I begynnelsen var det ingenting, sies det. Ingen ting i det hele tatt. Det var helt tomt og øde, og så skapte Gud verden av ingenting. Slik har det blitt oss fortalt.

Jeg vet ikke jeg. Hvorfor skulle vel Gud gidde å skape jorden ut av ingenting? Hvilken hensikt skulle det ha? Det lille husbankhuset i utkanten av byen, der Gud bodde sammen med familien sin og fikk skape i ro og fred, var jo et paradis. Hver morgen sang fuglene, og Gud hadde ingen bekymringer eller større problemer. Hva skulle vel Gud med en jord? Nei, i begynnelsen var ikke ingenting. Tvert i mot var det nok heller slik: I begynnelsen var ting, og tingene var hos Gud, og de hopet seg opp på skrivepulten og i kjelleren og innerst i garasjen, de fløt over alt og hagen var vanskjøttet og overfylt av ville dyr og planter. Antakelig var resten av familien litt oppgitt på hele greia, for Gud var inne i en veldig kreativ periode, og det var ikke måte på hva som kunne bli gjort unna på en dag. En skog av nye trær, for eksempel, og gjerne en håndfull stjerner og greier. Og ikke var det tid til å glede seg over tingene heller, så fort noe var ferdig, slengte Gud det bare fra seg på kjøkkengulvet, for det var stadig nye ting som ventet på å bli skapt. De andre i huset måtte hver dag måke seg vei gjennom stuen, og samme hvor mye de maste, lå det saker og ting slengt over alt når de kom hjem fra arbeid og skole. Og gjett hvem som måtte rydde opp.

Sannsynligvis begynte det å bli et problem. Vi vet riktignok at i Guds hus er det mange rom, men det er likevel grenser for hvor mange soler og hav det er plass til. De prøvde å stue alle fuglene og fjellene og kontorbygningene og brødbakemaskinene inn i kott og boder og i det lille redskapsskjulet ute i bakgården, men en dag var det fullt. En dag kom sønnen i huset inn med en liten planet under armen og sa at nå var det ikke plass til mer. Han hadde prøvd å presse den inn i skjulet, mellom de to solene på hyllen til venstre med en gang du kommer inn, den like ved lysbryteren, men det gikk rett og slett ikke. Det var ikke plass til mer.

Kanskje var det da Guds (i hvert fall inntil da) trofaste, livslange ektefelle satte foten ned. Nøyaktig hvordan det ble formulert, er det ingen som vet helt sikkert, men noe i retning av at om ikke noen snart ryddet opp, og Gud fikk et blikk som ikke kunne mistolkes, så kunne de fort bli færre til å spleise på strømregningen neste kvartal. Det var ikke så nøye med akkurat hvordan det ble gjort, men i morgen, på ettermiddagen, når familien samlet seg rundt middagsbordet, da skulle huset være rensket for alt annet enn nødvendige, personlige eiendeler.

Gud ble nok litt redd, for det er en kjent sak at guder ikke er av de mest bemidlede vesener som finnes. Guder har andre kvaliteter enn å skaffe hard kapital til hjemmet. Tanken på uoppgjorte strømregninger og likviditetsproblemer var naturlig nok skremmende. Dessuten ble Gud litt lei seg, for som for guder flest betydde familien mye. Men samtidig var det også svært mange vakre ting som lå stablet opp rundt i huset, som det ville falle noen og enhver tungt for brystet å måtte kvitte seg med. Enkelte ting ble selvsagt sortert ut ganske tidlig, både den hermetiserte tunfisken, de store, hårete edderkoppene og akkusativ og dativformene i tysk måtte innrømmes å være skapt på en dårlig dag, men andre ting, for eksempel solnedganger og hvitløksmarinert lammelår, varme fjellvann og flere av Pink Floyd-platene var slikt som Gud var godt fornøyd med, og slett ikke ønsket å kaste. Gud grunnet lenge og vel på hvordan problemet skulle løses, for, som for guder flest, var det om å gjøre å gjøre alle til lags.

Det var den påfølgende morgenen at Gud skapte himmelen og jorden. For å ha et sted å gjøre av alle tingene sine. Det var en god idé. På himmelen og jorden var det plass til alt sammen og mer til. Til og med de små menneskene, som Gud hadde klødd seg i hodet for å finne ut hva kunne brukes til, fikk sin plass på en av planetene. Så vellykket var det, at da familien samlet seg rundt middagsbordet den kvelden, var det ikke en ting som lå og slang noe sted. Gud hadde til og med fått tid til å tørke bort det verste støvet i krokene og stusse hekken.

Og slik ble alle glade, slik guder flest ønsker at alle skal være. Gud selv fikk skape hemningsløst, både i himmelen og på jorden, uten at huset ble fylt opp fra kjeller til loft. Men fortsatt hender det, en gang i blant, at Gud glemmer seg og slenger fra seg en regnbue eller en elv på kjøkkenbordet. I villelse. Det kan selvsagt være litt utrivelig for den som kommer etter, men det nytter ikke å bli sint av den grunn. Slikt kan jo hende selv den beste.

En hel del av disse tingene har slumpet til å havne i min varetekt. I den nye spalten Månedens ting, blir det mulighet for å stifte nærmere bekjentskap med noen av dem.

This entry was posted on søndag, januar 22nd, 2006 at 7:40 and is filed under Anbefalte. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.