Om å grabbe lykken i en togang

Traumer fra barndommen bærer man som kjent med seg hele livet, ofte ubevisst. Så betyningsfulle mener enkelte barndomstraumene er, at det er etablert dedikerte terapeutiske metoder for disse, hvis påståtte effekt er å få en stakkars forknytt sjel til å blomstre på ny. Det som i årevis har ligget som en uidentifiserbar murring et sted inni kroppen, kan graves frem fra underbevisstheten, og det aller meste har rot i de første leveårene.

Slik mitt traumatiske forhold til bamsegrabber* har det. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært med i noe aktivt grabbemiljø som barn, noe som delvis skyldes min økonomiske situasjon på den tiden, og delvis mine foreldres fiendtlige innstilling til de fleste maskiner som slukte småmynt uten garanti for at den kom til å gi noe igjen. En og annen gang har jeg likevel, av grunner som i dag er dulgte, funnet meg selv i den lykkelige situasjonen at min spede barnehånd har hvilt rundt bamsegrabbens styrepinne i slitesterk plast, samtidig som dennes operative mekanikk har vært aktivert etter maskinens fordøyelse av en tier.

Når jeg her skriver lykkelige, er det selvsagt en midlertidig tilstand, slik lykken stort sett er. Bamsegrabber elsker å leke med folks følelser, så også med mine. Først dukket den selvsagt mildt og smilende, med åpen grabb, ned mot bamsene, men så slo de tre stålpinnene iskaldt sammen med en metallisk klang slik bare bamsegrabbstål kan det, og den lo en ekkel latter mot meg, med smale øyne.

Etter hvert som årene gikk, forsvant bamsegrabben i stor grad ut av livet mitt, men en løfterik og lystig forsommerkveld i mai 2006, fikk en hær bamsegrabber på Rådhusplassen i Oslo, tellende flere titalls individer, alle de vonde minnene til å strømme tilbake. Jeg, som spaserte tilforlatelig over plassen sammen med noen venner, hadde ikke til hensikt å legge meg uti det med noen denne kvelden, men denne hæren sperret veien for meg og gjorde min videre passasje umulig. Jeg hadde bare et valg; å ta opp kampen. Om noen sier at det var meg eller dem, så er ikke det så langt unna sannheten. Resolutt grep jeg etter myntene i lommen og stoppet kjeften på en av dem med en skinnende 2005-utgave av den norske tieren. Grabben hostet og begynte å bevege seg, etter mine ønsker, mot den utvalgte bamsen. Skjebnen dens var allerede forseglet. Først la jeg den vakkert til rette med et taktisk grabb. Og så tok jeg den. Det kostet meg riktignok en ekstra tier, men det hele var en kynisk seigpining som takk for mange års kvaler.

Den kvelden, før vi la oss, takket den stakkars bamsen meg for frelsen fra de grusomme bamsegrabbene. Og det gjorde jeg også.

* På tivoli: glassbur med bamser der man, om man putter på en tier, kan aktivere en metallgrabb som styres med en styrepinne og som grabber ned i bamsehaugen ved stimulering av trykksensitiv knapp på styrepinnens topp, og som, i teorien, kommer opp med en bamse i et fast grep, men som viser seg å være så slakk i grabbemuskelen at den alltid glipper i siste øyeblikk

Ikke så tøff lenger, nei!

This entry was posted on tirsdag, mai 23rd, 2006 at 11:28 and is filed under Komme-på-rett-kjøl-skolen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.