Klepp – drømmenes teater? Påstanden kan høres merkelig ut. Kanskje også en smule drøy. For folk med inngående kjennskap til stedet kan det til og med oppfattes som regelrett løgn. Klepp huser nok sine drømmer. Men derfra til et drømmenes teater er spranget ganske stort.

Påstanden er likevel ikke helt uten holdepunkter i virkeligheten. En drøm har nemlig blitt virkelighet på Klepp de siste månedene, og ikke en hvilken som helst drøm. Den er av den typen de fleste av oss går og bærer på, en tanke de fleste har tenkt en eller annen gang og som for noen av oss bare går i oppfyllelse en gang, for de fleste aldri. Drømmen om å se sin egen ungdomsskole bli lagt i grus.

Jeg ble notert med fravær da det skjedde. Dessverre. Aggressive anleggsmaskiner lot sine redskaper synke tungt i støv og murpuss, stod og hostet i krittstøv og tørre tyskgloser mens de glupsk rev opp tak og gulv i pur skadefryd, tilintetgjorde for evig gamle anmerkninger om snøballkasting og halvgjorte mattelekser, valset over klamme stiloppgaver, knuste plastpokalene fra skolestafettene og kvestet de barbariske berberisbuskene. (Hva slags djevelske krefter er det som får folk til å plante berberisbusker på en ungdomsskole?). Jernkjever malte skolen til aske og ingenting. Gyldig fravær eller ikke, det blir hardt å ta igjen det tapte ved egenstudium. Men den umiddelbare gleden ved å se sin egen ungdomsskole påført slike banesår, var nesten skremmende tilstede.

Det skal dog innrømmes. Jeg vet om mange som har større grunn enn meg til å glede seg over å se den gamle ungdomsskolen falle i unåde. Ungdomsskolen og jeg kom tross alt brukbart ut av det med hverandre. Det er nesten som man får et stikk av dårlig samvittighet når man ser svømmebassenget ligge som et knusktørt, åpent gap mot himmelen. Som når man ønsker noen noe vondt, og opplever at det faktisk hender. Nesten slik. For jeg har evnen til å glede meg sammen med andre, de som kjenner ekte glede ved hver murstein som faller fra de slitne veggene. Og dessuten føler jeg meg ikke så rent lite privilegert ved å være en av de få som får oppleve at ungdomsskolen blir kjørt bort lass for lass «“ som pulver.

Hvil i fred

This entry was posted on mandag, januar 16th, 2006 at 4:33 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.