Vite sitt eget beste
Så mange mennesker som ikke vet sitt eget beste. Det er frustrerende. Forlagsfolk som ikke forstår at jeg kan bli en gullgruve for dem. Professorer som ikke tilgodeser mitt unike intellekt med særskilt nysgjerrighet. Jenter som ikke innser at jeg er den kjekkeste gutten de noen gang vil møte. Og jeg kan nevne flere: Politikere som unngår å spørre meg til råds før de plumper ut med uttalelsene sine. Arbeidsgivere som ikke kontakter meg når de har en ledig deltidsjobb med kort arbeidstid og høy lønn. Ingen ville skjøttet jobben bedre. Telefonselgere som ringer meg opp og skal ha meg til å betale for saker og ting de ikke selv ønsker å ha befatning med lengre, og som de ikke får solgt gjennom mer tradisjonelle salgskanaler. Jeg blir ikke sint på dem, bare frustrert fordi de går i baret gang på gang, til tross for at jeg på alle vis prøver å legge forholdene best mulig til rette slik at de kan ta kloke valg. Egentlig unner jeg dem alle bare det beste, men noen har gitt dem valgfrihet, en tillit de ikke mestrer.
Det eneste jeg kan gjøre er å sette meg ned å håpe at folk vil ta til fornuft. Men det har de jo ikke for vane å gjøre.