Heisann stamfar!
Når jeg ser ut på tåka av finslipte iskrystaller som danser i vinden og forkludrer utsikten og enhver form for utendørs aktivitet, lurer jeg på hva som fikk mine forfedre og formødre til å bosette seg i dette landet. Hvorfor ikke et sted lenger sørpå, på et lite småbruk med privat olivenlund og spenstige, lokale viner, rosmarinduftende grøftekanter og bocciaspillende pensjonister på landsbytorget?
På et eller annet tidspunkt må de, mine forfedre som jeg har arvet blod og gener av, ha lullet seg ut av rødvinståka og tenkt at dette er for lett. Dette livet har for lite motstand. Så satte de fyr på olivenlunden, knuste flaskene i vinkjelleren, og la ut på vandring nordover.
Og de stoppet ikke før de en morgen våknet av at snåtten frøs i nesa på dem og det ikke var mulig å oppdrive noe i naturen som var mulig å spise. «Her skal vi bo», sa min forfar, og satte opp en latterlig gapahuk i skogbrynet og ventet på at et reinsdyr eller noe som ligner skulle komme ramlende inn på kjøkkenet.
Senere startet han Glava isolasjonsfabrikk, Viking-støvler og Norrøna. Gapahuken ble til hytter, som ble til gitarformede palass med ski-in, ski-out muligheter. Bjørneskinnsfellene ble til Jensen-madrasser, ullkoftene til patentert pustende Gore-tex med Rip-Stop. Vin ble til Lerum husholdningsaft. Slik ble livet etter hvert levelig, i hvert fall fra mai til oktober.
Men resten av året, hvorfor er vi her da? Den tiden av året da man risikerer å dø dersom smekklåsen slår i mens man er ute å henter posten. Heisann stamfar, hva hindret deg i å dra sydover igjen, hjem til dine brødre og dine gamle, lengtende foreldre?
Var det stolthet? Var det bare det? Bare vent til jeg får tak i deg, lille stamfar-slyngel!
Min stamfar var ikke som andre stamfedre