Om å høre musikk til batteriet tømmes

Fly fra hele verden svever som blinkende Betlehemsstjerner i en rett linje fra rullebanen til uendeligheten i den skyfrie nattehimlen over Frankfurt lufthavn. Visstnok den nest største flyplassen i Europa. Fuglene vet hvilken som er den største. Kanskje Heathrow. Hvem bryr seg forresten? Det er i Frankfurt jeg er. Heathrow og all verdens andre flyplasser kan være så mye de vil akkurat nå.

Jeg hører på den siste plata til Red Hot Chili Peppers på de siste prosentene av batterikapasiteten på mobilen. Det er et kappløp med tiden. Når som helst kan den si takk for seg. Men jeg hører så lenge det varer. Når den sier stopp får den heller si stopp. Bussen min duver gjennom det vesttyske landskapet. Jeg lever. I vest danner åsene ennå skarpe konturer mot den opplyste sommerkvelden.

I går var jeg på kvartfinalen i fotball-vm mellom Brasil og Frankrike. Det er sånt som aldri hender, men som man likevel, absurd nok, plutselig befinner seg midt oppi. Et euforisk brøl fra tusenvis av ville fotballsupportere. Noe å skrive hjem om. Om man skulle komme på de tanker.

Dessuten ble jeg onkel sist tirsdag, et annet av livets undere. Slikt forstår man seg vel strengt tatt ikke på.

Over flyplassen i Frankfurt kommer stadig nye fly tilsyne i det fjerne, etter som andre dupper mykt ned på rullebanen og takses inn til terminalene. Der tømmer de sitt innhold og hviler seg. Men i horisonten, som sagt, dukker det opp nye. Hele tiden.

Du faar meg ikke til aa si noe udödelig om lykken. Men iblant smaker en bratwurst fortreffelig. Med en klatt sennep og nystekt baguette til. Det er ikke lösningen paa et hvert problem, men det funker bra om man for eksempel er sulten, og tilfeldigvis befinner seg paa en vilkaarlig tysk straße.

Tysk junkkjökken er overraskende variert. Riktignok er det mye pölse ute og gaar, men om vi evner aa se litt utover vaar snevre skandinaviske oppfattelse av disse fylte dyretarmer, aapner det seg et kulinarisk univers der pölsene ikke lenger bare er pölser, men unike personligheter med sin helt säregne karakter.

Ta Rindswursten, for eksempel, en kraftig röver stappet til bristepunktet med oksekjött og testosteron. Eller Bockwursten, storebror til den norske grillpölsen, taalmodig trukket i veltemperert kildevann inntil optimal kjernetemperatur inntreffer (absolutt bocktilstand). Fenomenet «kokt grillpölse» yter paa ingen maate rettferdighet til denne gastronomiske kosesnabben, selv om de utseendemessig kan assosieres.

For ikke aa glemme Bratwursten, selve landswursten, med sin karakteristiske, lyse farge, lett svidd etter aggressiv steking eller grilling. Passer like godt til hverdag som til fest. Etter to uker har vi to stiftet et varmt og näringsrikt bekjentskap. Og jeg kan gjöre listen lenger. Storfamilien Wurst er mektig og ekspansiv, med differensierte egenskaper og utallige lokale varianter.

Eller Dönerkebap’en, med p. Denne tyske slektningen av vaar egen junkhövding har i mindre grad enn den norske fokus paa grönnsaker, og i större grad lagt vekt paa kjött. Lett spröstekt svinekjött, i pita, gjerne servert med beskjedne mengder kraut eller andre légumes de saison. Ingen daarlig erstatning naar Bislett kebab er utenfor rekkevidde.

Dessuten er det selvsagt sandwich og faa, i alle varianter og til en rimelig penge, gjerne innebygget i fristende og gunstige menytilbud. Og kaker og pretzels og andre sötsaker. Visst er det godt aa väre norsk i Danmark. Men hvorfor ikke dra litt lenger?

Hadde mor visst hvor jeg var hadde hun faatt hetta. Det lukter öl og röyk av meg naar jeg kommer hjem om kvelden, og iblant kommer det til haandgemengd paa stedene jeg vanker. Det er flatfyll og fotball satt i system, og det av systemet stormakt über alles: Tyskland.

Skjönt frasen om at «ordnung musst sein!» kan falle noen og enhver tungt for brystet i disse dager. Om det finnes et system i galskapen, maa man antakelig väre tysker for aa se det. Gatene koker av mennesker av alle nasjonaliteter, og brosteinene blir omtenksomt dekket av et bekyttende lag plastbegre og knust glass. Paa gatehjörnene oppstaar det spontant sangkonkurranser mellom rivaliserende fanskarer. Her er ikke bevisstheten rettet mot forholdet mellom brystklang og hodeklang, men paa den langt mer konkrete störrelsen volum. Om det ikke er vakkert, er det i det minste imponerende. Ofte er det engelskmennene som har «det lille ekstra».

Og mer enn noen gang gjelder ordtaket om at klär skaper folk. For man skal kle seg med omtanke for aa signalisere eller ikke signalisere önskete eller uönskete sympatier. Folk tar deg for den du kler deg som. Det er enkle regler, men likevel lett aa bomme grovt.

Folkehavet bölger gjennom landet som det gjör paa tribunen paa stadion, alt etter hvilken by som er vertskap for kamper. Naar bölgen paa ny skylder inn over byen, blir det öredövende og nesten ubehagelig intenst. Og altoppslukende. Som om verden ikke handlet om noe annet.

Jeg har akkurat levert klaerne mine til vask. De er ferdige i morgen klokken 2. Julaften. I traerne sitter sikadene og gnir bakbenene sine. Det hoeres ut som tusen slitne viftereimer som snurres i gang samtidig. En svak bris er velkommen innenfor t-skjorten. Paa stranden slaar boelgene mot sanden. I kveld skal jeg sovne til den lyden. Som sagt: I morgen er det julaften. I foelge kalenderen. Det blir meg og Stillehavet. Og tusen slitne viftereimer. Vi skal vel klare oss gjennom julen, begge to tenker jeg.

Med oenske om en god jul til alle fra oss paa bloggenmin.com.