Morgenstund
I hildringstimen er det godt å sove. Høre vekkerklokkens digitale stønn dø hen i mørkets dønninger i det finelektronikk seiler gjennom rommet og splintres mot hard betong. Dra dyna godt over akslene og ligge litt til, duve en stund på morgentimenes krusninger. Bare være sånn passe interessert i at solen så smått er i gang med å lyse opp dagen utenfor blendingsgardinet.
De viktige minuttene som er utslagsgivende for hvorvidt det blir en bra dag. La den magiske sengevarmeenergien fylle hvert ledd og muskel i kroppen før jeg setter føttene på dørken. Lyden av naken hud som klasker mot gulvplanker er signalet til verden om at dagen kan starte. Den kalde luften biter meg i leggen, og de dunkle skyggene klenger seg fast til armene mine og sleper meg tungt ut på gulvet.
Hver dag er på ny en gave. En gave med å få sove litt til. Ti minutter. Kanskje bare fem. Bare et øyeblikk. Lukke øynene og være borte.
Vakkert, men…