Elin skal til Syden. Neste uke, slik at Vibeke må ta tirsdagstimen hennes på spinningen. Elin, som er spinninginstruktør, skal til Syden neste uke, og det fant hun best å informere meg om. For å spare meg for ugreie opplevelser. Vi har tross alt svettet sammen i tre kvarter to tirsdager nå. Da er det på sin plass at vi er åpne med hverandre. At jeg vet hvor jeg har henne.

På butikken spør Trine om jeg vil ha pose. Hun smiler til meg, og synes det ser ut til at jeg kunne trenge en, til å bære hjem kjøpepizzaen og appelsinen min. Jeg rister svakt på hodet og sier at jeg tar det i sekken. Hun smiler likevel og er svært elskverdig i det hun gir meg tilbake vekslepengene mine. Det skulle da også bare mangle. Vi er tross alt på fornavn med hverandre. På kassalappen ønsker hun meg, Trine, i kasse 0009, en riktig god dag. Bør jeg gå tilbake å si takk?

«Det var da voldsomt», tenker jeg når jeg kommer hjem, og åpner et brev i glanset papir og fristende farger, med lekre bilder av ulike livskvalitetshevende produkter jeg ikke engang visste fantes, til uimotståelige priser. «Kjære Aslak Lima», starter brevet. Ok, så har de gått på en liten smell ved å ta mellomnavnet mitt for å være en del av fornavnet. Men det er jo gjort i beste mening. De vil bare være litt hyggelige. Være venner. Venner omgås jo med en kameratslig tone. Det ville vært kunstig å titulere meg med etternavn. Slikt skaper bare unødig avstand.

Elin skal altså til Syden. Jeg ønsker henne en riktig god tur. Fint at hun sa ifra. Hadde følt meg forbigått om hun bare hadde dratt, sånn uten videre. Vi står hverandre tross alt ganske nær etter hvert.

Kanskje jeg burde fortalt henne at jeg skal en tur til Sverige i helgen?

God tur, Elin!

This entry was posted on fredag, mars 10th, 2006 at 12:24 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.