Det må være omtrent sånn Usain Bolt har det kvelden før en OL-finale i 100 meter. Han vet at han er storfavoritt. Om han bare gjøre tingene sine riktig, det han har øvd på i flere år, vil han om få timer være verdensmester. Vil de ekstra timene med styrketrening være det lille som gjør ham til den aller beste? Eller vil alt være forgjeves fordi han tjuvstarter, eller tråkker på linja og blir disket?

I morgen er det avsluttende eksamen, og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er storfavoritt. Min eneste motstander er meg selv, en slu rev riktignok, men ikke uovervinnelig. Timene på lesesalen, i kollokviegrupper, i praksis, på arbeid, vil det holde helt i mål? Eller kan det tenkes at det er en liten ting, et unnselig, men sentralt tema som har klart å slippe unna min oppmerksomhet gjennom studietiden? Om få timer kan jeg være ferdig utdannet.

Får Usain Bolt sove før OL-finalen?

Jeg og scooteren min begynner å bli ganske gode buser. Peugout Vivacity 2003 modell. Svart. Vi deler samme rutinepregede hverdagsskjebne, og har det siste halvannet året lagt rundt 3000 kilometer asfalt av varierende kvalitet bak oss. Så å si utelukkende innenfor kommunegrensene til Oslo. 3000 kilometer, det er Norge på langs, godt og vel. Men det er ikke det verste. Faktisk har jeg regnet ut at vi har tilbakelagt rundt 240 kilometer bare i bydel Ullern alene. Er det rart folk får eksistensielle kriser.

240 kilometer. Jeg kunne kommet meg til Geilo, og måtte fortsatt ha gått et par gode dagsmarsjer på Hardangervidda for å fylle alle de 240 kilometerne. Slått opp teltet, tatt et par kast med fiskestanga. Studert reinens flukt gjennom lyngen. Plasket rundt i et iskaldt fjellvann. Slått fjellskrøner for passerende tyskere.

I stedet har jeg valgt meg bydel Ullern, kjent for sine velfrisserte puddler og stadig voksende blokkbebyggelse. Her har jeg i åtte timer av livet mitt slåss for selvråderetten på setet til en fransk symaskin. Med jaguarer og SUVer som argeste motstandere. Min lille, franske venn føler seg sikkert mobbet. Antakelig er det derfor den har blitt så tungstartet i det siste. Ufølsom og hardhjertet tvinger jeg den ut på the ride of shame nesten daglig, til naboenes overbærende hoderisting.

Så mye rart man gjør. Og det er ikke engang for kjærligheten.

En av min lille, franske venns brødre

På hovedstadens offentlige transportmidler reklameres det for tiden med tilbudet «Kjøp en middagsrett i serien Et Lett Valg, og en Yoplait Lettyoghurt, og få 4 Allers!» Tilgift kalles det på fagspråket, og slike kampanjer har man sett stadig flere av de siste årene, og sammenhengen mellom produktene som fallbys er ikke alltid åpenbar. Bilvask og VG, sjokolade og gavekort, mobiltelefonabonnement og kinobilletter og så videre. Felles for alle tilbudene er vel at produsentene prøver – og klarer – å skvise enda noen kroner ut av oss forbrukere.

Grunnen til at det ikke er noen sammenheng mellom produktene, er jo nettopp å fylle handleposene våre med noe vi ellers aldri ville tatt med oss. Men siden det er gratis, kan vi nesten ikke si nei. Skjønt gratis, de eneste som vil profitere på et slikt tilbud er de som har en ferdigmiddagsrett, en yoghurt og 4 Allers på handlelista si. Alle andre kommer tapende ut av «tilbudet».

Og betaler du med visa får du ekstra poeng, og har du mastercard får du rabatt og er du medlem av fagforeningen får du andelsfordeler og melder du deg samtidig inn i den nye bonusordningsklubben får du møte sjefen og får en eksklusiv velkomstgave og garantert supertilbudsavslag mot et lite tillegg i prisen. Og rentefri avbetaling på gitte vilkår. Det er snart ikke mulig å kjøpe noenting uten å føle seg lurt på en eller annen måte.

Og hvem pokker vil ha 4 Allers?

Kjøper du en litt kjedelig middag og en yoghurt, risikerer du å bli belemret med disse

En tilbakevennende problemstilling i diskusjoner om det norske sprog, er preposisjonsbruken forut for stedsnavn. Det er gjort flere fremstøt for å prøve å sette galskapen i system, senest i Aftenposten nylig. Også Språkrådet har vært utom seg for å øse av sin kunnskap i en artikkel der unntakene fra hovedregelen om å bruke «i» foran stedsnavn florerer.

En nyanse av i og på problemet som har vært mindre opp til diskusjon, er den subtile men viktige forskjellen mellom «i byen» og «på byen». Hva bestemmer egentlig preposisjonen her? Selv er jeg vant med å bruke i byen om utflukter hvis formål er anskaffelse av klær, julegaver, kaffe latte eller se på 17. mai toget. På byen forbeholdes aktiviteter der væskeinntak, rytmiske kroppsbevegelser og slossing i taxikøen er nøkkelord ved gjenfortelling av hendelsesforløpet. Språkrådet sier at på brukes dersom «en lokalitet er knyttet mer konkret til praktisk bruk», mens i er mer generelt.

Men når, nøyaktig, går vi fra i til på? Dersom man tar seg en utepils mens man er på handletur, er man da i eller på byen? Eller dersom man ser på 17. mai toget med en lille en på lomma og slipset i panna etter kvelden før? Se, det har ikke Språkrådet et tilfredsstillende svar på.

Når jeg ser ut på tåka av finslipte iskrystaller som danser i vinden og forkludrer utsikten og enhver form for utendørs aktivitet, lurer jeg på hva som fikk mine forfedre og formødre til å bosette seg i dette landet. Hvorfor ikke et sted lenger sørpå, på et lite småbruk med privat olivenlund og spenstige, lokale viner, rosmarinduftende grøftekanter og bocciaspillende pensjonister på landsbytorget?

På et eller annet tidspunkt må de, mine forfedre som jeg har arvet blod og gener av, ha lullet seg ut av rødvinståka og tenkt at dette er for lett. Dette livet har for lite motstand. Så satte de fyr på olivenlunden, knuste flaskene i vinkjelleren, og la ut på vandring nordover.

Og de stoppet ikke før de en morgen våknet av at snåtten frøs i nesa på dem og det ikke var mulig å oppdrive noe i naturen som var mulig å spise. «Her skal vi bo», sa min forfar, og satte opp en latterlig gapahuk i skogbrynet og ventet på at et reinsdyr eller noe som ligner skulle komme ramlende inn på kjøkkenet.

Senere startet han Glava isolasjonsfabrikk, Viking-støvler og Norrøna. Gapahuken ble til hytter, som ble til gitarformede palass med ski-in, ski-out muligheter. Bjørneskinnsfellene ble til Jensen-madrasser, ullkoftene til patentert pustende Gore-tex med Rip-Stop. Vin ble til Lerum husholdningsaft. Slik ble livet etter hvert levelig, i hvert fall fra mai til oktober.

Men resten av året, hvorfor er vi her da? Den tiden av året da man risikerer å dø dersom smekklåsen slår i mens man er ute å henter posten. Heisann stamfar, hva hindret deg i å dra sydover igjen, hjem til dine brødre og dine gamle, lengtende foreldre?

Var det stolthet? Var det bare det? Bare vent til jeg får tak i deg, lille stamfar-slyngel!

Min stamfar var ikke som andre stamfedre

Der barn er
en vuvuzela
er voksne
en sur klarinett
og gamle mennesker
en våt avis

Slamkjører Eilert Støen har fått på pukkelen siste tiden, etter at han supplerte slamkjøringen med en annen skitten bransje, nemlig kommunale jaktfarmer i Sør-Afrika. Norges mest kjente slamkjører må belage seg på noen rene år i politiets varetekt, men har likevel oppnådd mye til å ha et navn som lett kunne hatt en av hovedrollene i Kjell Aukrust sine romaner.

Slamkjøring er ettertrykkelig satt på kartet, og bloggenmin vil takke både Eilert og hans vannverkskompanjonger for en underholdende svindel- og korrupsjonssak. Mer moro går det nesten ikke an å ha med en kommune.

Mannsrollen skal, ifølge de som har greie på slikt, være i krise. Vi menn er ikke lenger det vi engang var, og uansett om vi prøver å leve opp til de gamle, maskuline idealene, eller gjør vårt ytterste for å distansere oss fra dem, går det galt. Menn skal være passe maskuline, men ikke for feminine, sminke oss en gang iblant, men ikke daglig, planlegge å krysse Grønland på ski, men ikke nødvendigvis gjøre det, og helst ha kysset noen av samme kjønn en gang i ungdommen.

Inntil nylig har jeg tenkt at det moderne mannsidealet er en utopisk og teoretisk konstruksjon, uoppnåelig i all sin kompleksitet. Men plutselig innser jeg at disse mennene finnes. Og det viser seg at de spiller curling. Hør bare:

Curlingslandslaget er idrettsmenn på internasjonalt nivå, men oppfattes som gjennomsnittelige mosjonister. De er motekjendiser, men uten å få homostempel. Når de farger av klesvasken, skrives det om dem i Norges største avis. Og for de som måtte ha glemt det: De vant faktisk sølv i OL.

Slike gutter er det nye Norge vil ha. Menn i alle land, begynn med curling!

Slik ser fremtidens menn ut

Er det så smart at sommertiden begynner natt til søndag? Eller kan det tenkes andre, mer gunstige tidspunkt? Jeg mener, nå får vi en time kortere helg. Sommertiden hadde mest sannsynlig vunnet seg flere venner dersom den hadde startet for eksempel mellom klokken 14 og 15 på fredag. Helst hver uke.

Kanskje den til og med hadde blitt tatt inn i varmen i Vest-Australia, der den i flere tiår har blitt uglesett såvel av lokale makthavere som befolkningen ellers. Både i 1975, 1984 og 1992 ble det stemt over om man skulle innføre sommer- og vintertid, slik det var andre steder på kontinentet. Alle årene sa folket nei. I 2009 gjorde de enda et forsøk, og etter  å ha prøvd ut ordningen i tre år, stemte befolkningen over om det ville være en god idé å innføre ordningen på permanent basis. Men nok en gang var den gemene hop enige om at det tross alt var bedre før.

Sommertiden sliter nemlig litt i motvind en del steder i verden. De to Facebookgruppene «Daylight Saving Time» har på verdensbasis til sammen 11 medlemmer, mens gruppen «I hate Daylight Saving Time» har 508. Det vitner om at grasrota ikke engasjerer seg særlig sterkt i denne saken, men det betyr ikke at historien har vært problemfri. Sesongjustert tid er nemlig mer kontroversiell enn man kanskje er klar over.

Selv om ideen var eldre, var det under 1. verdenskrig ordningen fikk fotfeste, som et tiltak fra tyskerne for å begrense bruken av kull, som var mangelvare i krigsårene. Senere fulgte USA, Storbritannia og flere andre land etter. Siden har det vært opprivende diskusjoner og spennende forskning rundt temaet, og det viser seg at tiden påvirker oss mer enn vi er klar over. En svensk undersøkelse konkluderer for eksempel med at antall hjerteinfarkt går signifikant opp de første dagene etter start av sommertid, og tilsvarende noe ned ved inngang til vinteren. Antall trafikkulykker går ned på grunn av lengre og lysere dager, mens bønder og underholdningsartister klager over tap på grunn av mindre fordelaktig lyssetting.

Dyrt er det også. Kostnaden for en lovendring om sesongjustert tid i Nord-Amerika ble estimert til å ligge mellom 3 og 6 milliarder kroner. En annen kalkulering kom frem til at ineffektivitet som følge av tidsjustering førte til et børstap på 187 milliarder kroner i USA. På en annen side tyder mye på at turistnæringen og butikkene får et markant oppsving som følge av sommertiden, en undersøkelse fra 1999 konkluderte med at fritidsnæringen i EU økte omsetningen med 3 % på grunn av tidsjusteringen.

Selv om sommertiden ser ut til å ha kommet for å bli, i hvert i de delene av verden som ligger et stykke unna ekvator, er det grunn til å bite seg merke ved farene som lurer. I 1993 ble et tysk stålverk delvis rasert som følge av at stål som lå til avkjøling ble transportert videre en time for tidlig, og dermed eksploderte og sprutet rundt i fabrikkhallen. Årsak: Man hadde glemt at klokken skulle stilles en time frem.

Det hadde man ikke glemt fredag klokken 14.00.

Tiden er inne for å se nærmere på sommertiden

Sakset fra skatteetatens sider for utfylling av skjema for selvtukt og personlig indignasjon, utfylles av enhver skatteyter som belemrer seg selv med et enkeltmannsforetak:

«Så godt som alle næringsdrivende har plikt til å registrere og dokumentere inntektene og utgiftene sine. De fleste er regnskapspliktige og skal også utarbeide årsoversikter»

Litt senere i veiledningen blir det utdypet hvem man sikter til med «de fleste»:
«Enkeltpersonforetak er regnskapspliktige hvis de har mer enn 20 ansatte eller har eiendeler med mer enn 20 millioner i samlet verdi»

Uthevingene er mine egne. Skatteetatens definisjon av den gjennomsnittelige foretakseier helt og holdent deres. Da er det med andre ord ikke jeg som er folk flest?

Man må ha minst 20 av disse under seg før Skatteetaten blir imponert