Er det så smart at sommertiden begynner natt til søndag? Eller kan det tenkes andre, mer gunstige tidspunkt? Jeg mener, nå får vi en time kortere helg. Sommertiden hadde mest sannsynlig vunnet seg flere venner dersom den hadde startet for eksempel mellom klokken 14 og 15 på fredag. Helst hver uke.

Kanskje den til og med hadde blitt tatt inn i varmen i Vest-Australia, der den i flere tiår har blitt uglesett såvel av lokale makthavere som befolkningen ellers. Både i 1975, 1984 og 1992 ble det stemt over om man skulle innføre sommer- og vintertid, slik det var andre steder på kontinentet. Alle årene sa folket nei. I 2009 gjorde de enda et forsøk, og etter  å ha prøvd ut ordningen i tre år, stemte befolkningen over om det ville være en god idé å innføre ordningen på permanent basis. Men nok en gang var den gemene hop enige om at det tross alt var bedre før.

Sommertiden sliter nemlig litt i motvind en del steder i verden. De to Facebookgruppene «Daylight Saving Time» har på verdensbasis til sammen 11 medlemmer, mens gruppen «I hate Daylight Saving Time» har 508. Det vitner om at grasrota ikke engasjerer seg særlig sterkt i denne saken, men det betyr ikke at historien har vært problemfri. Sesongjustert tid er nemlig mer kontroversiell enn man kanskje er klar over.

Selv om ideen var eldre, var det under 1. verdenskrig ordningen fikk fotfeste, som et tiltak fra tyskerne for å begrense bruken av kull, som var mangelvare i krigsårene. Senere fulgte USA, Storbritannia og flere andre land etter. Siden har det vært opprivende diskusjoner og spennende forskning rundt temaet, og det viser seg at tiden påvirker oss mer enn vi er klar over. En svensk undersøkelse konkluderer for eksempel med at antall hjerteinfarkt går signifikant opp de første dagene etter start av sommertid, og tilsvarende noe ned ved inngang til vinteren. Antall trafikkulykker går ned på grunn av lengre og lysere dager, mens bønder og underholdningsartister klager over tap på grunn av mindre fordelaktig lyssetting.

Dyrt er det også. Kostnaden for en lovendring om sesongjustert tid i Nord-Amerika ble estimert til å ligge mellom 3 og 6 milliarder kroner. En annen kalkulering kom frem til at ineffektivitet som følge av tidsjustering førte til et børstap på 187 milliarder kroner i USA. På en annen side tyder mye på at turistnæringen og butikkene får et markant oppsving som følge av sommertiden, en undersøkelse fra 1999 konkluderte med at fritidsnæringen i EU økte omsetningen med 3 % på grunn av tidsjusteringen.

Selv om sommertiden ser ut til å ha kommet for å bli, i hvert i de delene av verden som ligger et stykke unna ekvator, er det grunn til å bite seg merke ved farene som lurer. I 1993 ble et tysk stålverk delvis rasert som følge av at stål som lå til avkjøling ble transportert videre en time for tidlig, og dermed eksploderte og sprutet rundt i fabrikkhallen. Årsak: Man hadde glemt at klokken skulle stilles en time frem.

Det hadde man ikke glemt fredag klokken 14.00.

Tiden er inne for å se nærmere på sommertiden

Norsk Kennelklubb (NKK) er på banen, selvsagt, og advarer kronprinsparet mot å velge en hund som ikke er renraset. Med seg på laget har de Norsk Puddelklubb, noe som understreker alvoret og viktigheten i saken.

«Både NKK og Norsk Puddelklubb stiller seg uforstående til valget, da hundetypen som velges av Kronprinsparet høyst sannsynlig vil føre til en økt forespørsel på landsbasis.»
NKK

Stridens kjerne er en såkalt «labradoodle», som er en blanding av puddel og labrador. NKK og puddelklubben er fortvilet over at rasehygienen har tapt terreng i vårt samfunn, og ønsker et oppsving i tidligere tiders ideologiske genistrek om å holde rasene atskilt. Kritikken er slagkraftig.

«Ofte blir det fastslått at hundene er både allergivennlige, røytefrie samt har et behagelig gemytt. Men hvor forutsigbart er egentlig dette?»

Slik kan vi ikke ha det. Bloggenmin håper puddelklubben tar saken videre, her er det viktig å ikke gi seg. Hva med å innføre tydelig merking av alle blandingshunder, og anlegge kommunale gasskamre for å løse problemet? Slikt svineri kan vi ikke ha rekende gatelangs. Heil hunden!

Fysj og fy

Det etter hvert så tradisjonsrike julebordet i Fagerborggata 7 går av stabelen, nå i kveld. Nytt av året er at tidligere beboere ogå er invitert. Og ikke bare det, nå kan også du delta! Følg julebordet, live, på bloggenmin. Hvem spyr i år? Blir svoren sprø? Hvem får mandelen? Det beste virituelle julebordet ever, is coming your way!

Klokken 17:54
Ribba går inn i ovnen. Vi er i gang.

Klokken 17:57
Ribba går ut igjen. Har glemt salt og pepper. Fadesen rettes, ribba er inne i varmen igjen, kun et par minutter etter skjema.

Visste du at…?
Oppskriften er en kreativ synopse av tekster funnet på VG og matprat.no. Minus det der med «gni inn med salt og la ligge i tre døgn». Det får da være måte på planlegging.

Klokken 18:36
Torjus er i gang med kremvisping. For hånd, ettersom vårt spartanske kjøkken mangler motorisert utstyr til slikt bruk. Men så smaker jo også maten bedre om man legger ned litt innsats.

Visste du at…?
Julebord er gresk, og sammensatt av ordene julas ( juling) og bukitas oink-oink (fork. boink, sanns. buken av gris, vul. slang for svigermor). Fritt oversatt betyr det noe sånt som å bli «rundjult av ribbefett», evt. av svigermor. Noen som kjenner seg igjen?

Klokken 19:04
Ribben er ute på luftetur igjen, denne gang for å snus. I henhold til Hellstøm. Hellstrøm har tross alt gjort dette flere ganger enn meg.

Visste du at…?
Det selges 5000 tonn ribbe i desember. Det er faktisk helt sant. Om vi går ut fra at dette også spises, betyr det at det fortæres 161 300 kg ribbe pr. dag, eller 1,9 kg hvert eneste sekund hele måneden.

Klokken 19:47
Alf Christian okkuperer kjøkkenet for seg selv, i det han starter den møysommelige, og høyst hemmelighetsfulle bryggingen av Grøttelands brunsaus. Tuftet på blod, svette og århundrer med vellykkede julefeiringer på sørlandet. Om jeg gleder meg? Ohhh…

Sauschef Grøtteland holder i hevd århundrers gamle tradisjoner

Visste du at…?
Grøttelands saus kan ta knekken på en voksen mann på flere meters avstand. En vellykket saus skal bestå AG3-testen, dvs at man skal kunne lade et AG3-gevær med den, og gi julegrisen ett skudd mellom øynene. Blir det julekvelden da, er sausen slik den skal være.

Klokken 20:29
Svoren, svoren, svoren!!!

Klokken 20:39
Ribbekongen Espen redder kvelden. Kyndige ribbetriks, og vips. Svoren er sprø som KIWI-Bob.

Klokken 21: 11
Johannes har vært på julebryggslipp på Mikrobryggeriet, og lirer av seg groviser og annet skitprat mens vi andre spiser. I stillhet.

Visste du at…?
Det er nesten omtrent ganske sikkert at årets julebord er det fjerde i rekken i Fagerborggata. Eller det tredje. Nei, det er nok det fjerde.

Klokken 21.53
Juleribba er akkurat intatt.

Ribba og sausen, ikke minst, smakte til forventningene. Aslak har med sin touching hand, og etter et par gode råd fra ribbemeister Espen, skapt perfekt julestemning med sin sprøstekte ribbe. Etter i kveld kan man si at desembermåned har fått en flying start på julestemninga.

I skrivende stund er desserten, karamellpudding med noko attåt, servert på bordet. Nå er det bare å forsyne seg.

Klokken 22:12
«Jeg fant, jeg fant», sa Espen. Pepperkornet som karamellpuddingen var beriket med (i mangel på mandel), havnet i hans porsjon, og lå spyttglinsende på bordet før alle i det hele tatt hadde fått forsynt seg.

Visste du at…?
Det ikke har vært mandel i desserten i Fagerborggata 7 på mange år. I fjor var det et hvitløksfedd som stod på menyen, og hva som var før det, se, det er glemt av historiens alltid blåsende bris.

Klokken 23:35
Følget kommer tilbake fra en vellykket tur på Stenparkknatten. Ikke noe nordlys i år, riktignok, men fyrverkeri og sigar satte et verdig punktum for nok et fortreffelig julebord. Nå kan julen komme.

O jul med din glede!

Klokken 23.40
I år takker vi Teo (Jan Helge), Espen, Torjus, Atle, Aslak, Alf Christian og (døperen) Johannes for en fortreffelig kveld. Vi ser frem til neste år. Tradisjonen må holdes vedlike.

Neste års samtaleemne kan kanskje være: består veggen i Fagerborg enda, har Johannes kontakta Vetle-boy, og sist men ikke minst, hvem tar opp arven fra Olav, Grønlandfareren, og roper på elgen neste år…

Følg av-isningen av fryseskapet i Fagerborggata 7, leilighet 102 her, online! Oppdateringer kommer utover dagen.

12.37: I´m going in! Mer og mindre gjenkjennelige matvarer blir evakuert unna til nærmeste kjøleskap. Plastposer med uidentifiserbart innhold vurderes å kastes.

12.45: Omtrent slik må Børge Ousland føle det når han starter på en av sine ekspedisjoner. Hvitt i hvitt så langt øye ser. Uregjerlige issvuller og sammenføykete fenner er dekket av et tynt lag pudder. Smører med blått og legger avgårde. Prøver å hugge meg vei med stekespade i termosikret plast fra IKEA, uten nevneverdig progresjon.

12.52: Plasserer en bøtte varmt vann i fryseskapet. Lukker døren.

12.59: Ingen signifikant temperaturøkning. Oppretter lokal drivhuseffekt ved hjelp av Olavs skotørker.

13.17: Føret begynner å bli trått. Legger om til rødt klister. Stekespaden biter bedre. Nå viser jeg hvor fryseskapet skal stå!

13.35: Synet som møter meg ville fortonet seg som en morbid påminnelse for befolkningen på de laveste stillehavsøyene. Skredfaren er vesentlig økt. Røde Kors anbefaler folk å holde seg unna området. Jeg trosser deres råd. Store isklumper må gi etter for kreativ stekespadeteknikk. Kampen går på helsa løs, med store isbiter som faller over meg. Jeg tar en velfortjent pust i bakken.

13.51: Uten mulighet til å forhindre at Titanic får et ublidt møte med et omflakkende isfjell, og går på en real smell i bunnen av fryseskapet.

14.45: Ja, jeg elsker havets våg. Öppna sjön slår i mot meg, jeg kjenner lett murring i mellomgulvet. Mens vannstanden i bunn av fryseskapet får Numedalslågen til å fortone seg som en beskjeden bekk, er permafrosten i toppen så hard at selv kløkt og erfaring fra en og annen vinternatt før, ikke hjelper en dritt. Tar en boreprøve og sender til analyse ved geologisk institutt i Tromsø. Mulig den vil kunne gi interessante opplysninger om studentkosten i hovedstaden de siste årene.

15.30: Landkjenning! Snø og vann er borte, og nakne grunnfjellet trer frem, som det vil det på Sydpolen når klimaendringene slår inn for fullt.

16.16: Etter en runde med fille og vann, er fryseskapet klar til å plugges i igjen. Beboerne i leilighet 102 har fått omtrent dobbelt så god plass til oppbevaring av mat.

Norske mann i hus og hytte. Det er meg, det. Her sitter jeg i leiligheten min og er den norske mann. For en stakket stund. Det er et ansvar jeg slett ikke har bedt om. En middels populær norsk lyriker har sittet på et trekkfullt kvistværelse og definert meg som den norske mann. Over hundre år før jeg engang var påtenkt. Slik løssluppen definering skal jeg ha meg frabedt.

På samme ansvarsløse vis går jeg ennå i kategorien «ungdom» hos turistforeningen, mens jeg forlengst har blitt «voksen» når jeg bestiller flybillett. For reklamebyråene som spyr ut filmer om barberhøvler, suppeposer eller høstens konfeksjon er jeg «målgruppe», mens jeg for byråene som skal selge den nye Landroveren er «uinteressant». På Rimi er jeg «kunde», på kinaen er jeg «en L28 uten reker» og på Ryan Air sine flygninger er jeg «uønsket, men nødvendig».

På Fagerborghjemmet er jeg «ungdommen nå til dags», i kirken er jeg «meg, syndige menneske», i folkeregisteret er jeg «220482 59384″, hos skatteetaten er jeg «personlig skatteyter» (til tross for meget beskjeden ytelse). På Helsetjenestens sentralbord er jeg «nummer elleve i køen (vennligst vent på svar)», hos politiet er jeg «uskyldig inntil det motsatte er bevist», på t-banen er jeg «skyldig inntil gyldig billett er fremvist», i Studentidretten er jeg «medlem uten tilgang i Nydalen», og i Vårt Land er jeg «forhenværende abonnent med tre uker utestående».

Jeg, som bare prøver så godt jeg kan å være Aslak. I blant føler jeg faktisk nesten at jeg vet hvem jeg er. Men det er nok bare en illusjon.

«Norske mann i hus og hytte»

Begrepet Satans Lånekasse er lansert, og vi ser nærmere på de vitenskapelige holdepunktene for en slik påstand:

Fra statistikkregningen henter vi frem komplementærregelen, (sannsynligheten for A er lik 1 minus sannsynligheten for ikke-A), og fremsetter hypotesen: Dersom det er overveiende sannsynlig at Lånekassen kan knyttes til Satan og dennes verdensanskuelse, vil hun i tilsvarende liten grad kunne knyttes til Gud. Påstanden forutsetter en streng dualisme innenfor åndeverdenen, med Gud og Satan som ytterpunkter, uten aksept for åndskrefter ut over dette. Bloggenmin gjør denne antakelsen med god samvittighet i pakt med vår kulturs kristenhumanistiske grunnmur, og våger påstanden at dersom Lånekassen beviselig ikke er i samsvar med Guds ånd, så er den et Satans verk. Satans lånekasse vil da være et
Betimelig navn.

Og hva er mer naturlig enn å gå til skriften, nærmere bestemt Matteus 6,9-13, der Jesus lærer folket hvordan de skal be til sin far gjennom bønnen «Fader Vår». Vi sjekker innholdet opp mot vår hypotese og får:

«Fader Vår, du som er i himmelen»
Allerede her må vi sette første hake. Lånekassen befinner seg nemlig slett ikke i himmelen, men på Økern, et sted som under alle omstendigheter vanskelig kan tillegges himmelske kvaliteter.

«La ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje på
jorden så som i himmelen»
Vi stiller oss spørsmålet: Vil vi virkelig at Lånekassens vilje skal skje på jorden og i himmelen? Vi ender opp med en verden (og en himmel) full av kortklipte brilleslanger i bunnløs gjeld og kjøkkenskap fulle av tunfisk og pasta. Og det blir kveld og det blir morgen, og vi ser at det slett ikke er godt.

«Gi oss i dag vårt daglige brød»
Mange vil nok hevde at Lånekassen faktisk gir oss det daglige brød, men innbarkede studeneter vet at det ofte er det snakk om tørr firekroneskneipp fra Rema, som, etter to-tre dager snarere sorterer under begrepet «stein» enn «brød». Dette tar Den Hellige Skrift som kjent sterk avstand fra: «Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, («¦) Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen (her:Lånekassen) gi gode gaver til dem som ber ham!»

«Forlat oss vår skuld, som vi og forlater våre skyldnere»
Stemmer IKKE. Lånekassen forlater ingenting, og det bør ikke du heller om du tenker å holde tritt med Lånekassen. Tvert i mot krever hun tilbake sine barmhjertige handliger med blodrente og usle trusler om tvangsdeportering til Finnmark.

«Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde»
Lånekassen leder så definitivt inn i fristelse, særlig med augustutbetalingen på 16000, og hun frelser ikke fra noe som helst.

«For riket er ditt, og makten og æren i evighet»
Der var dette med Lånekassens rike igjen. Som sagt, jeg kan ikke tilråde det.

Ut fra dette ser vi at Lånekassen vanskelig kan påstås å være i tråd med Guds ånd. Bloggenmin ser dermed ingen grunn til å ta avstand fra begrepet Satans Lånekasse. Vi ser derimot ikke bort fra at uttrykket kan oppfattes støtende, og anbefaler omskrivninger ved direkte kontakt.

Du faar meg ikke til aa si noe udödelig om lykken. Men iblant smaker en bratwurst fortreffelig. Med en klatt sennep og nystekt baguette til. Det er ikke lösningen paa et hvert problem, men det funker bra om man for eksempel er sulten, og tilfeldigvis befinner seg paa en vilkaarlig tysk straße.

Tysk junkkjökken er overraskende variert. Riktignok er det mye pölse ute og gaar, men om vi evner aa se litt utover vaar snevre skandinaviske oppfattelse av disse fylte dyretarmer, aapner det seg et kulinarisk univers der pölsene ikke lenger bare er pölser, men unike personligheter med sin helt säregne karakter.

Ta Rindswursten, for eksempel, en kraftig röver stappet til bristepunktet med oksekjött og testosteron. Eller Bockwursten, storebror til den norske grillpölsen, taalmodig trukket i veltemperert kildevann inntil optimal kjernetemperatur inntreffer (absolutt bocktilstand). Fenomenet «kokt grillpölse» yter paa ingen maate rettferdighet til denne gastronomiske kosesnabben, selv om de utseendemessig kan assosieres.

For ikke aa glemme Bratwursten, selve landswursten, med sin karakteristiske, lyse farge, lett svidd etter aggressiv steking eller grilling. Passer like godt til hverdag som til fest. Etter to uker har vi to stiftet et varmt og näringsrikt bekjentskap. Og jeg kan gjöre listen lenger. Storfamilien Wurst er mektig og ekspansiv, med differensierte egenskaper og utallige lokale varianter.

Eller Dönerkebap’en, med p. Denne tyske slektningen av vaar egen junkhövding har i mindre grad enn den norske fokus paa grönnsaker, og i större grad lagt vekt paa kjött. Lett spröstekt svinekjött, i pita, gjerne servert med beskjedne mengder kraut eller andre légumes de saison. Ingen daarlig erstatning naar Bislett kebab er utenfor rekkevidde.

Dessuten er det selvsagt sandwich og faa, i alle varianter og til en rimelig penge, gjerne innebygget i fristende og gunstige menytilbud. Og kaker og pretzels og andre sötsaker. Visst er det godt aa väre norsk i Danmark. Men hvorfor ikke dra litt lenger?

Det bekymrer meg at jeg kan ha kommet i skade for å avbilde Mohammed, antakelig ved en rekke anledninger. I vanvare, mot bedre vitende selvsagt. Jeg har til og med grunn til å tro at folk har tatt seg nær av det.

Ikke minst gjelder det Mohammed selv. Mohammed satt like foran meg i første klasse den dagen vi fikk utdelt fargestifter til odel og eie fra skolens materiallager, noe som gjorde ham til et lett bytte for min kreative utfoldelse. Det faktum at han også var neger, gjorde ikke saken bedre. Dette var, må man huske, i en tid da negrer fortsatt kom fra Madagaskar eller der omkring og vekket en viss eksotisk entusiasme. Dessuten sparte det meg for en hel del hodebry i forbindelse med fargeleggingen av hud. Hud var vanskelig på barneskolen, og skolens fargestiftbokser (i motsetning til de man kjøpte for en liten formue på bokhandelen) inneholdt ikke stiften «hudfarge», noe som helt sikkert var et bevisst, sosialdemokratisk pek for å prente inn i oss at «inni er vi like» og egentlig er vi helt like utenpå også selv om det ikke ser slik ut, og på 1.mai skal alle gå i tog. Som sagt, jeg avbildet Mohammed i første klasse.

Og i løpet av de seks årene vi gikk sammen på barneskolen innser jeg at jeg flere ganger kan ha laget mer eller mindre flatterende fremstillinger av ham. Endatil fotografier har jeg, på høykvalitetspapir fra Foto Service A/S. Nå sier folk at alle negrer hater bilder av Mohammed. Mohammed var som sagt neger, og nevnte aldri noe om dette. Han og jeg tok ofte følge hjem fra skolen, og trålte grøftekantene for glassflasker vi kunne pante mot DIG eller BUGG i kiosken. Vi kunne gå lange omveier for de flaskene, og etterpå stoppet vi og drakk av hagekranen på kirkegården, og på de varmeste dagene dyppet vi hodet under kranen og vætte håret, og jeg kunne se hvordan vannet søkte seg vei gjennom den sorte, krøllete stålullen til Mohammed og rant som en vill foss ned på alle sider.

Nå har vi ikke snakket sammen på mange år. Men bildene har jeg ennå. Av Mohammed og meg på kirkegården. Ingen sa til meg at det var noe galt i det. Mohammed aller minst. Fargestiftene har jeg også, ristet sammen i en liten, grønn TupperWare-boks. På utsiden ser de nå svarte ut, farget av hverandre gjennom årenes løp. Men inni er de ulike, alle sammen.

I begynnelsen var det ingenting, sies det. Ingen ting i det hele tatt. Det var helt tomt og øde, og så skapte Gud verden av ingenting. Slik har det blitt oss fortalt.

Jeg vet ikke jeg. Hvorfor skulle vel Gud gidde å skape jorden ut av ingenting? Hvilken hensikt skulle det ha? Det lille husbankhuset i utkanten av byen, der Gud bodde sammen med familien sin og fikk skape i ro og fred, var jo et paradis. Hver morgen sang fuglene, og Gud hadde ingen bekymringer eller større problemer. Hva skulle vel Gud med en jord? Nei, i begynnelsen var ikke ingenting. Tvert i mot var det nok heller slik: I begynnelsen var ting, og tingene var hos Gud, og de hopet seg opp på skrivepulten og i kjelleren og innerst i garasjen, de fløt over alt og hagen var vanskjøttet og overfylt av ville dyr og planter. Antakelig var resten av familien litt oppgitt på hele greia, for Gud var inne i en veldig kreativ periode, og det var ikke måte på hva som kunne bli gjort unna på en dag. En skog av nye trær, for eksempel, og gjerne en håndfull stjerner og greier. Og ikke var det tid til å glede seg over tingene heller, så fort noe var ferdig, slengte Gud det bare fra seg på kjøkkengulvet, for det var stadig nye ting som ventet på å bli skapt. De andre i huset måtte hver dag måke seg vei gjennom stuen, og samme hvor mye de maste, lå det saker og ting slengt over alt når de kom hjem fra arbeid og skole. Og gjett hvem som måtte rydde opp.

Sannsynligvis begynte det å bli et problem. Vi vet riktignok at i Guds hus er det mange rom, men det er likevel grenser for hvor mange soler og hav det er plass til. De prøvde å stue alle fuglene og fjellene og kontorbygningene og brødbakemaskinene inn i kott og boder og i det lille redskapsskjulet ute i bakgården, men en dag var det fullt. En dag kom sønnen i huset inn med en liten planet under armen og sa at nå var det ikke plass til mer. Han hadde prøvd å presse den inn i skjulet, mellom de to solene på hyllen til venstre med en gang du kommer inn, den like ved lysbryteren, men det gikk rett og slett ikke. Det var ikke plass til mer.

Kanskje var det da Guds (i hvert fall inntil da) trofaste, livslange ektefelle satte foten ned. Nøyaktig hvordan det ble formulert, er det ingen som vet helt sikkert, men noe i retning av at om ikke noen snart ryddet opp, og Gud fikk et blikk som ikke kunne mistolkes, så kunne de fort bli færre til å spleise på strømregningen neste kvartal. Det var ikke så nøye med akkurat hvordan det ble gjort, men i morgen, på ettermiddagen, når familien samlet seg rundt middagsbordet, da skulle huset være rensket for alt annet enn nødvendige, personlige eiendeler.

Gud ble nok litt redd, for det er en kjent sak at guder ikke er av de mest bemidlede vesener som finnes. Guder har andre kvaliteter enn å skaffe hard kapital til hjemmet. Tanken på uoppgjorte strømregninger og likviditetsproblemer var naturlig nok skremmende. Dessuten ble Gud litt lei seg, for som for guder flest betydde familien mye. Men samtidig var det også svært mange vakre ting som lå stablet opp rundt i huset, som det ville falle noen og enhver tungt for brystet å måtte kvitte seg med. Enkelte ting ble selvsagt sortert ut ganske tidlig, både den hermetiserte tunfisken, de store, hårete edderkoppene og akkusativ og dativformene i tysk måtte innrømmes å være skapt på en dårlig dag, men andre ting, for eksempel solnedganger og hvitløksmarinert lammelår, varme fjellvann og flere av Pink Floyd-platene var slikt som Gud var godt fornøyd med, og slett ikke ønsket å kaste. Gud grunnet lenge og vel på hvordan problemet skulle løses, for, som for guder flest, var det om å gjøre å gjøre alle til lags.

Det var den påfølgende morgenen at Gud skapte himmelen og jorden. For å ha et sted å gjøre av alle tingene sine. Det var en god idé. På himmelen og jorden var det plass til alt sammen og mer til. Til og med de små menneskene, som Gud hadde klødd seg i hodet for å finne ut hva kunne brukes til, fikk sin plass på en av planetene. Så vellykket var det, at da familien samlet seg rundt middagsbordet den kvelden, var det ikke en ting som lå og slang noe sted. Gud hadde til og med fått tid til å tørke bort det verste støvet i krokene og stusse hekken.

Og slik ble alle glade, slik guder flest ønsker at alle skal være. Gud selv fikk skape hemningsløst, både i himmelen og på jorden, uten at huset ble fylt opp fra kjeller til loft. Men fortsatt hender det, en gang i blant, at Gud glemmer seg og slenger fra seg en regnbue eller en elv på kjøkkenbordet. I villelse. Det kan selvsagt være litt utrivelig for den som kommer etter, men det nytter ikke å bli sint av den grunn. Slikt kan jo hende selv den beste.

En hel del av disse tingene har slumpet til å havne i min varetekt. I den nye spalten Månedens ting, blir det mulighet for å stifte nærmere bekjentskap med noen av dem.

Om å leve i ett med naturen

Nøtteliten bor i toppen av et tre. Det kan ofte være svært ubehagelig. Helt øverst, der greinene bare så vidt klarer å holde oppe den lille ekornkroppen, der svinger han seg fra tre til tre, gjerne med bustehalen opp. I ett med naturen. Nøtteliten lever i ett med naturen. På mange måter kan man si at Nøtteliten er naturen, så i ett med den lever han.

Det finnes mennesker som har et romantisert syn på Nøtteliten og hans habitat. Så langt går det at enkelte til og med er rett ut sagt misunnelige på ham. Dette er mennesker som har en forestilling om at det å bo i tre er en dans på roser, noe alle som har oppholdt seg i et tre over tid er kjent med at ikke stemmer. Det har sneket seg inn en misforståelse om livet i trær som noe avslappende og behagelig, et stressfritt liv uten bekymringer eller forpliktelser. Et sted å komme på rett kjøl. I overveldende grad viser det seg at disse menneskene ofte også er slike som har hang til å overvintre på Svalbard, eller seile jorda rundt i åpen båt eller krysse Alaska barbent og naken, helt frivillig. Noe som selvsagt setter spørsmålstegn ved kredabiliteten deres. Ikke bare har de forståelse for at Nøtteliten som ekorn, presset som de er av markedskreftene, lever sitt liv på de tynne og lunefulle greinene høyest oppe i treet der ingen andre kan tenke seg å bo. Disse menneskene er attpå til sjalu på ham, noen av dem sågar troende til å velge uetiske løsninger for å få fingrene i hans tilholdssted.

Kanskje er det drøyt å påstå at Nøtteliten tvinges opp i trærne. Det er tross alt relativt få som ville protestert om han plutselig bestemte seg for å sette bo på bakken, såfremt han hadde tilegnet seg tomten på ærlig vis, og hatt de nødvendige papirer i orden med kommunen. Antakelig har livet i toppen av trærne sine fordeler, så vel som ulemper, og alt i alt er det ingen grunn til å tro at han er svært misfornøyd med situasjonen. Men når Nøtteliten tiljubles på uvettig vis, er man nødt til å si ifra. Å leve med Nøtteliten som et livsideal er å leve på en løgn. Livet i et tre er slett ikke behagelig, dessuten er det heller ikke særlig avslappende eller uforpliktende. Ta Nøtteliten, som et eksempel. Han er aldri ferdig når han skal av sted. Han skal spise fire konglefrø og danse littegrann, han skal erte frøken Skjære og en gammel kråkemann, dessuten er det selvsagt regninger som skal betales, foreldrekonferanser på skolen og julegaver som skal fikses, for Nøtteliten som for folk flest. Avslappende? Det er hopp og sprett og tjo og hei fra tidlig morgen til sene kvelden. Som sagt, gjerne med bustehalen opp.

Gjennomsnittelig levealder for ekorn er 5-7 år. Slikt lukter det ikke rett kjøl av.

På vei til foreldremøte