Det er de andre, folk utenfor vårt land som ser på velferdsstaten vår, vårt egalitære, klasseløse samfunn, vår fredfulle historie, vår evne til å legge forholdene til rette for de svake, våre u-landsbevilgninger, vårt høye allmenne kunnskapsnivå, helsevesenet og skolevesenet vårt, vår lave arbeidsledighet, vår nesten ikke-eksisterende fattigdomsrate, organisasjonslivet vårt og engasjementet, folks identifisering med statsmakten, vår nasjonale selvfølelse, trygdesystemene og forsikringsordningene, sykehusene våre, tryggheten og den lave kriminaliteten, det rene vannet, den vakre naturen, de flotte husene, den store velstanden, den høye levestandarden og spør: “Hvordan henger det sammen at Fremskrittspartiet er deres største parti? Dere har det jo så bra.”

Jeg titter uinteressert på dem, og heiser på skuldrene. “Nei, spør ikke meg. Jeg bare bor her.”

Enda et eple på bloggenmin

Hvordan gjør vi det i Skandinavia?

Det er de andre, folk utenfor vårt land som ser på velferdsstaten vår, vårt egalitære samfunn, vår fredfulle historie, vår evne til å legge forholdene til rette for de svake, vår korte veg fra grasrot til tretopp i politikk og næringsliv, våre u-landsbevilgninger, vårt høye allmenne kunnskapsnivå, helsevesenet og skolevesenet vårt, vår lave arbeidsledighet, vår nesten ikke-eksisterende fattigdomsrate, organisasjonslivet vårt og engasjementet, folks identifisering med statsmakten, vår nasjonale selvfølelse, trygdesystemene og forsikringsordningene, sykehusene våre, tryggheten og den lave kriminaliteten, det rene vannet, den vakre naturen, de flotte husene, den store velstanden, den høye levestandarden og spør: “Hvordan får dere det til? Dere har det jo så bra.”

“Å?”, sier jeg, og heiser på skuldrene. “Nei, ikke spør meg. Jeg bare bor her.”

Nei. Jeg vet ikke om fugleinfluensaen kommer til Norge, og jeg har ikke noe behov for å gjøre meg opp noen mening om det heller. Eller om vi blir beste nasjon i OL eller om Jens Stoltenberg er den beste statsministeren vi har hatt. Og jeg har heller ikke noe behov for å vite hva Kåre fra Kløfta mener om vinnerbidraget i Grand Prix (som han selv hadde muligheten til å stemme frem over telefon) eller Norges rolle i Midtøsten. Hvis Bjarne fra Bergen faktisk mener at vi gir for mye penger i u-hjelp, så han om det. Det får bli hans sak. Men det kan umulig være av allmenn interesse og kringkaste det på riksdekkende tv i beste sendetid?

Kanskje finnes det velbegrunnede argumenter for at en uoffisiell undersøkelse om den seksuelle debutalder blant VGs lesere er nødvendig og spennende. Men det er ikke sikkert. Det kan til og med hende at enkelte finner det litt uforskammet at Dagbladet skal vite hvor ofte vi bruker sovepiller eller hvor mye alkohol vi drikker. Tross alt var det jo siste nytt man var ute etter, ikke en psykologisk screening av sitt indre. For hvem er det interessant om avisa Dagens lesere er mer eller mindre skeptiske til islam etter reaksjonene på Muhammed-tegningene? Og kan man ikke egentlig forutsi svaret uten en undersøkelse?

I bunn og grunn er det kanskje ikke noe galt i å lodde stemningen blant folk med lett ledende ja/nei-spørsmål. Det er mulig at det til og med kan medvirke til å skape debatt rundt viktige tema. Problemet er alle spørsmålene som ikke kan besvares med et enkelt tastetrykk blant tre alternativer. Hva med utbyttingen av fattige land? Hva med klimaendringene? Hva med bruken av oljefondet eller religionskonfliktene i verden? Hvor blir det av disse spørsmålene? Det er tross alt ikke Muhammed-tegningene det handler om, når alt kommer til alt.

Som sagt, kanskje kan det være interessant å høre hva Holmgangs seere mener om saker som foregår rundt oss. Men ikke om hva som helst.

… eller inkarnert meningsmålingsdjevel?

Det var en gang et lite land som lå ganske for seg selv, alene, klemt inn mellom de store fjellene der folk stort sett bare søkte tilflukt når det var krig eller uår i landene rundt. Det var et kaldt, lite land, og mange mennesker bodde det ikke der, men det var likevel et rikt land, for fjellene var fulle av kostbare skatter. Så rikt var landet på gull og edelsteiner at det slett ikke visste hvor det skulle gjøre av alt. Hver dag flommet det inn penger og gods i slike mengder, at samme hvor mange barneskoler og sykehus og trygdeordninger det lille landet bygget, så hopet pengene seg opp.

Slik hadde det ikke alltid vært, for ikke så mange år siden hadde landet vært fattig, og selv om det nå altså var blitt et av de rikeste landene i verden, så husket de ennå på sine fattige brødre og søstre rundt omkring. Det lille landet mente seg å være et snilt lite land, og stadig så gav de penger til de som trengte det. Nesten alle som bad dem, fikk en liten slant, så sant de oppførte seg fint og ikke var stygge med hverandre.

En dag sa det lille landet til seg selv: “Jeg er et rikt og snilt lite land, og rundt omkring i hele verden har jeg gode venner jeg har gitt penger til. La meg ta en liten tur og hilse på dem og se hvordan det står til med dem alle. Dessuten blir de sikkert glade for å se meg, for jeg er jo slikt et snilt, lite land”, sa det til seg selv, og så fylte det en pengesekk, tok den på ryggen og la i vei.

Overalt hvor det lille landet kom, ble det tatt godt i mot. Kongene stod utenfor slottene sine og ønsket det velkommen når det kom kravlende opp slottsbakkene, og de gjorde klar de fineste gjesterommene som var ledige, og den beste maten som var å oppdrive i hele landet. Det lille landet syntes det var stas med alle disse gode vennene, og utpå kveldene kunne det nesten bli litt sentimentalt over hvilket godt land det var. “Jeg er virkelig et fantastisk, snilt og rikt lite land”, sa det da til seg selv.

De fleste kongene stusset litt over denne fremtoningen som kom pustene oppetter bakkene mot slottet, i vadmelskofte og rød strikkelue. Et underlig lite land var det, som de fleste kongene ikke engang hadde hørt om, men snart fikk de øye på den store pengesekken på ryggen, og da forstod de at et ville være smart å ta godt imot gjesten. Det kunne jo hende at det ville drysse noen gullstykker på dem også. Dessuten oppførte det lille landet seg ganske klønete og rart, slafset grådig i seg både gåselever og kaviar ved middagsbordet, og det moret kongene å sitte og se på.

Så en dag kom det lille landet kravlende oppover mot slottet i et fattigslig, forkomment land. På toppen stod kongen og ventet på ham, og da han fikk se dette langveisfarende landet, ble han nysgjerrig og ba det i hus. Kongen syntes det var et artig lite land, både litt sjenert og selvgodt på en gang. Når de møttes tilfeldig i gangene på slottet, tittet det lille landet blygt ned på skotuppene sine og var usikker på hvor det skulle gjøre av hendene, men ved middagsbordet kunne han sitte brautende å skryte av hvor snilt et land det var, og hvor mange penger det hadde gitt til alle. Det mente seg til og med å ha overøst kongen selv med penger oppigjennom, men det kunne ikke kongen huske noen ting av.

Ganske snart ble han lei alt skrytet, og han bestemte seg for å teste ut det lille landet for å se om det var så snilt og så godt som et virkelig snilt og godt land skal være. Derfor gav han ordre til tjenerne om at de skulle re opp en seng i det fineste gjesterommet de hadde, med tjue madrasser og tjue tjukke dyner i fineste kvalitet. Men helt i bunn skulle de legge en ert, for det mente kongen, at var det et virkelig snilt og godt land, så burde det kjenne erten stikke i ryggen.

Nesten morgen kom det lille landet ned, gjespet søvnig, og da kongen spurte om det hadde sovet godt, svarte det at ja visst, det hadde vært en aldeles fortreffelig natt, aldri før hadde det lille landet ligget i en så myk og behagelig seng, og i den siste tiden hadde det ligget i en del myke og behagelige senger. Kongen ble selvsagt skuffet over svaret, for et virelig godt og omtenksomt land ville ikke ha sovet så godt på en ert, men han bestemte seg for å gi landet en sjanse til. Så neste kveld gav han ordre om å ta bort ti dyner og ti madrasser, og bytte ut erten med en valnøtt. For det mente kongen, at var landet bare halvparten så snilt og godt som det påsto, så ville det kjenne valnøtten gnage i ryggen når det gikk og la seg.

Det var allerede langt utpå formiddagen da det lille landet kom ned til kongen. Det hadde sovet så fortreffelig godt i natt, sa det, riktignok var ikke sengen fullt så myk og god som natten før, men det var likevel en av de beste sengene det hadde prøvd, og etter å ha sovet så lenge var det sultent og lurte på hva som var satt frem til frokost. Kongen rynket brynene sine, han begynte egentlig å bli litt lei det lille landet, for det var slett ikke så godt og snilt som det påstod, og han hadde mest lyst å smøre en nistepakke til det og sende det i vei videre. Men han bestemte seg likevel for å gi det lille landet én sjanse til, for det kunne jo hende at det likevel hadde sine gode sider når alt kom til alt. Om kvelden gav han ordre til tjenerne om at de skulle bytte ut valnøtten med et eple, og legge bare én madrass, den tynneste de fant, over det i sengen.

Da det lille landet hadde pusset tennene og kledd av seg om kvelden, og hadde lagt seg ned på madrassen, kjente det med ett noe hardt som lå og stakk og gnog mot ryggen. Det lille landet syntes det var besynderlig, for sengen hadde vært så uvirkelig myk og deilig de tidligere nettene, og nå klarte det ikke helt å finne ut av hva det var som stakk. “Det var da ergerlig”, sa det lille landet til seg selv i mørket, og det lå og krøllet seg litt og kastet seg frem og tilbake noen ganger, og snart fant det en stilling der det unngikk den harde klumpen i madrassen. Da gikk det ikke mange minuttene før det lille landet sov tungt.

Neste dag satt kongen og ventet på kjøkkenet da det lille landet kom ned, nydusjet og opplagt. Det gikk bort og helte opp en kopp te, og da kongen spurte om hvordan det hadde sovet, svarte det lille landet at jo da, det hadde vært en bra natt. Ikke fullt så god som de foregående nettene, for det hadde vært noe hardt i sengen, men det hadde likevel sovnet ganske fort og var uthvilt og klar til en ny dag. Da kongen hørte det ble han sint og skuffet over det lille landet, og gav ordre om å kaste det ut av slottet med en gang. For så hardhudet kan ikke et godt og omtenksomt land være.

Og eplet, Gud vet, det strides det vel om den dag i dag.

Det skremmer meg at det fortsatt finnes trådløse duppeditter som jeg savner. Håndholdte, GSM-kompatible artikler innkapslet i matt plast som ville hevet livskvaliteten min enda ett hakk. Jeg tenker på for eksempel rydde-ut-av-oppvaskmaskin-emulatoren med infrarød overføring, eller en internettbasert søketjeneste for skrivebordsskuffene mine. Slikt kunne jeg vært villig til å bruke en hel slump penger på. Men det jeg aller mest ønsker meg til jul av de ledende, japanske elektronikkprodusentene, er en av de batteridrevne, mobile mentometerknappene i lommeformat.

Den mobile mentormeterknappen. Jeg mener, når vi likevel blir bedt om å utstede våre synspunkter på Gud og hvermann til enhver tid, da hadde det egentlig vært ganske praktisk og satt det hele inn i system. “Alle som synes at det er kult med homofile, trykker på mentometerknappene sine n唝, eller “de som synes at Tore ser ut som et esel, og bør pakke seg ut av Idol og aldri må finne på å synge igjen, aldri, aldri, de trykker n唝. Tenk så ok det hadde vært å kun hatt en knapp å forholde seg til.

En knapp for alt. En knapp for ja og for nei, for å ytre sitt bifall eller sin gryende misnøye. At ikke mentometerknappen allerede er tungt inne i el-bransjen kan bare forklares med dårlig teft blant utviklerne. Kravet om spontane domsavsigelser og klare, lettvinte svart-hvittløsninger gjør samfunnet vårt til et eldorado for mentometerknappen.

Og tenk gleden, gleden ved å kunne si sin mening til alt og alle. Rett opp i ansiktet. Si nei til Tor Milde for eksempel, om jeg skulle slumpe til å møte han på gata igjen. For liksom å kunne rense luften rundt seg litt. Få ut litt sinne. “De som mener at trikken ikke bør komme for sent, selv om det snør tett, trykker på knappene sine n唝. Ikke at jeg tror det ville hatt praktisk betydning for når trikken kom. Men da har man i det minste sagt fra.

Mentometerprofet…

Hvem er egentlig Jonas Gahr Støre? Og hvordan kan det forventes at jeg bare skal sette meg rolig tilbake og la han få drive med sitt? Jeg stoler da ikke uten videre på folk jeg ikke vet hvem er. Hvilke kvalifikasjoner er det han besitter som plutselig skal gjøre ham kompetent til å føre min sak i for eksempel FN. Eller bestemme hvordan mitt personlige forhold til Russland skal være. Russland og jeg er mates. Har alltid vært det. Russland og jeg har vært mates så lenge jeg kan huske, og har stort sett kommet greit ut av det med hverandre. Men nå skal altså denne Jonas Gahr Støre, en totalt fremmed, blande seg i våre saker.

Jeg blir nødt til å passe på som en rev. Jeg mener: I skrivende stund er Russland og jeg på nett, som vi pleier, verken hat eller kjærlighet, vi lever i en vakker symbiose og det er ikke noe ondt blod mellom oss. Men i morgen? Hvem vet hva som har skjedd i morgen? Da har kanskje denne Jonas Gahr Støre sagt at nei, nå er det slutt. Symbiose up yours, sier han kanskje. Uten at jeg får vite noe om det. Muligens bruker han ikke sånne ord, Jonas Gahr Støre er antakelig en dannet mann, han pleier tross alt jevnlig omgang med Kongen. Det krever da visse manerer. Men kanskje sier han, for eksempel til Russland, i morgen tidlig, før jeg har stått opp, at jeg hater Russland. At det var jeg som tisset i ranselen hans i går på vei hjem fra skolen, og kastet alle bøkene inn i buskene bak klatrestativet. Slikt kan han si, helt uten ryggdekning, nå, som han har fått alle fullmakter angående mitt forhold til Russland.

Jeg vet ikke av hvilken grunn han skulle si noe sånt, men kjenner jeg slike som han rett, hefter han seg ikke med begrunnelser i slike saker. Når han sier at det er sånn, så er det sånn. Det må Russland bare forholde seg til. Sett slikt! Da kan det hende at jeg våkner opp og går ut på gaten og bort tre kvartaler og inn porten og ringer på hos Russland. Og så viser det seg at vi er uvenner. At jeg skylder ham en ransel. Uten at jeg vet noe som helst om det. Jeg tør ikke tenke på hva som da kan komme til å skje, der på trammen, når Russland åpner døren og ser at det er meg. For ikke å snakke om når moren hans kommer ned. Russland er ikke alltid like lett å bli klok på, men såpass vet jeg, at gjør man seg først til uvenns med ham, da holder man i hvert fall moren hans utenfor. Å legge seg ut med Mor Russland er i mange tilfeller det siste man gjør.

Nå er det ikke sikkert at Jonas Gahr Støre nevner meg med et eneste ord, men sikker kan jeg jo ikke være. Så jeg må passe på. Som sagt, jeg har ikke fjerneste anelse om hvem denne Jonas Gahr Støre er, og så lenge det er opp til ham, føler jeg meg ikke trygg. Kanskje viser han seg å være en ålreit fyr, tross alt. Men man kan da ikke gå ut i fra det?