Jeg og scooteren min begynner å bli ganske gode buser. Peugout Vivacity 2003 modell. Svart. Vi deler samme rutinepregede hverdagsskjebne, og har det siste halvannet året lagt rundt 3000 kilometer asfalt av varierende kvalitet bak oss. Så å si utelukkende innenfor kommunegrensene til Oslo. 3000 kilometer, det er Norge på langs, godt og vel. Men det er ikke det verste. Faktisk har jeg regnet ut at vi har tilbakelagt rundt 240 kilometer bare i bydel Ullern alene. Er det rart folk får eksistensielle kriser.

240 kilometer. Jeg kunne kommet meg til Geilo, og måtte fortsatt ha gått et par gode dagsmarsjer på Hardangervidda for å fylle alle de 240 kilometerne. Slått opp teltet, tatt et par kast med fiskestanga. Studert reinens flukt gjennom lyngen. Plasket rundt i et iskaldt fjellvann. Slått fjellskrøner for passerende tyskere.

I stedet har jeg valgt meg bydel Ullern, kjent for sine velfrisserte puddler og stadig voksende blokkbebyggelse. Her har jeg i åtte timer av livet mitt slåss for selvråderetten på setet til en fransk symaskin. Med jaguarer og SUVer som argeste motstandere. Min lille, franske venn føler seg sikkert mobbet. Antakelig er det derfor den har blitt så tungstartet i det siste. Ufølsom og hardhjertet tvinger jeg den ut på the ride of shame nesten daglig, til naboenes overbærende hoderisting.

Så mye rart man gjør. Og det er ikke engang for kjærligheten.

En av min lille, franske venns brødre

This entry was posted on søndag, juni 5th, 2011 at 8:56 and is filed under Rotekott. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.