Japansk kjøkken er mangslunget og uberegnelig. Som hovedregel kan man si at japanerne spiser alt de kommer over, men at det gjerne tilberedes til det ugjenkjennelige. For eksempel kan koteletter se ut som seipanetter, reker som potetnoisetter, og nepe kan komme i granulert gelutgave. Videre gjelder at dersom man er usikker på hvilke råvarer en matrett faktisk består av, er det stor sannsynlighet for at det er laget av soyabønner eller ris, at neper har overraskende bredt bruksområde, og at noe fra havet alltid lurer seg med på tallerken.

Grønn te er en annen råvare som brukes forbausende og til tider frustrerende kreativt. Som drikk selvsagt, den serveres som ledsager til så og si alle måltider. Dessuten kan man finne den i kaker og is og så videre. Man tilegner seg ganske snart en sunn skepsis til alt som er grønt når man har vært en tid i Japan.

Og selvsagt: Ris. Skulle man av en eller annen grunn ha problemer med ris, vil man ikke leve lenge i landet. Ris er i Japan det havregrøten en gang var i vårt eget land. Ikke spesielt spennende, men en grunnleggende basis i kostholdet. Risen skal være japansk, og smaker forbløffende godt til å bare være ris.

Og du. Ikke glem å øve med spisepinnene før du drar, om du ikke er av dem som finner glede i å sulte i hjel foran brødskuffen.

Jeg er stor i Japan. Et hode hoeyere stort sett. Faktisk saa stor at jeg staar i fare for aa skyte over maal paa urinalene, om jeg ikke retter straalen signifikant nedover. Enkelte urinaler henger helt nede i knehoyde, noe som setter store krav til presisjon.

Jeg risikerer dessuten aa slaa eldre damer helseloese om jeg svinger for mye med albuene paa t-banen, og staar selv i fare for aa gaa i bakken naar jeg skal gjennom doeren og ut paa perrongen. Saa stor er jeg. Resturantene har smaa dukkestoler som de byr meg mens jeg blir oppvartet med groenn te. Aldri har jeg foelt meg saa naer aa vaere en kjempe. Mulig det er bra for selvbildet.

Saa om jeg kommer hjem og er stor paa det, faar dere heller jekke meg ned. I Norge er jeg stort sett ganske gjennomsnittelig. But hey, I’m big in Japan.

Jeg har skapt meg et problem, helt på egenhånd. Det er ikke første gangen jeg klarer det, uten hjelp, og desto mer forsmedelig er det at man går i fellen om igjen og om igjen. Det har noe med at det som synes som en god idé i ett øyeblikk, plutselig stiller seg i et annet lys i det neste. Av ulike årsaker. Denne gangen gjelder det blogginnlegget “Spraakflopp I” som stod “på trykk” i denne publikasjon 10. januar d.å. Overskriften bærer utvilsomt med seg løfter og indikasjoner om et “Spraakflopp II”, gjerne i noenlunde samme stilen: En vittig notis om kommunikasjonsproblemer ved reiser i ukjente land og språkkulturer. Dette må nok også innrømmes at var hensikten da innlegget ble skrevet, noe som ettertrykkelig går frem av den offensive ordbruken i første avsnitt.

Det vil si: Egentlig var tanken å klemme alle de gode historiene inn i ett og samme innlegg. Denne modellen ble forkastet pga: 1. Innlegget hadde allerede nådd tilnærmet ideallengde etter gjengivelsen av den første hendelsen, og ytterligere fremstillinger ville overskredet denne lengde såpass kraftig at bloggenmin fryktet for å kjede sine lesere. Dessuten: 2 Administrative problemer i form av at den tilmålte og forhåndsbetalte tid på internettkafeen i Brasìlia var i ferd med å ta slutt.

Jeg ønsker med denne noe omstendelige utlegningen av hendelsenes forløp å åpne lesernes forståelseshorisont for hvilke mekanismer og følelser som er i sving i bloggenminredaksjonen. På denne måten kan vi unngå skuffelser og misforståelser som måtte oppstå. Poenget er at jeg ikke lenger har lyst å skrive “Spraakflopp II”, delvis fordi jeg ikke lenger er i Brasil, og derfor ikke føler problemene så tett på kroppen, men mest fordi jeg ikke klarer å få Spraakflopp II-historien til å fungere i et skriftlig medium. Noe som er såpass kompromitterende for en ambesiøs blogger at jeg nå synes hele språkfloppideen var bare drit.

São Paulo er en stor by. Jeg burde vel ikke vaert overrasket over det, men det er likevel ganske utrolig at det er mulig aa sette saa mange hus sammen, og putte saa mange millioner mennesker der. At det i det hele tatt funker paa et vis, er egentlig ganske underlig.

Ikke mindre underlig er det at en landsens gutt fra trange kaar paa vestlandet kan strene gatelangs i denne metropolen en varm sommerettermiddag, med hele leiligheten sin paa ryggen. Det skal selvsagt landsens gutter fra trange kaar ikke gjoere i foelge reisehaandboekene, da det er aa anse som en innbydelse til skruppelloese kjeltringer som er ute paa hekkan. Og saant no´har vi jo ikke paa Klepp.

I det hele tatt er det en del ting som skiller São Paulo fra Klepp. Og samtidig foeles det ikke saa langt unna heller. Det er mennesker her som der, og det er meg, den samme gamle. Og jeg trenger mat og hvile og et sted aa bo, akkurat som hjemme. 10 000 km kan maales paa to maater: den geografiske, og den mentale. Var det ikke et skilt til Klepp jeg saa fra bussen paa vei inn til byen?

 

Manglende spraakforstaaelse har hittil gitt meg en uventet dusj, amoniakk paa gryteretten og en ufrivilig busstur til slumstroeket utenfor Brasília. Det siste foerst:

Sulten og sliten etter en lang dags vandring i Brasília (noe som tar paa siden byen overhodet ikke er beregnet paa fotgjengere), slengte jeg meg paa foerste og beste buss hjemover. Trodde jeg. Portugisisken min er ennaa ikke fullkommen, og i det byen svingte ut av byen, ante jeg uraad. “œDen snur vel snart”, tenkte jeg, og unnlot aa hoppe av for aa ta en annen buss tilbake igjen.

Etter hvert ble det for sent aa hoppe av. Byen tok slutt, og moerket laa tungt paa den brasilianske hoeysletten. Noen brasser, slitne etter en lang arbeidsdag, satt og smaapludret i baksetet. Vi svingte inn i en liten forstadslandsby, og en og en gikk de av. Snart kjoerte vi ut av landsbyen, og inn i et slumomraade. Til slutt satt jeg igjen alene men en gammel kone og en arbeider. Han proevde fortvilet aa kommunisere med meg, og jeg fikk paa et vis forklart at jeg mest av alt oensket aa komme meg tilbake til sentrum.

“Men det var jo der vi kom fra”, sa han oppgitt.
“Ikke ta den”, sa jeg.
“Denne bussen gaar i hvert fall ikke tilbake”.

Jeg oensket ikke aa tilbringe en natt i Brasilias slum, og ble en smule bekymret. Men heldigvis ordnet han opp for meg, og forklarte sjaafoeren at det var en gringo her som ikke kan spraaket og som egentlig skulle gaa av der han gikk paa. Om noe kunne arrangeres for aa rette opp dette.

Jeg ble dumpet paa busstasjonen i den lille landsbyen, og klarte omsider aa karre meg hjem, to timer forsinket. Men saa fikk jeg jo sett slummen.

Vil gjerne gjengi en episode til fra nyttaarsfeiringen i Rio. Litt fordi det aapner for et billig ordspill i overskriften, og litt fordi det viser hvor langt en avdanket troender faktisk kan naa i dagens verden.

Foer vi gikk til stranden, ble det avholdt nyttaarsfest paa hostellet vaart. Stemningen var munter, det ene tok det andre, som det er lett for at det gjoer i slike sammenhenger. Det ble saapass muntert at det ble avsynging av viser. Det begynte paa portugisisk og fortsatte i uforstaaelisk. Man fant det noedvendig aa bidra fra den norske kulturskattekisten, og hva var vel mer naturlig, paa nyttaarsaften i Rio, og stemme i med Aage (Aleksandersen)s “Mykje lys og mykje varme”. Tostemt. Folk som har opplevd nyttaar Rio, akkopagnert av tostemt Aage, vet at det er en foelelsesmessig boost. Dette ble bekreftet av en brasilianer som etterpaa utbroet: “I´m never been so touched in my life!”

Ahh, hvor Aage er internasjonal!

Aage: Naa ogsaa i Rio

Klepp er kanskje ikke kjent for sitt spektakulaere fyrverkeri, snarere sitt spekulative. Nyttaarsnatten paa det strenge vestlandet pleier aa aapne seg opp i et inferno av blaatt og roedt og gult, med tilhoerende kruttsalver. Rio er, tross brasilianernes sydlige lynne, mer strukturert naar det kommer til fyrverkeri, og nytelsen blir desto stoerre naar man slipper aa staa med angsten oppi halsen. Hvor mange millioner som ble svidd av paa det kvarteret herligheten sto paa, skal det ikke spekuleres i, men gleden langs Copacabana faar en nesten til aa tro at det var verdt det. Noe som neppe stemmer, selvsagt.

Etterpaa var det Black Eyed Peas konsert paa Ipanemastranden. Med anslagsvis en million tilskuere, fikk man en liten smak av trengselen rundt rakettutskytningsrampen paa Kleppevarden. Og plutselig var heller ikke gamlelandet saa langt borte lenger. Paa en liten skjerm over scenen scrollet det tekstmeldinger sendt inn fra hele verden, mye portugisisk selvsagt, og endel fra USA. Men Norge er jo aldri mer enn et tastetrykk unna lenger, og et kort oeyeblikk fikk ogsaa vi, i sanden paa Ipanema, ta del i den kalde, norske nyttaarsfeiringen. ”Happy new year to everybody. Leif Andre from Arendal” rullet over skjermen, til glede og oppbyggelse for den ville millionen.

Godt nyttaar til deg ogsaa, Leif Andre.

Mennesker i London har nesten gaatt forbi deg foer de svarer om du spoer dem om veien. Da vifter de med haanden i retning naermeste undergrundstasjon, og mumler ett eller annet. Og jeg som alltid har hoert at engelskmenn er saa hoeflige. Fordi de sier “please”. Det gjoer vi ikke i Norge, og det gjoer oss til et primitivt og barbarisk folkeslag. Naa vel.

Paa en dag har jeg blitt paakjoert med trillekoffert, knuffet borti en rekke ganger, spurt en haandfull innfoedte om veien og lagt igjen et og annet pund i verdensmetropolen, uten aa faat saa mye som et “please” eller “sorry” etter meg. Allright, saa er ikke engelskmenn helt som oss, men om de er saa mye mer hoeflige vet jeg ikke. Men kanskje de er kultiverte nok til aa skjule det litt bedre.

Om å høre musikk til batteriet tømmes

Fly fra hele verden svever som blinkende Betlehemsstjerner i en rett linje fra rullebanen til uendeligheten i den skyfrie nattehimlen over Frankfurt lufthavn. Visstnok den nest største flyplassen i Europa. Fuglene vet hvilken som er den største. Kanskje Heathrow. Hvem bryr seg forresten? Det er i Frankfurt jeg er. Heathrow og all verdens andre flyplasser kan være så mye de vil akkurat nå.

Jeg hører på den siste plata til Red Hot Chili Peppers på de siste prosentene av batterikapasiteten på mobilen. Det er et kappløp med tiden. Når som helst kan den si takk for seg. Men jeg hører så lenge det varer. Når den sier stopp får den heller si stopp. Bussen min duver gjennom det vesttyske landskapet. Jeg lever. I vest danner åsene ennå skarpe konturer mot den opplyste sommerkvelden.

I går var jeg på kvartfinalen i fotball-vm mellom Brasil og Frankrike. Det er sånt som aldri hender, men som man likevel, absurd nok, plutselig befinner seg midt oppi. Et euforisk brøl fra tusenvis av ville fotballsupportere. Noe å skrive hjem om. Om man skulle komme på de tanker.

Dessuten ble jeg onkel sist tirsdag, et annet av livets undere. Slikt forstår man seg vel strengt tatt ikke på.

Over flyplassen i Frankfurt kommer stadig nye fly tilsyne i det fjerne, etter som andre dupper mykt ned på rullebanen og takses inn til terminalene. Der tømmer de sitt innhold og hviler seg. Men i horisonten, som sagt, dukker det opp nye. Hele tiden.

Du faar meg ikke til aa si noe udödelig om lykken. Men iblant smaker en bratwurst fortreffelig. Med en klatt sennep og nystekt baguette til. Det er ikke lösningen paa et hvert problem, men det funker bra om man for eksempel er sulten, og tilfeldigvis befinner seg paa en vilkaarlig tysk straße.

Tysk junkkjökken er overraskende variert. Riktignok er det mye pölse ute og gaar, men om vi evner aa se litt utover vaar snevre skandinaviske oppfattelse av disse fylte dyretarmer, aapner det seg et kulinarisk univers der pölsene ikke lenger bare er pölser, men unike personligheter med sin helt säregne karakter.

Ta Rindswursten, for eksempel, en kraftig röver stappet til bristepunktet med oksekjött og testosteron. Eller Bockwursten, storebror til den norske grillpölsen, taalmodig trukket i veltemperert kildevann inntil optimal kjernetemperatur inntreffer (absolutt bocktilstand). Fenomenet “kokt grillpölse” yter paa ingen maate rettferdighet til denne gastronomiske kosesnabben, selv om de utseendemessig kan assosieres.

For ikke aa glemme Bratwursten, selve landswursten, med sin karakteristiske, lyse farge, lett svidd etter aggressiv steking eller grilling. Passer like godt til hverdag som til fest. Etter to uker har vi to stiftet et varmt og näringsrikt bekjentskap. Og jeg kan gjöre listen lenger. Storfamilien Wurst er mektig og ekspansiv, med differensierte egenskaper og utallige lokale varianter.

Eller Dönerkebap’en, med p. Denne tyske slektningen av vaar egen junkhövding har i mindre grad enn den norske fokus paa grönnsaker, og i större grad lagt vekt paa kjött. Lett spröstekt svinekjött, i pita, gjerne servert med beskjedne mengder kraut eller andre légumes de saison. Ingen daarlig erstatning naar Bislett kebab er utenfor rekkevidde.

Dessuten er det selvsagt sandwich og faa, i alle varianter og til en rimelig penge, gjerne innebygget i fristende og gunstige menytilbud. Og kaker og pretzels og andre sötsaker. Visst er det godt aa väre norsk i Danmark. Men hvorfor ikke dra litt lenger?