Visst er det nedgangstider, men i dag fikk jeg ti kilo mel i hus. Ti kilo, det er mye det. Nå har jeg mel i hvert fall til sommeren, kanskje enda lengre. Det føles som jeg har ti kilo gull liggende i kjelleren.

For hvert år som går, kjenner jeg mer og mer på trangen til å klare meg selv. Jeg vil så gjerne forsørge, i første rekke meg selv, men på sikt kanskje også en familie. Klare seg selv. Det er et mye større nederlag å ringe hjem etter penger i dag enn det var for noen år siden. Og det skjer i blant. Mens mine jevnaldrende venner er i jobb og lever på solsiden, møter jeg dagene med sparekniven på strupen.

Men noe har skjedd. Da jeg for fire år siden var i min lokale bank for å forhøre meg om mulighetene for å investere i egen bolig, gliste de og lurte på hvor mye jeg ville ha. Nylig var jeg tilbake for å be om kredittkort, men fikk beskjed at det nok ikke gikk, med tanke på min nærmest latterlige privatøkonomi. Jeg hadde like store økonomiske problemer for fire år siden som nå, men det som tidligere ble oppfattet som innovative forsøk på fornuftig investering og sunn kapital, blir i dag tatt for utidige forsøk på tiltusking av ærlige arbeidtakeres sparepenger.

I det minste har jeg mine ti kilo mel, samt to pakker fløtegratinerte poteter jeg fikk for halv pris på Ica forleden dag. Da klarer jeg meg i hvert fall gjennom morgendagen.

Johannes har arvet en flaske cognac av bestemoren. Den har falt i gode hender. Og det slo oss at en dag vil det stå en flaske cognac etter oss også.

Slikt gjør mer med smaken enn noen gamle eikefat.

Arvegods

Sted er faktiske en mye mer betydelig størrelse i livet enn jeg har tenkt over før, slår det meg. Jeg vet ikke om jeg klarer helt å sette ord på nøyaktig hvordan. Men det er altså viktig. Uten sted blir man rotløs, og det har vi fått for oss at ikke er ønskelig. Skjønt, mange av dem vi har kaller helter er temmelig rotløshet. Cowboyer, oppdagere og underholdningsartister er jo nettopp kjennetegnet ved at de ikke hører til noe sted. Jeg mener likevel at sted er vesentlig.

Hvorfor? Akkurat nå skårer jeg høyt på sted. Det føles bra.

Et sted for deg?

Stensparken, klokken er 17.30 mandag 26. Mars 2007. Jeg titter utover byen. Rett foran meg ligger Fagerborg kirke. Til venstre ligger lysmastene på Bislett, Oslo Plaza og Postgirobygget. Eller hva det nå heter i dag. Og bakenfor der ligger en bebygd ås. Er det Ekeberg eller Nordstrand, kanskje? Jeg vet ikke, har knapt vært der oppe. Og det er lenge siden.

Tenk at noe er lenge siden i denne byen. Byen min. Oslo. Jeg har minner med denne byen. Her spiste jeg en gang kebab med gode venner en forsommerkveld. Og langs den veien syklet jeg gnistrende frosne høstmorgener på vei til jobb. Og i den parken kysset jeg en gang ei jente jeg var glad i.

En jeg kjenner går forbi nede på gata. Han ser ikke meg, og det gjør ingenting. Jeg bare vet at jeg kjenner ham. Han er her. I min by. En del av den.

Byen min

Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på samleplaten til deLillos, men i videre forstand. Og mer bokstavelig. Jeg tar meg selv i å bli handlingslammet hver gang jeg prøver å bytte ut sanger på iPod´en. Det gamle er tryggest. Hva godt skal det tjene til å legge inn nytt og kanskje ukjent materiale?

Jeg vet ikke om det er sant, men på et eller annet vis synes jeg at slike erkjennelser øker selvinnsikten. Det forteller noe om meg selv, noe jeg kanskje ikke liker å vite, men som det er umulig å skyve unna. Menneskekroppen er ubarmhjertig og sier klart ifra. Av en eller annen grunn er det slik jeg er skrudd sammen. Jeg kan like det eller ikke.

Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Det overrasker meg egentlig.

Det er rart med det. Tiden finnes strengt tatt ikke, men allikevel kan man bli svært oppskaket over å miste den. En gjennomsnittsnordmann i maskulin utgave har 27 138 dager å ta av i livet. 27 138 morgener han skal dra seg ut av den varme sengen, og ruste seg til dagens gjøremål. Hva så om man kaster bort en håndfull av dem?

Det sies at tiden går fortere og fortere, men kanskje er det bare vi som går saktere og saktere. Eller så er det bare slik at tidsbegrepet er absurd. For et par uker siden fikk jeg siste og avgjørende dose hepatitt A & B-vaksine. Den skal vare livet ut. Så lenge jeg lever vil vaksinen beskytte meg, hvor enn jeg er. Snodig i grunn.

Livet ut. Det er lenge, det.

Nei da, bloggenmin har ikke gått i surr med månedene og fremskyndet adventen. Det feires bare et aldri så lite ettårsjubileum, noe som blir markert nøkternt i redaksjonslokalene med nostalgi og kakao med krem. Ett år med upretensiøs blogging begynte med et ønske om å henge med i tiden, og så veldig mye har vel ikke forandret seg siden den gang. Jeg henger fortsatt med. Kanskje er det tiden som skal passe seg litt etter hvert.

Vi kunne presentert highlights og gode minner fra året som har gått, men de kan dere selv finne i det altomfattende arkivet vårt (i hvert fall når det kommer til bloggenmin). Vi ønsker også å se fremover heller enn bakover på en dag som dette. Ett år er gått, men mange ligger og venter.

En varm takk til alle som har vært med oss hele eller deler av veien. Det blir stadig flere av dere, og alle er hjertelig velkomne inn foran den lune og sprakende bloggenminpeisen.

Etter hvert baller det på seg med milepæler i en manns liv: Den første sparkebuksen, den første sykkelen, det første kyss, den første konen etc etc. En egen kategori innenfor milepæler har med hår å gjøre. Hår er som kjent like ustabilt som en uraniumskjerne i Tjernobyl, det kommer og går som det selv lyster, og merkelig ofte viser det seg at hårets milepæler sammenfaller på en bisarr måte med livets andre milepæler. Eksempler: Den første sparkebuksen kommer sammen med de første hårstråene. Den første sykkelen er ofte tidsmessig sammenfallende med leken eksperimentering med hårfrisyrer, mens det første kysset gjerne kommer i etterkant av en mer vellykket sådan. Den første konen fører med seg de første grå hår, det første barnet ett noe elevert hårfeste, og det første barnebarn en distinkt måne. Ved siste arbeidsdag er ringen gjerne sluttet, og man er tilbake slik Vårherre sendte oss til jorden: skrukkete i huden og uten den himmelske dunkalott til hodepryd.

Livslinjen og hårlinjen er ekvivalente størrelser. Det er kanskje noe å tenke på for alle som vurderer å anlegge håkkisveis. Ikke så og forstå at man ikke kan leve et fullverdig liv uten hår. Men hår er – enten man har det eller ikke – en betydelig størrelse i en manns liv.

Norske mann i hus og hytte. Det er meg, det. Her sitter jeg i leiligheten min og er den norske mann. For en stakket stund. Det er et ansvar jeg slett ikke har bedt om. En middels populær norsk lyriker har sittet på et trekkfullt kvistværelse og definert meg som den norske mann. Over hundre år før jeg engang var påtenkt. Slik løssluppen definering skal jeg ha meg frabedt.

På samme ansvarsløse vis går jeg ennå i kategorien “ungdom” hos turistforeningen, mens jeg forlengst har blitt “voksen” når jeg bestiller flybillett. For reklamebyråene som spyr ut filmer om barberhøvler, suppeposer eller høstens konfeksjon er jeg “målgruppe”, mens jeg for byråene som skal selge den nye Landroveren er “uinteressant”. På Rimi er jeg “kunde”, på kinaen er jeg “en L28 uten reker” og på Ryan Air sine flygninger er jeg “uønsket, men nødvendig”.

På Fagerborghjemmet er jeg “ungdommen nå til dags”, i kirken er jeg “meg, syndige menneske”, i folkeregisteret er jeg “220482 59384″, hos skatteetaten er jeg “personlig skatteyter” (til tross for meget beskjeden ytelse). På Helsetjenestens sentralbord er jeg “nummer elleve i køen (vennligst vent på svar)”, hos politiet er jeg “uskyldig inntil det motsatte er bevist”, på t-banen er jeg “skyldig inntil gyldig billett er fremvist”, i Studentidretten er jeg “medlem uten tilgang i Nydalen”, og i Vårt Land er jeg “forhenværende abonnent med tre uker utestående”.

Jeg, som bare prøver så godt jeg kan å være Aslak. I blant føler jeg faktisk nesten at jeg vet hvem jeg er. Men det er nok bare en illusjon.

“Norske mann i hus og hytte”

Min svenske kollega Stäppvargens pastellfargete sidekick Fiaskot (hvilken setning!), har undret seg over hvordan man skal forholde seg til folk som er bedre enn seg selv. Han hevder at det finnes to typer: De som egentlig er dårligere enn en selv, men som via korrupsjon, sjarm, nettverk, tilbydelse av seksuelle tjenester mm., likevel når lenger, høyere, oppnår mer respekt og tjener flere penger enn en selv.

Og så har du de som faktisk er bedre enn meg. Uten at de nødvendigvis er noe greiere å forholde seg til.

Sistnevnte gruppe består blant annet av folk som har bedre blogger enn meg. Mennesker som sitter et eller annet sted og spyr ut innlegg, gjerne tre hver dag, som alle er morsommere, bedre komponert og mer intelligente enn mine. Eller det kan være de som gjerne pløyer et par kapitler tørr akademia på den tida det tar meg å stave meg gjennom ordet hydroxymetylglykosylatnokeraseenzymreduktase.

Eller slike som klarer å holde orden på rommet sitt.

Eller nei. Sistnevnte kommer nok bare av at de ikke har annet å ta seg til.

Ja, det gjør det nok.