Mulig at det er søkt, men jeg føler jeg har belegg for å påstå at livet mitt, grovt sett, kan deles inn i epoker som sammenfaller ulike typer salater. For eksempel var kinakål en viktig del av kostholdet i en periode som barn, mens isbergsalaten tok over i ungdomsårene. Etter at jeg har flyttet for meg selv og råder over egne matvaner, har ruccolaen, det eksotiske og litt pepperaktige bladverket tatt helt overhånd. I dag er det utenkelig å slippe til kinakålen igjen.

Hva dette betyr i praksis, vet jeg ikke. Men det gir meg en mulighet til å presentere noe så sjelden på bloggenmin som en matoppskrift. Nemlig norsk salat a la Torjus. Ingredienser er kinakål, mais, agurk og skinke og litt til, og smaker som alt du får på Lyngrillen. Velbekomme!

…og så juksar me litt

Hva skjer med bloggenmin? Det kan se ut som jeg ikke har noe på hjertet lenger. Det er jo i så fall synd. Hmm.

Hvordan er det nå igjen. Har drap på panfløytemusikere virkelig samme strafferamme som ved på andre folk?

Hvordan er nå regelverket på dette området?

Deadline er ganske slitsomt. Og deprimerende. En liten død, hver dag.  Og iblant tar dekker den helt over lifeline.

Jeg hadde den udelte glede og tilbringe syv timer av mitt korte jordiske liv langs E18, denne morfaren av europaveier, sist søndag. Jeg var endatil i den lykkelige posisjon at jeg satt komfortabelt i en av vår tids moderne turbusser, som av noen kanskje ses på som det endelige punktum i verdens historie om offentlig transport, som av de fleste ses på som en moderne turbuss, og som denne solfylte, varme vårsøndagen ålte seg fra sørlandet inn til landets hovedstad i 40 kilometer i timen.

Slikt byr selvsagt på muligheter.

Blant mulighetene som bød seg fram, var blant annet et unikt innsyn i hva som egentlig ligger henslengt langs randsonen av alle europaveiers morfar. Sagt på en annen måte: Hva morfar har gjemt bort i garasje og kjeller, og så glemt bort at finnes, fordi morfar ligger bortglemt på et gamlehjem og ikke lenger er i stand til å gjøre rede for seg på samme vis som før. På sett og vis forløp det hele som et mindre attraktivt arveoppgjør, der alt det man vanligvis ikke ser når man bare er kjapt innom på besøk, kommer til overflaten og representerer et problem. Blant gjenstandene morfar hadde gjemt var:

• En nesten full rull med gaffateip
• En tom boks makrell i tomat
• Flere cd plater uten cover og ukjent artist
• En anselig mengde ølflasker, Smirnoff Ice og annen alkoholholdig drikke (er det slik at morfar har et alkoholproblem?)
• En termos

I tillegg til mengder av take-away emballasje fra McDonalds, brusflasker, fruktrester og annet som sorterer under «søppel». Dessuten innbydde situasjonen også til refleksjon over

Og da slo den meg – når vi først er inne på slekta – alle eksistensielle tankers patriark, som har beveget og uroen mennesker i årtusener: hvor kommer alt fra? Hva er historien bak makrellboksen, hvem spiser makrell i tomat mens de kjører for eksempel Risør-Oslo? Og hva sier lovverket om denslags? Og termosen. Var den tom, var det bare så enkelt? At da var det ikke bruk for den mer, for kaffien var drukket opp. Er termoser i bil engangsutstyr?

Og cd-platene. En mulighet er selvsagt at platene var kjøpt billig på forrige bensinstasjon, og dessverre ikke viste seg å holde den musikalske kvalitet den kresne bilist forventet. Og at det dermed bar på hodet ut av vinduet. Eller kan slike ting bare falle ut av bilen, helt plutselig? Uten noen forklaring.

Drivers fish?

Og ut fra ingenting kom alle skattesmellers mor. Det viser seg at futen ikke på langt nær er fornøyd med mitt bidrag til samfunnet i fjor. Derfor har de sendt meg et lengre brev, der de argumenterer for i nøkterne vendinger om hvorfor jeg skal innbetale et større beløp på deres konto. Innen snart. Viss ikke så. Et større beløp for meg, et piss i havet for dem, selvsagt. Men det er likevel hyggelig av dem å ha såpass tro på meg at de synes mitt lille bidrag er av denne ytterste viktigheten.

Argumentene deres underbygges av gjennomarbeidete vedlegg som viser mine aktiva og passiva samt deres utregning av hva jeg burde spytte i med i statskassen på grunnlag av dette. Derimot står det ingenting om nøyaktig hva de tenker å bruke pengene mine til.

Det er der VG kommer inn i bildet. Når jeg slår opp navnet mitt i deres skattelistesøk, får jeg oppgitt følgende fakta:

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne betalt 0 av de 10.000 nye årsverkene regjeringen har lovet i eldreomsorgen.

0 meter ny firefelts motorvei kunne vært bygget for skattepengene til Aslak Lima Braut.

Det ville tatt Aslak Lima Braut 2285027,1 år å finansiere det nye operabygget i Oslo med sine skattepenger.

Skattepengene til Aslak Lima Braut tilsvarer advokatkostnadene for 0,1 timer av Nokas-rettssaken.

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne finansiert byggingen av 0 nye barnehageplasser i Norge.

Og likevel, altså. Likevel er de så oppsatt på å kreve inn disse skarve kronene mine. Er det bare for å gjøre livet mitt surt?

Om 2,2 millioner år, kanskje

Å orientere seg i forbrukersamfunnet er blitt høyrisikoidrett etter at det begynte å velte ut markedsføringskonsulenter og kyniske trendanalytikere fra nær sagt hver eneste utdanningsinstitusjon i hele landet. Et hvert produkt pusses og poleres til det fremstår som skinnende, perfekt og uunnværlig. De positive sidene understrekes, mens de negative egenskapene dysses ned eller omskrives. Salt for eksempel, som man skulle tro solgte seg selv, blir utstyrt med forklaringer og argumenter for hvorfor akkurat denne saltbøssen er det beste valget. Hvorfor det? Man skulle tro at saltforbruket holder seg relativt stabilt. Kan det tenkes at det er et utslag av hypotesen om at forsvar er det beste angrep? For hva sier egentlig produktdeklarasjonen om vi går den nærmere etter i sømmene? Hør bare hvordan husholdningssaltet mitt omtales på pakningen:

«This salt is obtained through natural evaporation of very pure Atlantic sea water. Full of minerals and trace elements»

I praksis betyr det at man har pumpet inn noe vann fra havna i Antwerpen, fjernet det grøvste av rotterester og vrakgods, og kalt kvikksølvrestene, oljefilmen og de gjenværende algene for «sporstoff».

Flinke folk, de BI-folkene.

Problemet med westernfilmer er at jeg aldri kjenner igjen personene. Alle ser helt like ut. Svartmussete, med uflidd skjegg og støvete skinnbrok med tilhørende patronbelte. Og kåbboihatt, selvsagt. Hadde historiene i westernfilmene vært så enkle og likeframme som vi liker å tro at de er, ville dette selvsagt ikke avstedkommet noen frustrasjoner. Problemet er bare det at det i enhver westernfilm kommer en scene, gjerne mot slutten av filmen, der det dukker opp noen skikkelser fra starten av filmen. Skikkelser jeg aldri husker hvem er. Men ikke bare er det enerverende å oppdage at man ikke engang husker klart bare en time tilbake i tid. Disse scenen er i tillegg ofte nøkkelscener, og representerer et vendepunkt i filmen. Det har en tendens til å gå meg hus forbi.

Ta for eksempel filmen «Pat Garrett & Billy the Kid» fra 1973. Mot lutten, mens Billy the Kid er i ferd med å ri til Mexico i skjul for sheriff Garrett, møter han på en mann og en kvinne som er overfalt av tre menn. Billy skyter de tre, og hendelsen får han til å innse at han likevel må snu. Problemet er at jeg ikke forstår hvorfor. Hvem var mannen og kvinnen som ble reddet? Var de med tidligere i filmen? De tre som ble skutt vet jeg var med i starten en gang, men hvem var de?

Western er ikke så enkelt som man skulle tro. Kanskje ingen idé og bli kåbboi likevel.

Hvem er nå dette igjen?

And so this is christmas. Ja, det er det faktisk. Nå er kanskje ikke dette av de mest tradisjonelle julesangene, men likevel et trofast innslag i høytiden. Den tar på mange måter julen til nye høyder. Ut i det politiske, samfunnsbevisste landskap. Det er aldri fred og få for politikken, selv ikke i julen.

Men John Lennons nidvise fra 1975 viser også at julen ikke nødvendigvis er så bundet opp i tradisjoner som man gjerne tror. Derfor har også bloggenmin besluttet å foreta en endring i layout, etter drøyt to års drift. etter forslag fra bloggenmins trofaste sidekick, Larssen på en hverdag. Tittelen «Bloggenmin – i Oslo» er riktignok noe ironisk, da jeg i øyeblikket slett ikke befinner meg i Oslo, men på Klepp. Men slikt er jo bare midlertidig.

En riktig god jul fra alle oss på bloggenmin.com

Det etter hvert så tradisjonsrike julebordet i Fagerborggata 7 går av stabelen, nå i kveld. Nytt av året er at tidligere beboere ogå er invitert. Og ikke bare det, nå kan også du delta! Følg julebordet, live, på bloggenmin. Hvem spyr i år? Blir svoren sprø? Hvem får mandelen? Det beste virituelle julebordet ever, is coming your way!

Klokken 17:54
Ribba går inn i ovnen. Vi er i gang.

Klokken 17:57
Ribba går ut igjen. Har glemt salt og pepper. Fadesen rettes, ribba er inne i varmen igjen, kun et par minutter etter skjema.

Visste du at…?
Oppskriften er en kreativ synopse av tekster funnet på VG og matprat.no. Minus det der med “gni inn med salt og la ligge i tre døgn”. Det får da være måte på planlegging.

Klokken 18:36
Torjus er i gang med kremvisping. For hånd, ettersom vårt spartanske kjøkken mangler motorisert utstyr til slikt bruk. Men så smaker jo også maten bedre om man legger ned litt innsats.

Visste du at…?
Julebord er gresk, og sammensatt av ordene julas ( juling) og bukitas oink-oink (fork. boink, sanns. buken av gris, vul. slang for svigermor). Fritt oversatt betyr det noe sånt som å bli “rundjult av ribbefett”, evt. av svigermor. Noen som kjenner seg igjen?

Klokken 19:04
Ribben er ute på luftetur igjen, denne gang for å snus. I henhold til Hellstøm. Hellstrøm har tross alt gjort dette flere ganger enn meg.

Visste du at…?
Det selges 5000 tonn ribbe i desember. Det er faktisk helt sant. Om vi går ut fra at dette også spises, betyr det at det fortæres 161 300 kg ribbe pr. dag, eller 1,9 kg hvert eneste sekund hele måneden.

Klokken 19:47
Alf Christian okkuperer kjøkkenet for seg selv, i det han starter den møysommelige, og høyst hemmelighetsfulle bryggingen av Grøttelands brunsaus. Tuftet på blod, svette og århundrer med vellykkede julefeiringer på sørlandet. Om jeg gleder meg? Ohhh…

Sauschef Grøtteland holder i hevd århundrers gamle tradisjoner

Visste du at…?
Grøttelands saus kan ta knekken på en voksen mann på flere meters avstand. En vellykket saus skal bestå AG3-testen, dvs at man skal kunne lade et AG3-gevær med den, og gi julegrisen ett skudd mellom øynene. Blir det julekvelden da, er sausen slik den skal være.

Klokken 20:29
Svoren, svoren, svoren!!!

Klokken 20:39
Ribbekongen Espen redder kvelden. Kyndige ribbetriks, og vips. Svoren er sprø som KIWI-Bob.

Klokken 21: 11
Johannes har vært på julebryggslipp på Mikrobryggeriet, og lirer av seg groviser og annet skitprat mens vi andre spiser. I stillhet.

Visste du at…?
Det er nesten omtrent ganske sikkert at årets julebord er det fjerde i rekken i Fagerborggata. Eller det tredje. Nei, det er nok det fjerde.

Klokken 21.53
Juleribba er akkurat intatt.

Ribba og sausen, ikke minst, smakte til forventningene. Aslak har med sin touching hand, og etter et par gode råd fra ribbemeister Espen, skapt perfekt julestemning med sin sprøstekte ribbe. Etter i kveld kan man si at desembermåned har fått en flying start på julestemninga.

I skrivende stund er desserten, karamellpudding med noko attåt, servert på bordet. Nå er det bare å forsyne seg.

Klokken 22:12
«Jeg fant, jeg fant», sa Espen. Pepperkornet som karamellpuddingen var beriket med (i mangel på mandel), havnet i hans porsjon, og lå spyttglinsende på bordet før alle i det hele tatt hadde fått forsynt seg.

Visste du at…?
Det ikke har vært mandel i desserten i Fagerborggata 7 på mange år. I fjor var det et hvitløksfedd som stod på menyen, og hva som var før det, se, det er glemt av historiens alltid blåsende bris.

Klokken 23:35
Følget kommer tilbake fra en vellykket tur på Stenparkknatten. Ikke noe nordlys i år, riktignok, men fyrverkeri og sigar satte et verdig punktum for nok et fortreffelig julebord. Nå kan julen komme.

O jul med din glede!

Klokken 23.40
I år takker vi Teo (Jan Helge), Espen, Torjus, Atle, Aslak, Alf Christian og (døperen) Johannes for en fortreffelig kveld. Vi ser frem til neste år. Tradisjonen må holdes vedlike.

Neste års samtaleemne kan kanskje være: består veggen i Fagerborg enda, har Johannes kontakta Vetle-boy, og sist men ikke minst, hvem tar opp arven fra Olav, Grønlandfareren, og roper på elgen neste år…