Gulepennen
Hvorfor sitter vi egentlig og guler ut ting i bøkene når vi leser? Tror vi virkelig at vi husker det noe bedre an den grunn? Vi gjør jo ikke det. Det er ikke slik at gulepennen er trådløst tilkopler hjernebarken, og at alt den farger over blir automatisk overført og lagret i riktig fil og mappe. Neida. Når vi lukker boken er ordene fortsatt inni den, ofte like fjernt fra hjernens vindinger som før vi åpnet den.
Det farer en gulsott over landets lesesaler. Alarm.
februar 17th, 2007 at 2:11
Etter å ha lest Jan Ove sin alarmerende beretning om dine vitenskapelig funn av markørpennens sviktende funksjonalitet, fant jeg det umiddelbart nødvendig å skrive for å opplyse om dens reelle hensikt. Denne er nemlig ikke å bidra til bedre hukommelse, men derimot å utruste det gjeldende litterære verk til å bli et arbeidsredskap. Ved annen (og for undertegnedes del, kanskje tredje) gjennomlesning av teksten, vil leseprosessen struktureres og effektiviseres, slik at kun det mest sentrale innhold persiperes. Tiden det tar å gjennomgå materialet begrenses således til ca. 20 % av orginal forbrukstid, og de mentale struktuer som organiserer hukomelsen av materialet forordnes i en langt mer hensiktsmessig taksonomi.
Mvh. Markus Bjørnseth (medstundent av Jan Ove)