og indikasjoner om et “Spraakflopp II”, gjerne i noenlunde samme stilen: En vittig notis om kommunikasjonsproblemer ved reiser i ukjente land og språkkulturer. Dette må nok også innrømmes at var hensikten da innlegget ble skrevet, noe som ettertrykkelig går frem av den offensive ordbruken i første avsnitt.
Det vil si: Egentlig var tanken å klemme alle de gode historiene inn i ett og samme innlegg. Denne modellen ble forkastet pga: 1. Innlegget hadde allerede nådd tilnærmet ideallengde etter gjengivelsen av den første hendelsen, og ytterligere fremstillinger ville overskredet denne lengde såpass kraftig at bloggenmin fryktet for å kjede sine lesere. Dessuten: 2 Administrative problemer i form av at den tilmålte og forhåndsbetalte tid på internettkafeen i Brasìlia var i ferd med å ta slutt.
Jeg ønsker med denne noe omstendelige utlegningen av hendelsenes forløp å åpne lesernes forståelseshorisont for hvilke mekanismer og følelser som er i sving i bloggenminredaksjonen. På denne måten kan vi unngå skuffelser og misforståelser som måtte oppstå. Poenget er at jeg ikke lenger har lyst å skrive “Spraakflopp II”, delvis fordi jeg ikke lenger er i Brasil, og derfor ikke føler problemene så tett på kroppen, men mest fordi jeg ikke klarer å få Spraakflopp II-historien til å fungere i et skriftlig medium. Noe som er såpass kompromitterende for en ambesiøs blogger at jeg nå synes hele språkfloppideen var bare drit.
