Jeg gikk direkte fra 23-årskrisen til 24-årskrisen. Overgangen gikk glatt. Så innebar det heller ingen store omveltninger, snarere (må vi nok være ærlige å si) gav det seg utslag i en tilstramming av førstnevnte krises faktorer. Noe som innebærer en stadig sterkere erkjennelse av at år og hår forsvinner, og at tider som har vært, aldri skal komme tilbake.

Fordelen med slike alderskriser er at de ikke varer lenger enn et år. Dersom man ikke helt finner ut av dem, går de i det minste over – helt av seg selv – etter en stund. Slik sett skiller de seg i positiv valør fra den gjengse krise.

Det negative med dem er selvsagt at de finnes. Til tross for at deres eksistensgrunnlag streng tatt ikke eksisterer. (Vi strør nonchalant om oss med akademiske vendinger da dette tross alt gjelder definisjoner av livets byggesteiner). Alder rammer nemlig alle noenlunde rettferdig, og er svært vanskelig å gjøre noe med. Dessuten er det jo en kjent sak at eneste måten å leve lenge på er å eldes. Og leve lenge vil vi jo gjerne.

En av fordelene med å få noen flere år med seg i sekken, er at man blir jevnaldrene med stadig flere. I dag kan jeg være på «samme» alder med folk som er +/- fem år fra meg selv. For fem år siden var det samme intervallet +/- ett. Dette utvider den potensielle vennekretsen ganske overveldende, og skaper større variasjon i kretsen.

Ofte kan det være vanskeligere å bli jevngammel med seg selv. Å gripe de mulighetene og akseptere de begrensningene en hver alder bringer med seg. Det stemmer nok at tiden vi har lagt bak oss aldri kommer tilbake. Men det gjelder i høyeste grad også tiden som ligger foran oss. Som den sveitsiske filosofen Henri Frédéric Amiel har sagt: «Å vite hvordan man skal eldes, er den høyeste visdom og en av de aller vanskeligste sidene ved livskunsten.»

Jeg har kommet dit hen at det er på tide å for alvor orientere seg i denne verden, og finne ut hvor jeg står. Hva man har og hvor man går. Det er ikke snakk om å gjøre opp noe regnskap, bare en kjapp titt på kvartalsutskriften for å se hva man har å rutte med, og hva man eventuelt kan gjøre med det. Derfor har vi bestemt oss for å åpne en ny spalte på bloggenmin, der vi vil definere størrelser i livet mitt. Gjøre det mer håndfast. Sette det opp punktvis.

Kanskje er det et utslag av universitetets akademiske påvirkning, om jaget etter å definere og plassere ting i avgrensede båser. Eller det kan være en menneskelig, iboende kraft og behov for å sette livet i perspektiv. Eller det kan være noe helt annet. Kanskje alderen? I alle fall har vi valgt å la alderen være først ut i dette uhøytidelige forsøket på å belyse et livs mer og mindre eksistensielle sider.

I samme slengen har vi også valgt (etter harde diskusjoner) å sette inn en ekstra skuff i kartoteket på bloggenmin: OBS! Personlig. Slik at du kan unngå intime betroelser fra tidligere blogginnlegg dersom du ikke selv ønsker det.

Størrelser i livet

Blått har selvsagt noe for seg, den er så ren. Det er jo vannets farge, og luftens, og nå viser det seg riktig nok at luften ikke er så ren lenger og det er mye annet enn det blå som svirrer rundt i den, men blått er likevel rent, alt det andre ser vi ikke noe til og vi merker ingenting før vi plutselig blir syke og dør, og da er det uansett for sent og ingen tenker på at det blå kan ha skylden. Vi finner blått også i øyner, sammen med det hvite, det hvite er vinter og snø, men det kan være hyggelig også, godværsskyer som kryper over himmelen eller vakre kvinnelegger som blotter seg den første vårdagen og de blendende lårene, man blir ør av dem og det er klart at hvitt er bra.

Men om jeg må velge, om jeg for eksempel for å få lån i banken måtte krysse av for min yndlingsfarge, ville det nok bli rødt. Rødt er blod og kjærlighet, det der med blod kan selvsagt gå begge veier, og det kan det med kjærlighet også, det er mye vondt i kjærlighet, men det er likevel noe magisk ved det røde. Vakre solskinnsdager starter alltid i rødt og forsvinner i rødt, og lepper er røde og lepper er bra, de knytter mennesker sammen som ingenting annet, både i ord og gjerning som det heter. Vel kan lår gjøre en ør, men hva da med lepper, leppene glitrer og man kan drømme om dem. Man drømmer ikke om lår, man tenker kanskje på dem innimellom, men lepper kan man drømme om og lengte etter, og rødt hår. Jeg liker det røde hår. Det minner meg om solnedganger som har vært og som kanskje kommer, hvem vet, ingenting er som solnedganger og rødt hår og lepper, gjerne kombinert. Det røde håret gir livet farge, og skulle jeg våkne opp med noen andres hår på puten, måtte det være rødt. Rødt er solmodne tomater, proppfulle av saft og vitaminer, livsnødvendige, man dør uten vitaminer og man vil ganske sikkert dø uten det røde. Det er hjertet som banker, det er hytten på fjellet, det er flagget som vaier. Den beste fisken er rød, jordbærene er røde, rosene er røde og dufter, av jenter og av sommer.

Så det må bli rødt. Alt det vakre i livet er rødt.

Så mange mennesker som ikke vet sitt eget beste. Det er frustrerende. Forlagsfolk som ikke forstår at jeg kan bli en gullgruve for dem. Professorer som ikke tilgodeser mitt unike intellekt med særskilt nysgjerrighet. Jenter som ikke innser at jeg er den kjekkeste gutten de noen gang vil møte. Og jeg kan nevne flere: Politikere som unngår å spørre meg til råds før de plumper ut med uttalelsene sine. Arbeidsgivere som ikke kontakter meg når de har en ledig deltidsjobb med kort arbeidstid og høy lønn. Ingen ville skjøttet jobben bedre. Telefonselgere som ringer meg opp og skal ha meg til å betale for saker og ting de ikke selv ønsker å ha befatning med lengre, og som de ikke får solgt gjennom mer tradisjonelle salgskanaler. Jeg blir ikke sint på dem, bare frustrert fordi de går i baret gang på gang, til tross for at jeg på alle vis prøver å legge forholdene best mulig til rette slik at de kan ta kloke valg. Egentlig unner jeg dem alle bare det beste, men noen har gitt dem valgfrihet, en tillit de ikke mestrer.

Det eneste jeg kan gjøre er å sette meg ned å håpe at folk vil ta til fornuft. Men det har de jo ikke for vane å gjøre.

15. april. Jeg bare registrerer det. Tidligere var dette selve skjebnedagen. Dagen som markerte at en æra sluttet og en ny begynte. En slags ny tidregning som startet, hvert år, den 15. april. Kalenderen ble snudd i det den endelige listen over alternative fremtidsplaner ble oversendt Samordna Opptak pr. internett, gjerne i dyp frustrasjon og usikkerhet.

I år, som sagt, bare noterer jeg datoen nøkternt, og begraver for godt min gamle passordgenerator som har beskyttet mine personlige opplysninger for offentligheten og sørget for at kun Samordna får det som Samordnas er. «Krise2003″, «Krise2004″, «Krise2005″. På sett og vis kan man si at det litt trist å miste kontakten med en såpass betydningsfull venn som Samordna tross alt har vært. Men så er det jo engang slik at verden går videre. Det som har vært skal ikke lenger være og omvendt. Man kan kanskje skylde på for sporadisk kontakt. Men mest av alt, tror jeg, har vi bare vokst fra hverandre.

Jeg har akkurat levert klaerne mine til vask. De er ferdige i morgen klokken 2. Julaften. I traerne sitter sikadene og gnir bakbenene sine. Det hoeres ut som tusen slitne viftereimer som snurres i gang samtidig. En svak bris er velkommen innenfor t-skjorten. Paa stranden slaar boelgene mot sanden. I kveld skal jeg sovne til den lyden. Som sagt: I morgen er det julaften. I foelge kalenderen. Det blir meg og Stillehavet. Og tusen slitne viftereimer. Vi skal vel klare oss gjennom julen, begge to tenker jeg.

Med oenske om en god jul til alle fra oss paa bloggenmin.com.

Om å sløve i solen

Å sløve i solen har gjennom århundrer vært hevdet å ha helsebringende effekter. Til og med folkelige, norske viser fra moderne tid kommer med slike utsagn. At det skal være gunstig med hensyn til å kunne komme på rett kjøl. Særlig skal solen i Mexico, i følge denne teksttradisjonen, være fordelaktig.

Jeg vet ikke, jeg. Selvsagt kan man rent vitenskapelig tilbakevise en slik påstand, ved å peke på Ozonlagets lumske fremferd i senere tid. I dag er det umulig å vite helt sikkert hvor man har det, og er det en venn jeg skulle ønske at jeg virkelig kunne stole på, så er det nettopp Ozonlaget.

Men vitenskapelige forklaringer er ofte kjedelige. Da er det langt bedre med troverdige, empiriske observasjoner fra virkeligheten. Fra mennesker som selv har vært der og kjent det på kroppen. Den mexicanske solen har nok sine ting. Men rett kjøl? Da skal det mer til enn som så. Det jeg har oppnådd etter to uker med mer eller mindre sløving under Mexicos sol, er en lett forkjølelse, lett døgnvillhet og totalt mangel på julefølelse. Som sagt. Mexicansk sol har sine ting. Definitivt. Det er slett ikke det verste stedet å være, selv ikke nå når det stunder mot jul. Men om den kan få en mann på rett kjøl stiller jeg meg skeptisk til.

Nå er jeg som kjent ikke helt sikker på hva rett kjøl innebærer. Antakelig finnes det heller ingen sikker lakmustest for dette. Som ved å oppnå Nirvana. Når man er der, vet man det bare. Vel, foreløpig er jeg ikke der. Det er bare å si det som det er. Men nå er i det minste sløve i solen i Mexico-trikset prøvd og forkastet. Det er jo for så vidt et skritt på veien.