Mohammed
Det bekymrer meg at jeg kan ha kommet i skade for å avbilde Mohammed, antakelig ved en rekke anledninger. I vanvare, mot bedre vitende selvsagt. Jeg har til og med grunn til å tro at folk har tatt seg nær av det.
Ikke minst gjelder det Mohammed selv. Mohammed satt like foran meg i første klasse den dagen vi fikk utdelt fargestifter til odel og eie fra skolens materiallager, noe som gjorde ham til et lett bytte for min kreative utfoldelse. Det faktum at han også var neger, gjorde ikke saken bedre. Dette var, må man huske, i en tid da negrer fortsatt kom fra Madagaskar eller der omkring og vekket en viss eksotisk entusiasme. Dessuten sparte det meg for en hel del hodebry i forbindelse med fargeleggingen av hud. Hud var vanskelig på barneskolen, og skolens fargestiftbokser (i motsetning til de man kjøpte for en liten formue på bokhandelen) inneholdt ikke stiften «hudfarge», noe som helt sikkert var et bevisst, sosialdemokratisk pek for å prente inn i oss at «inni er vi like» og egentlig er vi helt like utenpå også selv om det ikke ser slik ut, og på 1.mai skal alle gå i tog. Som sagt, jeg avbildet Mohammed i første klasse.
Og i løpet av de seks årene vi gikk sammen på barneskolen innser jeg at jeg flere ganger kan ha laget mer eller mindre flatterende fremstillinger av ham. Endatil fotografier har jeg, på høykvalitetspapir fra Foto Service A/S. Nå sier folk at alle negrer hater bilder av Mohammed. Mohammed var som sagt neger, og nevnte aldri noe om dette. Han og jeg tok ofte følge hjem fra skolen, og trålte grøftekantene for glassflasker vi kunne pante mot DIG eller BUGG i kiosken. Vi kunne gå lange omveier for de flaskene, og etterpå stoppet vi og drakk av hagekranen på kirkegården, og på de varmeste dagene dyppet vi hodet under kranen og vætte håret, og jeg kunne se hvordan vannet søkte seg vei gjennom den sorte, krøllete stålullen til Mohammed og rant som en vill foss ned på alle sider.
Nå har vi ikke snakket sammen på mange år. Men bildene har jeg ennå. Av Mohammed og meg på kirkegården. Ingen sa til meg at det var noe galt i det. Mohammed aller minst. Fargestiftene har jeg også, ristet sammen i en liten, grønn TupperWare-boks. På utsiden ser de nå svarte ut, farget av hverandre gjennom årenes løp. Men inni er de ulike, alle sammen.
