Om å snø

Joda, jeg er fullstendig klar over at det ikke er gjennomførbart, men iblant skulle jeg ønske at jeg kunne snø. Ikke at jeg var snø, snø i seg selv er ikke noe ideal, kaldt og glatt og fargeløst og dertil ofte også uønsket, brutalt kvestet av kommunale anleggsmaskiner på avgiftsfri diesel, ingen ønsker vel å være snø. Et paradoks selvsagt for alle oss som egentlig er litt glad i snø. Å være snø, som substantiv, det overlater jeg til andre. Men å snø, derimot, å dale som små hvite, fragmenterte biter av vann fra skyene og legge seg som et teppe over alt som er grått og svart og lukter asfalt og betong, dempe skrikene fra innpåslitne butikkvinduer og hvinene fra trommelbremser, gjøre Sporveien frustrert og få byen til å puste langsommere, med hvilepuls. Det hadde vært noe for meg.

Forunderlig forresten at snøen er velkommen i skogen og på fjellet, men så forhatt i tettbygde strøk. I byen, der den trengs mest.

This entry was posted on torsdag, januar 19th, 2006 at 10:49 and is filed under Komme-på-rett-kjøl-skolen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.