Først så hatet jeg Morten, etter hvert mislikte jeg ham bare sterkt. Så angrep jeg. Tyren og hornene og så videre. Bestemte meg for å ta alt i beste mening. Alle de nedsettende spøkene, de slibrige kommentarene på slitsom trøndersk, den frekke snerringen når jeg dristet meg til å spørre om han kunne avse et par hundrelapper fra kassen. Alt sammen kun desperate rop om hjelp fra en mann som hater jobben sin.

Først tenkte jeg at “kan han ikke bare pipe inn varene mine og la meg være i fred”. Men nå forstår eg at for enkelte er det ikke fred å få.

This entry was posted on torsdag, oktober 25th, 2007 at 9:43 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.