Grønn te er en annen råvare som brukes forbausende og til tider frustrerende kreativt. Som drikk selvsagt, den serveres som ledsager til så og si alle måltider. Dessuten kan man finne den i kaker og is og så videre. Man tilegner seg ganske snart en sunn skepsis til alt som er grønt når man har vært en tid i Japan.

Og selvsagt: Ris. Skulle man av en eller annen grunn ha problemer med ris, vil man ikke leve lenge i landet. Ris er i Japan det havregrøten en gang var i vårt eget land. Ikke spesielt spennende, men en grunnleggende basis i kostholdet. Risen skal være japansk, og smaker forbløffende godt til å bare være ris.

Og du. Ikke glem å øve med spisepinnene før du drar, om du ikke er av dem som finner glede i å sulte i hjel foran brødskuffen.

Jeg risikerer dessuten aa slaa eldre damer helseloese om jeg svinger for mye med albuene paa t-banen, og staar selv i fare for aa gaa i bakken naar jeg skal gjennom doeren og ut paa perrongen. Saa stor er jeg. Resturantene har smaa dukkestoler som de byr meg mens jeg blir oppvartet med groenn te. Aldri har jeg foelt meg saa naer aa vaere en kjempe. Mulig det er bra for selvbildet.

Saa om jeg kommer hjem og er stor paa det, faar dere heller jekke meg ned. I Norge er jeg stort sett ganske gjennomsnittelig. But hey, I’m big in Japan.

Det vil si: Egentlig var tanken å klemme alle de gode historiene inn i ett og samme innlegg. Denne modellen ble forkastet pga: 1. Innlegget hadde allerede nådd tilnærmet ideallengde etter gjengivelsen av den første hendelsen, og ytterligere fremstillinger ville overskredet denne lengde såpass kraftig at bloggenmin fryktet for å kjede sine lesere. Dessuten: 2 Administrative problemer i form av at den tilmålte og forhåndsbetalte tid på internettkafeen i Brasìlia var i ferd med å ta slutt.

Jeg ønsker med denne noe omstendelige utlegningen av hendelsenes forløp å åpne lesernes forståelseshorisont for hvilke mekanismer og følelser som er i sving i bloggenminredaksjonen. På denne måten kan vi unngå skuffelser og misforståelser som måtte oppstå. Poenget er at jeg ikke lenger har lyst å skrive “Spraakflopp II”, delvis fordi jeg ikke lenger er i Brasil, og derfor ikke føler problemene så tett på kroppen, men mest fordi jeg ikke klarer å få Spraakflopp II-historien til å fungere i et skriftlig medium. Noe som er såpass kompromitterende for en ambesiøs blogger at jeg nå synes hele språkfloppideen var bare drit.

Ikke mindre underlig er det at en landsens gutt fra trange kaar paa vestlandet kan strene gatelangs i denne metropolen en varm sommerettermiddag, med hele leiligheten sin paa ryggen. Det skal selvsagt landsens gutter fra trange kaar ikke gjoere i foelge reisehaandboekene, da det er aa anse som en innbydelse til skruppelloese kjeltringer som er ute paa hekkan. Og saant no´har vi jo ikke paa Klepp.

I det hele tatt er det en del ting som skiller São Paulo fra Klepp. Og samtidig foeles det ikke saa langt unna heller. Det er mennesker her som der, og det er meg, den samme gamle. Og jeg trenger mat og hvile og et sted aa bo, akkurat som hjemme. 10 000 km kan maales paa to maater: den geografiske, og den mentale. Var det ikke et skilt til Klepp jeg saa fra bussen paa vei inn til byen?

 

Foer vi gikk til stranden, ble det avholdt nyttaarsfest paa hostellet vaart. Stemningen var munter, det ene tok det andre, som det er lett for at det gjoer i slike sammenhenger. Det ble saapass muntert at det ble avsynging av viser. Det begynte paa portugisisk og fortsatte i uforstaaelisk. Man fant det noedvendig aa bidra fra den norske kulturskattekisten, og hva var vel mer naturlig, paa nyttaarsaften i Rio, og stemme i med Aage (Aleksandersen)s “Mykje lys og mykje varme”. Tostemt. Folk som har opplevd nyttaar Rio, akkopagnert av tostemt Aage, vet at det er en foelelsesmessig boost. Dette ble bekreftet av en brasilianer som etterpaa utbroet: “I´m never been so touched in my life!”

Ahh, hvor Aage er internasjonal!

Aage: Naa ogsaa i Rio

Etterpaa var det Black Eyed Peas konsert paa Ipanemastranden. Med anslagsvis en million tilskuere, fikk man en liten smak av trengselen rundt rakettutskytningsrampen paa Kleppevarden. Og plutselig var heller ikke gamlelandet saa langt borte lenger. Paa en liten skjerm over scenen scrollet det tekstmeldinger sendt inn fra hele verden, mye portugisisk selvsagt, og endel fra USA. Men Norge er jo aldri mer enn et tastetrykk unna lenger, og et kort oeyeblikk fikk ogsaa vi, i sanden paa Ipanema, ta del i den kalde, norske nyttaarsfeiringen. ”Happy new year to everybody. Leif Andre from Arendal” rullet over skjermen, til glede og oppbyggelse for den ville millionen.

Godt nyttaar til deg ogsaa, Leif Andre.

Paa en dag har jeg blitt paakjoert med trillekoffert, knuffet borti en rekke ganger, spurt en haandfull innfoedte om veien og lagt igjen et og annet pund i verdensmetropolen, uten aa faat saa mye som et “please” eller “sorry” etter meg. Allright, saa er ikke engelskmenn helt som oss, men om de er saa mye mer hoeflige vet jeg ikke. Men kanskje de er kultiverte nok til aa skjule det litt bedre.

Fly fra hele verden svever som blinkende Betlehemsstjerner i en rett linje fra rullebanen til uendeligheten i den skyfrie nattehimlen over Frankfurt lufthavn. Visstnok den nest største flyplassen i Europa. Fuglene vet hvilken som er den største. Kanskje Heathrow. Hvem bryr seg forresten? Det er i Frankfurt jeg er. Heathrow og all verdens andre flyplasser kan være så mye de vil akkurat nå.

Jeg hører på den siste plata til Red Hot Chili Peppers på de siste prosentene av batterikapasiteten på mobilen. Det er et kappløp med tiden. Når som helst kan den si takk for seg. Men jeg hører så lenge det varer. Når den sier stopp får den heller si stopp. Bussen min duver gjennom det vesttyske landskapet. Jeg lever. I vest danner åsene ennå skarpe konturer mot den opplyste sommerkvelden.

I går var jeg på kvartfinalen i fotball-vm mellom Brasil og Frankrike. Det er sånt som aldri hender, men som man likevel, absurd nok, plutselig befinner seg midt oppi. Et euforisk brøl fra tusenvis av ville fotballsupportere. Noe å skrive hjem om. Om man skulle komme på de tanker.

Dessuten ble jeg onkel sist tirsdag, et annet av livets undere. Slikt forstår man seg vel strengt tatt ikke på.

Over flyplassen i Frankfurt kommer stadig nye fly tilsyne i det fjerne, etter som andre dupper mykt ned på rullebanen og takses inn til terminalene. Der tømmer de sitt innhold og hviler seg. Men i horisonten, som sagt, dukker det opp nye. Hele tiden.

Tysk junkkjökken er overraskende variert. Riktignok er det mye pölse ute og gaar, men om vi evner aa se litt utover vaar snevre skandinaviske oppfattelse av disse fylte dyretarmer, aapner det seg et kulinarisk univers der pölsene ikke lenger bare er pölser, men unike personligheter med sin helt säregne karakter.

Ta Rindswursten, for eksempel, en kraftig röver stappet til bristepunktet med oksekjött og testosteron. Eller Bockwursten, storebror til den norske grillpölsen, taalmodig trukket i veltemperert kildevann inntil optimal kjernetemperatur inntreffer (absolutt bocktilstand). Fenomenet “kokt grillpölse” yter paa ingen maate rettferdighet til denne gastronomiske kosesnabben, selv om de utseendemessig kan assosieres.

For ikke aa glemme Bratwursten, selve landswursten, med sin karakteristiske, lyse farge, lett svidd etter aggressiv steking eller grilling. Passer like godt til hverdag som til fest. Etter to uker har vi to stiftet et varmt og näringsrikt bekjentskap. Og jeg kan gjöre listen lenger. Storfamilien Wurst er mektig og ekspansiv, med differensierte egenskaper og utallige lokale varianter.

Eller Dönerkebap’en, med p. Denne tyske slektningen av vaar egen junkhövding har i mindre grad enn den norske fokus paa grönnsaker, og i större grad lagt vekt paa kjött. Lett spröstekt svinekjött, i pita, gjerne servert med beskjedne mengder kraut eller andre légumes de saison. Ingen daarlig erstatning naar Bislett kebab er utenfor rekkevidde.

Dessuten er det selvsagt sandwich og faa, i alle varianter og til en rimelig penge, gjerne innebygget i fristende og gunstige menytilbud. Og kaker og pretzels og andre sötsaker. Visst er det godt aa väre norsk i Danmark. Men hvorfor ikke dra litt lenger?