Slik skulle det vært oftere. En perlesnor av dager med blanke ark, og kun et fåtall fargestifter å velge mellom. Og tungt gråvær ute, som oppmuntrer til stille innesitting. Kombinasjonen åpner for muligheter jeg nesten hadde glemt finnes. Som å se film. Gjerne flere på en dag. For eksempel tre kvalitetsfilmer på rad. Erlend og jeg har nytt oss gjennom «The Hurt Locker», «Skyggen» og «The Men Who Stare at Goats», alt sammen på i underkant av et døgn.

Jeg planlegger å levere inn selvangivelsen en dag. Men jeg trenger ikke gjøre det i dag. Kan gjøre det i morgen. Eller onsdag. Eller kanskje jeg venter til helgen nærmer seg. Vi får se. Ideelt sett burde jeg få satt på en maskin klær i løpet av uka også, men det er ikke prekært.

Det er en luksus man burde unne seg oftere. Se hvor langt ned man klarer å få kortisolnivået. Jeg har ikke lovt meg bort før lørdag klokken 15.00. Får håpe jeg ikke går i surr med dagene i mellomtiden.

Jeg bruker påsken til å se på geiter

Fly fra hele verden svever som blinkende Betlehemsstjerner i en rett linje fra rullebanen til uendeligheten i den skyfrie nattehimlen over Frankfurt lufthavn. Visstnok den nest største flyplassen i Europa. Fuglene vet hvilken som er den største. Kanskje Heathrow. Hvem bryr seg forresten? Det er i Frankfurt jeg er. Heathrow og all verdens andre flyplasser kan være så mye de vil akkurat nå.

Jeg hører på den siste plata til Red Hot Chili Peppers på de siste prosentene av batterikapasiteten på mobilen. Det er et kappløp med tiden. Når som helst kan den si takk for seg. Men jeg hører så lenge det varer. Når den sier stopp får den heller si stopp. Bussen min duver gjennom det vesttyske landskapet. Jeg lever. I vest danner åsene ennå skarpe konturer mot den opplyste sommerkvelden.

I går var jeg på kvartfinalen i fotball-vm mellom Brasil og Frankrike. Det er sånt som aldri hender, men som man likevel, absurd nok, plutselig befinner seg midt oppi. Et euforisk brøl fra tusenvis av ville fotballsupportere. Noe å skrive hjem om. Om man skulle komme på de tanker.

Dessuten ble jeg onkel sist tirsdag, et annet av livets undere. Slikt forstår man seg vel strengt tatt ikke på.

Over flyplassen i Frankfurt kommer stadig nye fly tilsyne i det fjerne, etter som andre dupper mykt ned på rullebanen og takses inn til terminalene. Der tømmer de sitt innhold og hviler seg. Men i horisonten, som sagt, dukker det opp nye. Hele tiden.

Traumer fra barndommen bærer man som kjent med seg hele livet, ofte ubevisst. Så betyningsfulle mener enkelte barndomstraumene er, at det er etablert dedikerte terapeutiske metoder for disse, hvis påståtte effekt er å få en stakkars forknytt sjel til å blomstre på ny. Det som i årevis har ligget som en uidentifiserbar murring et sted inni kroppen, kan graves frem fra underbevisstheten, og det aller meste har rot i de første leveårene.

Slik mitt traumatiske forhold til bamsegrabber* har det. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært med i noe aktivt grabbemiljø som barn, noe som delvis skyldes min økonomiske situasjon på den tiden, og delvis mine foreldres fiendtlige innstilling til de fleste maskiner som slukte småmynt uten garanti for at den kom til å gi noe igjen. En og annen gang har jeg likevel, av grunner som i dag er dulgte, funnet meg selv i den lykkelige situasjonen at min spede barnehånd har hvilt rundt bamsegrabbens styrepinne i slitesterk plast, samtidig som dennes operative mekanikk har vært aktivert etter maskinens fordøyelse av en tier.

Når jeg her skriver lykkelige, er det selvsagt en midlertidig tilstand, slik lykken stort sett er. Bamsegrabber elsker å leke med folks følelser, så også med mine. Først dukket den selvsagt mildt og smilende, med åpen grabb, ned mot bamsene, men så slo de tre stålpinnene iskaldt sammen med en metallisk klang slik bare bamsegrabbstål kan det, og den lo en ekkel latter mot meg, med smale øyne.

Etter hvert som årene gikk, forsvant bamsegrabben i stor grad ut av livet mitt, men en løfterik og lystig forsommerkveld i mai 2006, fikk en hær bamsegrabber på Rådhusplassen i Oslo, tellende flere titalls individer, alle de vonde minnene til å strømme tilbake. Jeg, som spaserte tilforlatelig over plassen sammen med noen venner, hadde ikke til hensikt å legge meg uti det med noen denne kvelden, men denne hæren sperret veien for meg og gjorde min videre passasje umulig. Jeg hadde bare et valg; å ta opp kampen. Om noen sier at det var meg eller dem, så er ikke det så langt unna sannheten. Resolutt grep jeg etter myntene i lommen og stoppet kjeften på en av dem med en skinnende 2005-utgave av den norske tieren. Grabben hostet og begynte å bevege seg, etter mine ønsker, mot den utvalgte bamsen. Skjebnen dens var allerede forseglet. Først la jeg den vakkert til rette med et taktisk grabb. Og så tok jeg den. Det kostet meg riktignok en ekstra tier, men det hele var en kynisk seigpining som takk for mange års kvaler.

Den kvelden, før vi la oss, takket den stakkars bamsen meg for frelsen fra de grusomme bamsegrabbene. Og det gjorde jeg også.

* På tivoli: glassbur med bamser der man, om man putter på en tier, kan aktivere en metallgrabb som styres med en styrepinne og som grabber ned i bamsehaugen ved stimulering av trykksensitiv knapp på styrepinnens topp, og som, i teorien, kommer opp med en bamse i et fast grep, men som viser seg å være så slakk i grabbemuskelen at den alltid glipper i siste øyeblikk

Ikke så tøff lenger, nei!

Jeg valgte å tilbringe helgen i en snøskavl 1200 meter over havet. Uten å være i stand til å gi noe godt svar på hvorfor. For eksempel var det liten grad av tvang inne i bildet. Vi ble ikke overrasket av uvær eller angrepet av sultne isbjørner eller på annen måte satt i en situasjon der eneste rasjonelle handling ville være å ta spaden fatt. Tvert imot, fra hulen vår hadde vi utsikt til en hytte vi hadde full nøkkelmakt over, elektrisk oppvarmet, som stod å ventet på oss og hvisket navnet mitt hele natten. Det var ikke under tvang. Jeg gikk faktisk inn i helgen med det ene målet for øye: å sove i en snøskavl.

Ikke var det kjærlighet som drev meg heller (her må det dog innrømmes at under de riktige omstendighetene kunne dette vært en særdeles utløsende årsak), ei heller var det penger. Faktisk er den eneste noenlunde troverdige forklaringen jeg kan komme opp med at jeg hadde lyst. Jeg sier ikke at det er en fornuftig forklaring, men det er nok likevel det nærmeste jeg kommer sannheten. Jeg hadde rett og slett lyst. Det å kravle rundt i en snøfonn hele dagen, og deretter koke middag mens 25 blå grader biter meg i fingrene, det var et behov kroppen min gav uttrykk for at den hadde.

Lystbetont skal livet være. Det faller på sin egen urimelighet at det skal være det hele tiden. Men det er like urimelig at det ikke skal være lystbetont så ofte som mulig. At man ikke skal bruke hver mulighet man har til å kjenne litt etter hva man egentlig har lyst til. Det man kommer frem til synes kanskje ikke så fornuftig, men i det lange løp er det kanskje det mest troverdige man kan gjøre likevel.

Tenk om jeg en dag fikk lyst til å rydde på rommet mitt. En slik uimotståelig trang til å fjerne støvet fra gulvlisten bak sengen. Fylle opp med vann i bøtta og ta runden med kost og klut. Gjøre inneklimaet litt mer levelig. Det ville til og med vært en smart ting å gjøre. Men akkurat nå, kjenner jeg, ville det ikke vært særlig troverdig av meg.

Der ingen skulle tru…

1. Finn frem den kjedeligste boken på pensum. Legg armene i avslappet stilling over den
2. Hvil hodet på hendene. Finn en behagelig stilling som ikke går på bekostning av blodsirkulasjonen i nevnte kroppsdeler
3. Se til at pannebrasken ligger så nær trykksverten i boken at kunnskaper uhindret kan diffundere gjennom huden
4. Lukk øynene. Tenk på noe fint
5. Sov en skvett
6. Kjenn etter hvor herlig befridd en er fra livets kjas, skolebøkenes innpåslitne mas og hverdagens små og store problemer.
7. Lag ikke sjenerende lyder
8. Våkn opp, gi slipp på oppsamlet luft i magesekken (tro meg, det kommer alltid en rap)
9. Masser bort den røde flekken i pannen forårsaket av tyngdekraftens brutale jerngrep
10. Gå på bøkene igjen med friskt mot, og kjenn hvor mye bedre det går

Joda, jeg er fullstendig klar over at det ikke er gjennomførbart, men iblant skulle jeg ønske at jeg kunne snø. Ikke at jeg var snø, snø i seg selv er ikke noe ideal, kaldt og glatt og fargeløst og dertil ofte også uønsket, brutalt kvestet av kommunale anleggsmaskiner på avgiftsfri diesel, ingen ønsker vel å være snø. Et paradoks selvsagt for alle oss som egentlig er litt glad i snø. Å være snø, som substantiv, det overlater jeg til andre. Men å snø, derimot, å dale som små hvite, fragmenterte biter av vann fra skyene og legge seg som et teppe over alt som er grått og svart og lukter asfalt og betong, dempe skrikene fra innpåslitne butikkvinduer og hvinene fra trommelbremser, gjøre Sporveien frustrert og få byen til å puste langsommere, med hvilepuls. Det hadde vært noe for meg.

Forunderlig forresten at snøen er velkommen i skogen og på fjellet, men så forhatt i tettbygde strøk. I byen, der den trengs mest.

Nøtteliten bor i toppen av et tre. Det kan ofte være svært ubehagelig. Helt øverst, der greinene bare så vidt klarer å holde oppe den lille ekornkroppen, der svinger han seg fra tre til tre, gjerne med bustehalen opp. I ett med naturen. Nøtteliten lever i ett med naturen. På mange måter kan man si at Nøtteliten er naturen, så i ett med den lever han.

Det finnes mennesker som har et romantisert syn på Nøtteliten og hans habitat. Så langt går det at enkelte til og med er rett ut sagt misunnelige på ham. Dette er mennesker som har en forestilling om at det å bo i tre er en dans på roser, noe alle som har oppholdt seg i et tre over tid er kjent med at ikke stemmer. Det har sneket seg inn en misforståelse om livet i trær som noe avslappende og behagelig, et stressfritt liv uten bekymringer eller forpliktelser. Et sted å komme på rett kjøl. I overveldende grad viser det seg at disse menneskene ofte også er slike som har hang til å overvintre på Svalbard, eller seile jorda rundt i åpen båt eller krysse Alaska barbent og naken, helt frivillig. Noe som selvsagt setter spørsmålstegn ved kredabiliteten deres. Ikke bare har de forståelse for at Nøtteliten som ekorn, presset som de er av markedskreftene, lever sitt liv på de tynne og lunefulle greinene høyest oppe i treet der ingen andre kan tenke seg å bo. Disse menneskene er attpå til sjalu på ham, noen av dem sågar troende til å velge uetiske løsninger for å få fingrene i hans tilholdssted.

Kanskje er det drøyt å påstå at Nøtteliten tvinges opp i trærne. Det er tross alt relativt få som ville protestert om han plutselig bestemte seg for å sette bo på bakken, såfremt han hadde tilegnet seg tomten på ærlig vis, og hatt de nødvendige papirer i orden med kommunen. Antakelig har livet i toppen av trærne sine fordeler, så vel som ulemper, og alt i alt er det ingen grunn til å tro at han er svært misfornøyd med situasjonen. Men når Nøtteliten tiljubles på uvettig vis, er man nødt til å si ifra. Å leve med Nøtteliten som et livsideal er å leve på en løgn. Livet i et tre er slett ikke behagelig, dessuten er det heller ikke særlig avslappende eller uforpliktende. Ta Nøtteliten, som et eksempel. Han er aldri ferdig når han skal av sted. Han skal spise fire konglefrø og danse littegrann, han skal erte frøken Skjære og en gammel kråkemann, dessuten er det selvsagt regninger som skal betales, foreldrekonferanser på skolen og julegaver som skal fikses, for Nøtteliten som for folk flest. Avslappende? Det er hopp og sprett og tjo og hei fra tidlig morgen til sene kvelden. Som sagt, gjerne med bustehalen opp.

Gjennomsnittelig levealder for ekorn er 5-7 år. Slikt lukter det ikke rett kjøl av.

På vei til foreldremøte

Å sløve i solen har gjennom århundrer vært hevdet å ha helsebringende effekter. Til og med folkelige, norske viser fra moderne tid kommer med slike utsagn. At det skal være gunstig med hensyn til å kunne komme på rett kjøl. Særlig skal solen i Mexico, i følge denne teksttradisjonen, være fordelaktig.

Jeg vet ikke, jeg. Selvsagt kan man rent vitenskapelig tilbakevise en slik påstand, ved å peke på Ozonlagets lumske fremferd i senere tid. I dag er det umulig å vite helt sikkert hvor man har det, og er det en venn jeg skulle ønske at jeg virkelig kunne stole på, så er det nettopp Ozonlaget.

Men vitenskapelige forklaringer er ofte kjedelige. Da er det langt bedre med troverdige, empiriske observasjoner fra virkeligheten. Fra mennesker som selv har vært der og kjent det på kroppen. Den mexicanske solen har nok sine ting. Men rett kjøl? Da skal det mer til enn som så. Det jeg har oppnådd etter to uker med mer eller mindre sløving under Mexicos sol, er en lett forkjølelse, lett døgnvillhet og totalt mangel på julefølelse. Som sagt. Mexicansk sol har sine ting. Definitivt. Det er slett ikke det verste stedet å være, selv ikke nå når det stunder mot jul. Men om den kan få en mann på rett kjøl stiller jeg meg skeptisk til.

Nå er jeg som kjent ikke helt sikker på hva rett kjøl innebærer. Antakelig finnes det heller ingen sikker lakmustest for dette. Som ved å oppnå Nirvana. Når man er der, vet man det bare. Vel, foreløpig er jeg ikke der. Det er bare å si det som det er. Men nå er i det minste sløve i solen i Mexico-trikset prøvd og forkastet. Det er jo for så vidt et skritt på veien.