– Do you like, sir?
Det kommer en kar og stikker verdens største dildo opp i ansiktet på meg. Halvannnen meter gummi i det Jan Thomas ville kalt en symfoni av farger. Vi prøver å tråkle oss gjennom og bort fra turiststrøket rundt Gateway of India i Mumbai. Solen stråler varm over oss, og for første gang på turen er vi slitne slik man blir sliten av å gå i timesvis uten mål og mening i en varm storby. Hva vil denne mannen meg, er min første innskytelse. Ved nærmere ettersyn viser det seg heldigvis at det ikke er snakk om en dildo, men en kjempesvær ballong han absolutt mener jeg bør ha. Og at det er hensiktsmessig at jeg betaler ham en håndfull rupier i bytte. Men jeg må skuffe ham. I don’t like.

Selgerne plages ikke av at én kubikkmeter ballong er noe av det mest unyttige og upraktiske man kan drasse på i en indisk by. Det kryr av ballongselgere her, i tillegg til de tradisjonelle forhandlerne av postkort, båtturer, blomsterkranser, fotografer. Vi antar at det er mange ballongselgerbarn som går sultne i seng hver kveld. Ballongmarkedet virker helt uthulet, det må ha gått sterk inflasjon i råvaren ballong etter at den første entrepenøren åpnet ballongsalget her. Ballong, som en periode sannsynligvis var brennhett her, har sunket i verdi som de tyske markene i mellomkrigstida. Riktignok uten å forårsake en verdenskrig ennå.

Det er dessuten en strikk-wallah her, som sitter foran den største haugen av strikker vi noen gang har sett. Han har tusenvis av strikker i alle farger. Den mannen har vi savnet mange ganger etterpå, til ulike praktiske gjøremål. De er her, alle sammen, alle vi regnet med å treffe, og alle vi aldri hadde drømt om at fantes. De finnes her, i denne indiske metropolen. Her bor de og snyter turister.

Plutselig rasker alle sammen med seg strikker og ballonger og postkort og jukseperler og falske båtbilletter og løper som jaget vilt nedover gata. Hva som står på? Kommunen kommer, får vi beskjed om. Og indiske kommuner er på linje med meg når det gjelder ballonger: We do not like.

– Do you like, sir? (Foto: Erlend Berge)

– Nå kommer vi snart til flyet!

Turistguiden jager oss videre til neste rom. Det er fylt med deler av den gamle maharajaens våpensamling, og på oppfordring er guiden vår selvsagt behjelpelig med utdypende informasjon.
– Gevær, sabler, skjold, revolvere, sier han og gestikulerer med armene. Kom denne vei, snart skal dere få se et ekte fly fra 1. verdenskrig!

Vi er i Bikaner, midt i Indias ørkendelstat Rajastan, og vi er i ferd med å utforske et av stedets ubestridte turistattraksjoner, det gamle fortet som tidligere var den lokale maharajaens bolig. Underveis har vi fått los på en såkalt engelskspråklig guide som tar oss gjennom de viktigste punktene. Som overraskende nok i all hovedsak er et britisk krigsfly fra 1. verdenskrig.

De mange rommene med vakre orientalske tepper, sarier, overdådige soverom med intrikate luftavkjølingsannlegg, store samlinger lokale våpen og brev til og fra maharajaen er kun av moderat interesse, skal vi tro guiden. Heller ikke den spesielt utvalgte basilikumen (vennligst ikke rør), som står inntørket og alene på det ene platået er noe å dvele ved, selv om den vekker atskillig nysgjerrighet hos langveisfarende nordmenn.

Er dette en hellig basilikum? (Foto: Erlend Berge)

For det er flyet, gitt i gave til maharajaen av den britiske regjeringen som takk for hjelpen under den 1. verdenskrigen, som er den store diamanten i smykket. Klenodiet er satt sammen av opprinnelig to fly som ble skutt ned et sted over Europa, og restaureringen var ikke ferdig før i 1985. Nå står det her, midt i den indiske ørkenen, utrolig langt unna et hvert sted det ville være naturlig for et slikt fly å ende sine dager, og skinner og kaster glans over fortet og byen. Tenk, et ekte krigsfly, helt fra Europa. Hva har vel noen gamle, lokale filleryer å stille opp med mot noe sånt?

Etter å ha tatt en kjapp runde rundt flyet for skams skyld, får guiden ti rupi stukket til seg og et takk for omvisningen. Det var svært interessant, selvsagt. På sett og vis mener vi det også dnne gangen. Utenfor står en ny turistgruppe klar, forventningsfulle.
– Velkommen til Bikaner, sier guiden.
– Vi skal først ta en runde i fortet, og til slutt skal dere få se et fly!

Vi fikk se et fly! (Foto: Erlend Berge)

Japansk kjøkken er mangslunget og uberegnelig. Som hovedregel kan man si at japanerne spiser alt de kommer over, men at det gjerne tilberedes til det ugjenkjennelige. For eksempel kan koteletter se ut som seipanetter, reker som potetnoisetter, og nepe kan komme i granulert gelutgave. Videre gjelder at dersom man er usikker på hvilke råvarer en matrett faktisk består av, er det stor sannsynlighet for at det er laget av soyabønner eller ris, at neper har overraskende bredt bruksområde, og at noe fra havet alltid lurer seg med på tallerken.

Grønn te er en annen råvare som brukes forbausende og til tider frustrerende kreativt. Som drikk selvsagt, den serveres som ledsager til så og si alle måltider. Dessuten kan man finne den i kaker og is og så videre. Man tilegner seg ganske snart en sunn skepsis til alt som er grønt når man har vært en tid i Japan.

Og selvsagt: Ris. Skulle man av en eller annen grunn ha problemer med ris, vil man ikke leve lenge i landet. Ris er i Japan det havregrøten en gang var i vårt eget land. Ikke spesielt spennende, men en grunnleggende basis i kostholdet. Risen skal være japansk, og smaker forbløffende godt til å bare være ris.

Og du. Ikke glem å øve med spisepinnene før du drar, om du ikke er av dem som finner glede i å sulte i hjel foran brødskuffen.

Jeg er stor i Japan. Et hode hoeyere stort sett. Faktisk saa stor at jeg staar i fare for aa skyte over maal paa urinalene, om jeg ikke retter straalen signifikant nedover. Enkelte urinaler henger helt nede i knehoyde, noe som setter store krav til presisjon.

Jeg risikerer dessuten aa slaa eldre damer helseloese om jeg svinger for mye med albuene paa t-banen, og staar selv i fare for aa gaa i bakken naar jeg skal gjennom doeren og ut paa perrongen. Saa stor er jeg. Resturantene har smaa dukkestoler som de byr meg mens jeg blir oppvartet med groenn te. Aldri har jeg foelt meg saa naer aa vaere en kjempe. Mulig det er bra for selvbildet.

Saa om jeg kommer hjem og er stor paa det, faar dere heller jekke meg ned. I Norge er jeg stort sett ganske gjennomsnittelig. But hey, I’m big in Japan.

Jeg har skapt meg et problem, helt på egenhånd. Det er ikke første gangen jeg klarer det, uten hjelp, og desto mer forsmedelig er det at man går i fellen om igjen og om igjen. Det har noe med at det som synes som en god idé i ett øyeblikk, plutselig stiller seg i et annet lys i det neste. Av ulike årsaker. Denne gangen gjelder det blogginnlegget «Spraakflopp I» som stod «på trykk» i denne publikasjon 10. januar d.å. Overskriften bærer utvilsomt med seg løfter og indikasjoner om et «Spraakflopp II», gjerne i noenlunde samme stilen: En vittig notis om kommunikasjonsproblemer ved reiser i ukjente land og språkkulturer. Dette må nok også innrømmes at var hensikten da innlegget ble skrevet, noe som ettertrykkelig går frem av den offensive ordbruken i første avsnitt.

Det vil si: Egentlig var tanken å klemme alle de gode historiene inn i ett og samme innlegg. Denne modellen ble forkastet pga: 1. Innlegget hadde allerede nådd tilnærmet ideallengde etter gjengivelsen av den første hendelsen, og ytterligere fremstillinger ville overskredet denne lengde såpass kraftig at bloggenmin fryktet for å kjede sine lesere. Dessuten: 2 Administrative problemer i form av at den tilmålte og forhåndsbetalte tid på internettkafeen i Brasìlia var i ferd med å ta slutt.

Jeg ønsker med denne noe omstendelige utlegningen av hendelsenes forløp å åpne lesernes forståelseshorisont for hvilke mekanismer og følelser som er i sving i bloggenminredaksjonen. På denne måten kan vi unngå skuffelser og misforståelser som måtte oppstå. Poenget er at jeg ikke lenger har lyst å skrive «Spraakflopp II», delvis fordi jeg ikke lenger er i Brasil, og derfor ikke føler problemene så tett på kroppen, men mest fordi jeg ikke klarer å få Spraakflopp II-historien til å fungere i et skriftlig medium. Noe som er såpass kompromitterende for en ambesiøs blogger at jeg nå synes hele språkfloppideen var bare drit.

São Paulo er en stor by. Jeg burde vel ikke vaert overrasket over det, men det er likevel ganske utrolig at det er mulig aa sette saa mange hus sammen, og putte saa mange millioner mennesker der. At det i det hele tatt funker paa et vis, er egentlig ganske underlig.

Ikke mindre underlig er det at en landsens gutt fra trange kaar paa vestlandet kan strene gatelangs i denne metropolen en varm sommerettermiddag, med hele leiligheten sin paa ryggen. Det skal selvsagt landsens gutter fra trange kaar ikke gjoere i foelge reisehaandboekene, da det er aa anse som en innbydelse til skruppelloese kjeltringer som er ute paa hekkan. Og saant no´har vi jo ikke paa Klepp.

I det hele tatt er det en del ting som skiller São Paulo fra Klepp. Og samtidig foeles det ikke saa langt unna heller. Det er mennesker her som der, og det er meg, den samme gamle. Og jeg trenger mat og hvile og et sted aa bo, akkurat som hjemme. 10 000 km kan maales paa to maater: den geografiske, og den mentale. Var det ikke et skilt til Klepp jeg saa fra bussen paa vei inn til byen?

 

Manglende spraakforstaaelse har hittil gitt meg en uventet dusj, amoniakk paa gryteretten og en ufrivilig busstur til slumstroeket utenfor Brasi­lia. Det siste foerst:

Sulten og sliten etter en lang dags vandring i Brasi­lia (noe som tar paa siden byen overhodet ikke er beregnet paa fotgjengere), slengte jeg meg paa foerste og beste buss hjemover. Trodde jeg. Portugisisken min er ennaa ikke fullkommen, og i det byen svingte ut av byen, ante jeg uraad. «Den snur vel snart», tenkte jeg, og unnlot aa hoppe av for aa ta en annen buss tilbake igjen.

Etter hvert ble det for sent aa hoppe av. Byen tok slutt, og moerket laa tungt paa den brasilianske hoeysletten. Noen brasser, slitne etter en lang arbeidsdag, satt og smaapludret i baksetet. Vi svingte inn i en liten forstadslandsby, og en og en gikk de av. Snart kjoerte vi ut av landsbyen, og inn i et slumomraade. Til slutt satt jeg igjen alene men en gammel kone og en arbeider. Han proevde fortvilet aa kommunisere med meg, og jeg fikk paa et vis forklart at jeg mest av alt oensket aa komme meg tilbake til sentrum.

«Men det var jo der vi kom fra», sa han oppgitt.
«Ikke ta den», sa jeg.
«Denne bussen gaar i hvert fall ikke tilbake».

Jeg oensket ikke aa tilbringe en natt i Brasilias slum, og ble en smule bekymret. Men heldigvis ordnet han opp for meg, og forklarte sjaafoeren at det var en gringo her som ikke kan spraaket og som egentlig skulle gaa av der han gikk paa. Om noe kunne arrangeres for aa rette opp dette.

Jeg ble dumpet paa busstasjonen i den lille landsbyen, og klarte omsider aa karre meg hjem, to timer forsinket. Men saa fikk jeg jo sett slummen.

Vil gjerne gjengi en episode til fra nyttaarsfeiringen i Rio. Litt fordi det aapner for et billig ordspill i overskriften, og litt fordi det viser hvor langt en avdanket troender faktisk kan naa i dagens verden.

Foer vi gikk til stranden, ble det avholdt nyttaarsfest paa hostellet vaart. Stemningen var munter, det ene tok det andre, som det er lett for at det gjoer i slike sammenhenger. Det ble saapass muntert at det ble avsynging av viser. Det begynte paa portugisisk og fortsatte i uforstaaelisk. Man fant det noedvendig aa bidra fra den norske kulturskattekisten, og hva var vel mer naturlig, paa nyttaarsaften i Rio, og stemme i med Aage (Aleksandersen)s «Mykje lys og mykje varme». Tostemt. Folk som har opplevd nyttaar Rio, akkopagnert av tostemt Aage, vet at det er en foelelsesmessig boost. Dette ble bekreftet av en brasilianer som etterpaa utbroet: «I´m never been so touched in my life!»

Ahh, hvor Aage er internasjonal!

Aage: Naa ogsaa i Rio

Klepp er kanskje ikke kjent for sitt spektakulaere fyrverkeri, snarere sitt spekulative. Nyttaarsnatten paa det strenge vestlandet pleier aa aapne seg opp i et inferno av blaatt og roedt og gult, med tilhoerende kruttsalver. Rio er, tross brasilianernes sydlige lynne, mer strukturert naar det kommer til fyrverkeri, og nytelsen blir desto stoerre naar man slipper aa staa med angsten oppi halsen. Hvor mange millioner som ble svidd av paa det kvarteret herligheten sto paa, skal det ikke spekuleres i, men gleden langs Copacabana faar en nesten til aa tro at det var verdt det. Noe som neppe stemmer, selvsagt.

Etterpaa var det Black Eyed Peas konsert paa Ipanemastranden. Med anslagsvis en million tilskuere, fikk man en liten smak av trengselen rundt rakettutskytningsrampen paa Kleppevarden. Og plutselig var heller ikke gamlelandet saa langt borte lenger. Paa en liten skjerm over scenen scrollet det tekstmeldinger sendt inn fra hele verden, mye portugisisk selvsagt, og endel fra USA. Men Norge er jo aldri mer enn et tastetrykk unna lenger, og et kort oeyeblikk fikk ogsaa vi, i sanden paa Ipanema, ta del i den kalde, norske nyttaarsfeiringen. »Happy new year to everybody. Leif Andre from Arendal»Â rullet over skjermen, til glede og oppbyggelse for den ville millionen.

Godt nyttaar til deg ogsaa, Leif Andre.

Mennesker i London har nesten gaatt forbi deg foer de svarer om du spoer dem om veien. Da vifter de med haanden i retning naermeste undergrundstasjon, og mumler ett eller annet. Og jeg som alltid har hoert at engelskmenn er saa hoeflige. Fordi de sier «please». Det gjoer vi ikke i Norge, og det gjoer oss til et primitivt og barbarisk folkeslag. Naa vel.

Paa en dag har jeg blitt paakjoert med trillekoffert, knuffet borti en rekke ganger, spurt en haandfull innfoedte om veien og lagt igjen et og annet pund i verdensmetropolen, uten aa faat saa mye som et «please» eller «sorry» etter meg. Allright, saa er ikke engelskmenn helt som oss, men om de er saa mye mer hoeflige vet jeg ikke. Men kanskje de er kultiverte nok til aa skjule det litt bedre.