Her på bloggenmin har vi gode tradisjoner for å starte formålsløse føljetonger som sjelden oppdateres, men heller aldri avsluttes. Og siden det stunder mot jul, er vi nøye med å holde tradisjonene i hevd. Så her er siste skudd på treet, spalten om “urbane utfordringer”.

Våre største utfordringer gjelder ofte våre mest basale behov. I årtusener hadde våre forfedre hendene fulle bare med å skaffe seg nok mat. Så kom Fjordland og mikrobølgeovnen, og i dag sliter vi med å få i oss lite nok mat.

Det betyr ikke at alle våre matproblemer kokte bort i kålen. De endret bare karakter. Noen av dem har vært knyttet til hvordan vi skal få i oss maten. Her har man kommet frem til ulike løsninger rundt om i verden. Noen fortsatte å bruke fingrene, andre syntes det var hensiktsmessig å balansere maten, skjelvende, mellom to pinner, mens vi selv sverger til effektive skyfleredskap, gjerne i motstandsdyktige metallegeringer.

Men på et punkt har det sviktet. I et lite hjørne av vår gastronomiske verden er det fortsatt fullt anarki: Selv etter å ha bygget pyramidene, sendt folk til månen og endret klimaet, er det ingen som har funnet en adekvat måte å få i seg en porsjon kebab i pita.

Det viser seg tilsynelatende umulig. I løpet av et kebabmåltid skjer minst tre av følgende:

1. Halve kebaben faller på bakken
2. Ansiktet fra og med nesetippen og ned blir grundig smørt inn i kebabsaus (medium sterk)
3. Man glefser og utfører akrobatiske øvelser for å få i seg pitabrødet, som egentlig smaker papp, men som man tross alt har betalt for
4. Minst to av plaggene man har på seg må rett på vask når man kommer hjem

Forrige gang jeg kjøpte kebab fikk jeg med meg én serviett. Har noen noensinne gjennom hele historien klart å spise en hel kebab uten å følt behov for mer enn én serviett? I dag kan alle enkelt finne ut hvordan vi bygger en atombobme, på internett. Hva er det som er så vrient med kebabgåten?

This entry was posted on torsdag, november 1st, 2007 at 1:25 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.