Visst er det nedgangstider, men i dag fikk jeg ti kilo mel i hus. Ti kilo, det er mye det. Nå har jeg mel i hvert fall til sommeren, kanskje enda lengre. Det føles som jeg har ti kilo gull liggende i kjelleren.

For hvert år som går, kjenner jeg mer og mer på trangen til å klare meg selv. Jeg vil så gjerne forsørge, i første rekke meg selv, men på sikt kanskje også en familie. Klare seg selv. Det er et mye større nederlag å ringe hjem etter penger i dag enn det var for noen år siden. Og det skjer i blant. Mens mine jevnaldrende venner er i jobb og lever på solsiden, møter jeg dagene med sparekniven på strupen.

Men noe har skjedd. Da jeg for fire år siden var i min lokale bank for å forhøre meg om mulighetene for å investere i egen bolig, gliste de og lurte på hvor mye jeg ville ha. Nylig var jeg tilbake for å be om kredittkort, men fikk beskjed at det nok ikke gikk, med tanke på min nærmest latterlige privatøkonomi. Jeg hadde like store økonomiske problemer for fire år siden som nå, men det som tidligere ble oppfattet som innovative forsøk på fornuftig investering og sunn kapital, blir i dag tatt for utidige forsøk på tiltusking av ærlige arbeidtakeres sparepenger.

I det minste har jeg mine ti kilo mel, samt to pakker fløtegratinerte poteter jeg fikk for halv pris på Ica forleden dag. Da klarer jeg meg i hvert fall gjennom morgendagen.

This entry was posted on søndag, januar 31st, 2010 at 9:53 and is filed under OBS! Personlig. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.