Å orientere seg i forbrukersamfunnet er blitt høyrisikoidrett etter at det begynte å velte ut markedsføringskonsulenter og kyniske trendanalytikere fra nær sagt hver eneste utdanningsinstitusjon i hele landet. Et hvert produkt pusses og poleres til det fremstår som skinnende, perfekt og uunnværlig. De positive sidene understrekes, mens de negative egenskapene dysses ned eller omskrives. Salt for eksempel, som man skulle tro solgte seg selv, blir utstyrt med forklaringer og argumenter for hvorfor akkurat denne saltbøssen er det beste valget. Hvorfor det? Man skulle tro at saltforbruket holder seg relativt stabilt. Kan det tenkes at det er et utslag av hypotesen om at forsvar er det beste angrep? For hva sier egentlig produktdeklarasjonen om vi går den nærmere etter i sømmene? Hør bare hvordan husholdningssaltet mitt omtales på pakningen:

«This salt is obtained through natural evaporation of very pure Atlantic sea water. Full of minerals and trace elements»

I praksis betyr det at man har pumpet inn noe vann fra havna i Antwerpen, fjernet det grøvste av rotterester og vrakgods, og kalt kvikksølvrestene, oljefilmen og de gjenværende algene for «sporstoff».

Flinke folk, de BI-folkene.

This entry was posted on mandag, mars 31st, 2008 at 10:49 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.