Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på samleplaten til deLillos, men i videre forstand. Og mer bokstavelig. Jeg tar meg selv i å bli handlingslammet hver gang jeg prøver å bytte ut sanger på iPod´en. Det gamle er tryggest. Hva godt skal det tjene til å legge inn nytt og kanskje ukjent materiale?

Jeg vet ikke om det er sant, men på et eller annet vis synes jeg at slike erkjennelser øker selvinnsikten. Det forteller noe om meg selv, noe jeg kanskje ikke liker å vite, men som det er umulig å skyve unna. Menneskekroppen er ubarmhjertig og sier klart ifra. Av en eller annen grunn er det slik jeg er skrudd sammen. Jeg kan like det eller ikke.

Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Det overrasker meg egentlig.

This entry was posted on tirsdag, januar 23rd, 2007 at 11:32 and is filed under OBS! Personlig. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.