Tid for tegn II
Vi har tidligere tatt opp dette med tegnenes plass på sendeflaten til en av landets lisensfinansierte tv-kanaler. Med vekslende hell. Av tre kommentarer på innlegget «Tid for tegn», er to overveiende kritisk til fremstillingen som blir gitt. Den tredje er skrevet av en som ikke kan norsk. Tegn er tøft, og ikke noe å spøke med. Derfor har jeg gått i meg selv for å se om jeg kan bedre min egen tegnbruk. Det kan jeg.
Først og fremst sliter jeg med utropstegn. Derfor øver jeg meg for tiden på dem. !. Tradisjonelt har jeg vært skeptisk til disse, i de fleste tilfeller blir de stående som en patetisk og påtatt påle bak en tvunget, substansløs setning. Det kan virke som at noen tror en middels bra setning blir hylende morsom eller viktig og interessant bare man kaster på dette leserveiledende tegnet. Sorry, ass. Det står seg ikke mot tekstens kritiske vindpust. En setning lar seg ikke lure å lett.
Men i andre sammenhenger er utropstegn en bra ting. Noen er for eksempel flinke til å bruke utropstegn når de møter andre mennesker, eller når de føler seg urettferdig behandlet, eller når deres drømmer står på spill. Da er ikke utropstegnene lenger patetiske, da er de lune og varme og viktige. Utropstegnene står som smilende stearinlys eller staute steinstatuer på slutten av setningen og forankrer den til øyeblikket. Slike setninger blåser ikke så lett bort.
Det skulle jeg gjerne blitt bedre på!
