Det er på denne tiden våren var ment å skulle komme. Akkurat nå ville det vært på sin plass at den for alvor gjorde seg til kjenne. Gjerne i kraftige ordelag. Brutalt skulle den ha kastet seg over meg, slik en løve kaster seg over en gnuflokk ved vannhullet, lagt meg i bakken og fortært meg levende før jeg fikk sukk for meg. Slik skulle våren vært akkurat nå. Aggressiv og nådeløs. Smelte snø for fote. Vært ekkel mot istappene på husgavlene. Drive trærne til vanvidd med kløe og knoppespreng. Drive meg til vanvidd.

I stedet kommer det mer snø. Senest i dag når jeg våknet lavet det ned en anselig mengde fnugg. Stillferdige iskonstruksjoner som kveler det lille pustet av vår jeg har fornemmet den siste tiden. Fryser håpet og bleker de drømmene som måtte ha vært. Mens jeg altså sitter og venter, og føler at jeg snart har fortjent å kjenne våren på kroppen.

Kan hende har den allerede kommet. Våren. Kanskje er den her, tross alt. Bare at den har forkledd seg som høst.

Gi meg våren!

This entry was posted on søndag, april 2nd, 2006 at 6:37 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.