Antakelig kunne jeg aldri blitt virkelig dus med et fotgjengerfelt. Til det ser de alt for svart-hvitt på ting. Så naive er de faktisk at de tar på seg å lede andre mennesker, folk de ikke kjenner, trygt over på den andre siden av veien. Selv om bilene dundrer forbi. Fotgjengerfelt eier ikke gangsyn, og som sagt tror jeg at jeg ville fått problemer med å forholde meg intimt til dem. Jeg ser for meg at fotgjengerfelt er skråsikre i sin sak. Nøyaktig der ville det skjært seg mellom oss.

Når det er sagt, må jeg innrømme at det ville vært en god venn å ha. Faktisk er jeg tilbøyelig til å være misunnelig på folk som går overens med dem. Den tryggheten et gjennomsnitts fotgjengerfelt utstråler, skulle jeg gjerne tatt del i. År etter år ligger det der, i all slags vær, og har utsikt til hele verden fra et lite punkt i asfalten. Og vet alt.

Å se hele verden i froskeperspektiv, og aldri ha vært rundt nærmeste hushjørne. Ikke rart de vet hvordan alt henger sammen.

Antakelig verdens mest arrogante fotgjengerfelt

This entry was posted on torsdag, februar 2nd, 2006 at 10:58 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.