Sted er faktiske en mye mer betydelig størrelse i livet enn jeg har tenkt over før, slår det meg. Jeg vet ikke om jeg klarer helt å sette ord på nøyaktig hvordan. Men det er altså viktig. Uten sted blir man rotløs, og det har vi fått for oss at ikke er ønskelig. Skjønt, mange av dem vi har kaller helter er temmelig rotløshet. Cowboyer, oppdagere og underholdningsartister er jo nettopp kjennetegnet ved at de ikke hører til noe sted. Jeg mener likevel at sted er vesentlig.

Hvorfor? Akkurat nå skårer jeg høyt på sted. Det føles bra.

Et sted for deg?

Det er rart med det. Tiden finnes strengt tatt ikke, men allikevel kan man bli svært oppskaket over å miste den. En gjennomsnittsnordmann i maskulin utgave har 27 138 dager å ta av i livet. 27 138 morgener han skal dra seg ut av den varme sengen, og ruste seg til dagens gjøremål. Hva så om man kaster bort en håndfull av dem?

Det sies at tiden går fortere og fortere, men kanskje er det bare vi som går saktere og saktere. Eller så er det bare slik at tidsbegrepet er absurd. For et par uker siden fikk jeg siste og avgjørende dose hepatitt A & B-vaksine. Den skal vare livet ut. Så lenge jeg lever vil vaksinen beskytte meg, hvor enn jeg er. Snodig i grunn.

Livet ut. Det er lenge, det.

Etter hvert baller det på seg med milepæler i en manns liv: Den første sparkebuksen, den første sykkelen, det første kyss, den første konen etc etc. En egen kategori innenfor milepæler har med hår å gjøre. Hår er som kjent like ustabilt som en uraniumskjerne i Tjernobyl, det kommer og går som det selv lyster, og merkelig ofte viser det seg at hårets milepæler sammenfaller på en bisarr måte med livets andre milepæler. Eksempler: Den første sparkebuksen kommer sammen med de første hårstråene. Den første sykkelen er ofte tidsmessig sammenfallende med leken eksperimentering med hårfrisyrer, mens det første kysset gjerne kommer i etterkant av en mer vellykket sådan. Den første konen fører med seg de første grå hår, det første barnet ett noe elevert hårfeste, og det første barnebarn en distinkt måne. Ved siste arbeidsdag er ringen gjerne sluttet, og man er tilbake slik Vårherre sendte oss til jorden: skrukkete i huden og uten den himmelske dunkalott til hodepryd.

Livslinjen og hårlinjen er ekvivalente størrelser. Det er kanskje noe å tenke på for alle som vurderer å anlegge håkkisveis. Ikke så og forstå at man ikke kan leve et fullverdig liv uten hår. Men hår er – enten man har det eller ikke – en betydelig størrelse i en manns liv.

Jeg gikk direkte fra 23-årskrisen til 24-årskrisen. Overgangen gikk glatt. Så innebar det heller ingen store omveltninger, snarere (må vi nok være ærlige å si) gav det seg utslag i en tilstramming av førstnevnte krises faktorer. Noe som innebærer en stadig sterkere erkjennelse av at år og hår forsvinner, og at tider som har vært, aldri skal komme tilbake.

Fordelen med slike alderskriser er at de ikke varer lenger enn et år. Dersom man ikke helt finner ut av dem, går de i det minste over – helt av seg selv – etter en stund. Slik sett skiller de seg i positiv valør fra den gjengse krise.

Det negative med dem er selvsagt at de finnes. Til tross for at deres eksistensgrunnlag streng tatt ikke eksisterer. (Vi strør nonchalant om oss med akademiske vendinger da dette tross alt gjelder definisjoner av livets byggesteiner). Alder rammer nemlig alle noenlunde rettferdig, og er svært vanskelig å gjøre noe med. Dessuten er det jo en kjent sak at eneste måten å leve lenge på er å eldes. Og leve lenge vil vi jo gjerne.

En av fordelene med å få noen flere år med seg i sekken, er at man blir jevnaldrene med stadig flere. I dag kan jeg være på “samme” alder med folk som er +/- fem år fra meg selv. For fem år siden var det samme intervallet +/- ett. Dette utvider den potensielle vennekretsen ganske overveldende, og skaper større variasjon i kretsen.

Ofte kan det være vanskeligere å bli jevngammel med seg selv. Å gripe de mulighetene og akseptere de begrensningene en hver alder bringer med seg. Det stemmer nok at tiden vi har lagt bak oss aldri kommer tilbake. Men det gjelder i høyeste grad også tiden som ligger foran oss. Som den sveitsiske filosofen Henri Frédéric Amiel har sagt: “Å vite hvordan man skal eldes, er den høyeste visdom og en av de aller vanskeligste sidene ved livskunsten.”

Jeg har kommet dit hen at det er på tide å for alvor orientere seg i denne verden, og finne ut hvor jeg står. Hva man har og hvor man går. Det er ikke snakk om å gjøre opp noe regnskap, bare en kjapp titt på kvartalsutskriften for å se hva man har å rutte med, og hva man eventuelt kan gjøre med det. Derfor har vi bestemt oss for å åpne en ny spalte på bloggenmin, der vi vil definere størrelser i livet mitt. Gjøre det mer håndfast. Sette det opp punktvis.

Kanskje er det et utslag av universitetets akademiske påvirkning, om jaget etter å definere og plassere ting i avgrensede båser. Eller det kan være en menneskelig, iboende kraft og behov for å sette livet i perspektiv. Eller det kan være noe helt annet. Kanskje alderen? I alle fall har vi valgt å la alderen være først ut i dette uhøytidelige forsøket på å belyse et livs mer og mindre eksistensielle sider.

I samme slengen har vi også valgt (etter harde diskusjoner) å sette inn en ekstra skuff i kartoteket på bloggenmin: OBS! Personlig. Slik at du kan unngå intime betroelser fra tidligere blogginnlegg dersom du ikke selv ønsker det.

Størrelser i livet