Utfordringen med å gå av trikken. Det handler om timing. Man utvikler etter hvert en fin fingerspitzgefühl for det. Energibølger man senser, med informasjon om nøyaktig når man skal reise seg. Så sent at man ikke virker nervøs eller oppjaget, eller viktig, man må ikke oppføre seg viktig. Men likevel tidlig nok til at det ikke blir en klosset og busende sorti.

Det er mange faktorer som spiller inn. Om man har sekk med seg, for eksempel, eller ikke. Om det er folksomt rundt utgangsdøren eller ikke. Om det var noen andre som trykket på stopp-knappet, eller om man gjorde det selv. Om man har musikk på ørene eller ikke. Jeg kan komme tilbake til dette ved en senere anledning, men det er en kjent sak at man kan tillate seg litt større slingringmonn om man trykker suggerende rytmer mot hjernens hørselsenter. Det er den såkalte iPod-effekten. Man agerer simpelthen litt tøffere når man fyller hodet med aggressiv popmusikk, og tåler følgelig noe lenger eksponering foran trikkens utgangsdører.

Og rykket når man reiser seg. Det er et kick. «Nå gjør jeg det!». Man sitter hensovnet og døsende på et dobbeltsete for seg selv, og i neste nu står man oppreist. Nesten hver gang vurderer jeg en liten stund å bare sitte på til endestasjonen, men det blir det aldri noe av. For utfordringen med å gå av trikken handler om timing. Og timing handler om å komme nærmest mulig en grense uten å overskride den. Det er et risikoprosjekt.

Stikkordet er timing

This entry was posted on tirsdag, mars 6th, 2007 at 1:08 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.