Kling klokka
Jeg hever min kritiske røst mot repertoaret til rådhusklokkene i Oslo. Hver hele time fyller de sentrumsnære gater med metallisk gjengivelse av hva jeg alltid har trodd var kjære melodier fra den nasjonale skattekisten. Før, når jeg slumpet til å sykle forbi Spikersuppa om kvelden når klokken slo for eksempel ti eller elleve eller, Gud forby det, enda mer, da mente jeg ofte for visst at jeg så tydelig kunne skimte konturene av skikkelser som Grieg eller Svendsen inne mellom alt plingplonget. I det minste var der tråder fra en eller annen glemt folketone som kalte på minner fra musikkundervisningen på barneskolen. Med overveiende sannsynlighet var jeg til og med i stand til å navnsette det aktuelle stykket, i hvert fall så noenlunde.
I dag, når jeg iltert humper over de nylagte brosteinene i Karl Johan på vei hjem fra et eller annet ærend i hovedstadens hovedgate eller tilliggende kvartaler, være seg hva som helst, er det kun i sjeldne unntakstilfeller jeg er i stand til sjeldne noe slags melodi i det hele tatt gjennom ringlingen. Og i hvert fall ingenting som får den nasjonalromantiske legningen min til å blomstre. Mest av alt høres det som om førsteårsstudentene på samtidsmusikklinjen ved Musikkhøgskolen har fått slippe til med gruppearbeidet sitt fra uke 43.
Selvsagt kan dette bero på flere ting. Det er ikke nødvendigvis slik at det har vært en bevisst omlegging av låtkatalogen i Oslo kommune. Kan hende er det bare et resultat av alder, at hørselsorganene mine allerede nå, i mitt 23. år, er i ferd med å bukke under. Kanskje er det slik at all reklamen og alt skrålet som vi allerede fra svært ung alder blir fôret med gjennom ulike media, sliter ut ørene våre og gjør dem nesten helt ubrukelige i det vi bikker tjue. Til slutt hører vi bare tilfeldige klokkeklemt og klirr der noen egentlig forsøker å sende ut et forstandig budskap.
Eller så har klokkene alltid spilt som de gjør nå, bare at jeg tidligere, i sentrumsnære strøk, har trodd at jeg har hørt brokker av Svendsen og Grieg og Bull med flere. At det har vært en illusjon, noe jeg har tenkt fordi folk har fortalt meg at slik er det. Kanskje er det først nå jeg virkelig har begynt å lytte ordentlig, og innsett at det hele egentlig dreier seg om vilkårlig denging på et assortert utvalg forseggjorte metallgjenstander.
Hva var galt med «Morgenstemning»? Hvor ble det av «Norsk Rapsodi», eller «Seterjentenes søndag»? Og hvorfor har rådhusklokkene, tilhørelatende, konvertert til tolvtoneskalaen? Hva med å kjøre noe mer folkelig og allsangvennlig? «Her blir det liv (ding ding)» for eksempel, eller en WigWam-temadag. Kanskje kunne det fått endatil lukkede nordmenns sinn til å åpne seg en stakket stund i maset som venter byens sentralt beliggende kassa-apparater i ukene som kommer.
