Og ut fra ingenting kom alle skattesmellers mor. Det viser seg at futen ikke på langt nær er fornøyd med mitt bidrag til samfunnet i fjor. Derfor har de sendt meg et lengre brev, der de argumenterer for i nøkterne vendinger om hvorfor jeg skal innbetale et større beløp på deres konto. Innen snart. Viss ikke så. Et større beløp for meg, et piss i havet for dem, selvsagt. Men det er likevel hyggelig av dem å ha såpass tro på meg at de synes mitt lille bidrag er av denne ytterste viktigheten.

Argumentene deres underbygges av gjennomarbeidete vedlegg som viser mine aktiva og passiva samt deres utregning av hva jeg burde spytte i med i statskassen på grunnlag av dette. Derimot står det ingenting om nøyaktig hva de tenker å bruke pengene mine til.

Det er der VG kommer inn i bildet. Når jeg slår opp navnet mitt i deres skattelistesøk, får jeg oppgitt følgende fakta:

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne betalt 0 av de 10.000 nye årsverkene regjeringen har lovet i eldreomsorgen.

0 meter ny firefelts motorvei kunne vært bygget for skattepengene til Aslak Lima Braut.

Det ville tatt Aslak Lima Braut 2285027,1 år å finansiere det nye operabygget i Oslo med sine skattepenger.

Skattepengene til Aslak Lima Braut tilsvarer advokatkostnadene for 0,1 timer av Nokas-rettssaken.

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne finansiert byggingen av 0 nye barnehageplasser i Norge.

Og likevel, altså. Likevel er de så oppsatt på å kreve inn disse skarve kronene mine. Er det bare for å gjøre livet mitt surt?

Om 2,2 millioner år, kanskje

Å orientere seg i forbrukersamfunnet er blitt høyrisikoidrett etter at det begynte å velte ut markedsføringskonsulenter og kyniske trendanalytikere fra nær sagt hver eneste utdanningsinstitusjon i hele landet. Et hvert produkt pusses og poleres til det fremstår som skinnende, perfekt og uunnværlig. De positive sidene understrekes, mens de negative egenskapene dysses ned eller omskrives. Salt for eksempel, som man skulle tro solgte seg selv, blir utstyrt med forklaringer og argumenter for hvorfor akkurat denne saltbøssen er det beste valget. Hvorfor det? Man skulle tro at saltforbruket holder seg relativt stabilt. Kan det tenkes at det er et utslag av hypotesen om at forsvar er det beste angrep? For hva sier egentlig produktdeklarasjonen om vi går den nærmere etter i sømmene? Hør bare hvordan husholdningssaltet mitt omtales på pakningen:

«This salt is obtained through natural evaporation of very pure Atlantic sea water. Full of minerals and trace elements»

I praksis betyr det at man har pumpet inn noe vann fra havna i Antwerpen, fjernet det grøvste av rotterester og vrakgods, og kalt kvikksølvrestene, oljefilmen og de gjenværende algene for «sporstoff».

Flinke folk, de BI-folkene.

Problemet med westernfilmer er at jeg aldri kjenner igjen personene. Alle ser helt like ut. Svartmussete, med uflidd skjegg og støvete skinnbrok med tilhørende patronbelte. Og kåbboihatt, selvsagt. Hadde historiene i westernfilmene vært så enkle og likeframme som vi liker å tro at de er, ville dette selvsagt ikke avstedkommet noen frustrasjoner. Problemet er bare det at det i enhver westernfilm kommer en scene, gjerne mot slutten av filmen, der det dukker opp noen skikkelser fra starten av filmen. Skikkelser jeg aldri husker hvem er. Men ikke bare er det enerverende å oppdage at man ikke engang husker klart bare en time tilbake i tid. Disse scenen er i tillegg ofte nøkkelscener, og representerer et vendepunkt i filmen. Det har en tendens til å gå meg hus forbi.

Ta for eksempel filmen «Pat Garrett & Billy the Kid» fra 1973. Mot lutten, mens Billy the Kid er i ferd med å ri til Mexico i skjul for sheriff Garrett, møter han på en mann og en kvinne som er overfalt av tre menn. Billy skyter de tre, og hendelsen får han til å innse at han likevel må snu. Problemet er at jeg ikke forstår hvorfor. Hvem var mannen og kvinnen som ble reddet? Var de med tidligere i filmen? De tre som ble skutt vet jeg var med i starten en gang, men hvem var de?

Western er ikke så enkelt som man skulle tro. Kanskje ingen idé og bli kåbboi likevel.

Hvem er nå dette igjen?

And so this is christmas. Ja, det er det faktisk. Nå er kanskje ikke dette av de mest tradisjonelle julesangene, men likevel et trofast innslag i høytiden. Den tar på mange måter julen til nye høyder. Ut i det politiske, samfunnsbevisste landskap. Det er aldri fred og få for politikken, selv ikke i julen.

Men John Lennons nidvise fra 1975 viser også at julen ikke nødvendigvis er så bundet opp i tradisjoner som man gjerne tror. Derfor har også bloggenmin besluttet å foreta en endring i layout, etter drøyt to års drift. etter forslag fra bloggenmins trofaste sidekick, Larssen på en hverdag. Tittelen «Bloggenmin – i Oslo» er riktignok noe ironisk, da jeg i øyeblikket slett ikke befinner meg i Oslo, men på Klepp. Men slikt er jo bare midlertidig.

En riktig god jul fra alle oss på bloggenmin.com

Det etter hvert så tradisjonsrike julebordet i Fagerborggata 7 går av stabelen, nå i kveld. Nytt av året er at tidligere beboere ogå er invitert. Og ikke bare det, nå kan også du delta! Følg julebordet, live, på bloggenmin. Hvem spyr i år? Blir svoren sprø? Hvem får mandelen? Det beste virituelle julebordet ever, is coming your way!

Klokken 17:54
Ribba går inn i ovnen. Vi er i gang.

Klokken 17:57
Ribba går ut igjen. Har glemt salt og pepper. Fadesen rettes, ribba er inne i varmen igjen, kun et par minutter etter skjema.

Visste du at…?
Oppskriften er en kreativ synopse av tekster funnet på VG og matprat.no. Minus det der med «gni inn med salt og la ligge i tre døgn». Det får da være måte på planlegging.

Klokken 18:36
Torjus er i gang med kremvisping. For hånd, ettersom vårt spartanske kjøkken mangler motorisert utstyr til slikt bruk. Men så smaker jo også maten bedre om man legger ned litt innsats.

Visste du at…?
Julebord er gresk, og sammensatt av ordene julas ( juling) og bukitas oink-oink (fork. boink, sanns. buken av gris, vul. slang for svigermor). Fritt oversatt betyr det noe sånt som å bli «rundjult av ribbefett», evt. av svigermor. Noen som kjenner seg igjen?

Klokken 19:04
Ribben er ute på luftetur igjen, denne gang for å snus. I henhold til Hellstøm. Hellstrøm har tross alt gjort dette flere ganger enn meg.

Visste du at…?
Det selges 5000 tonn ribbe i desember. Det er faktisk helt sant. Om vi går ut fra at dette også spises, betyr det at det fortæres 161 300 kg ribbe pr. dag, eller 1,9 kg hvert eneste sekund hele måneden.

Klokken 19:47
Alf Christian okkuperer kjøkkenet for seg selv, i det han starter den møysommelige, og høyst hemmelighetsfulle bryggingen av Grøttelands brunsaus. Tuftet på blod, svette og århundrer med vellykkede julefeiringer på sørlandet. Om jeg gleder meg? Ohhh…

Sauschef Grøtteland holder i hevd århundrers gamle tradisjoner

Visste du at…?
Grøttelands saus kan ta knekken på en voksen mann på flere meters avstand. En vellykket saus skal bestå AG3-testen, dvs at man skal kunne lade et AG3-gevær med den, og gi julegrisen ett skudd mellom øynene. Blir det julekvelden da, er sausen slik den skal være.

Klokken 20:29
Svoren, svoren, svoren!!!

Klokken 20:39
Ribbekongen Espen redder kvelden. Kyndige ribbetriks, og vips. Svoren er sprø som KIWI-Bob.

Klokken 21: 11
Johannes har vært på julebryggslipp på Mikrobryggeriet, og lirer av seg groviser og annet skitprat mens vi andre spiser. I stillhet.

Visste du at…?
Det er nesten omtrent ganske sikkert at årets julebord er det fjerde i rekken i Fagerborggata. Eller det tredje. Nei, det er nok det fjerde.

Klokken 21.53
Juleribba er akkurat intatt.

Ribba og sausen, ikke minst, smakte til forventningene. Aslak har med sin touching hand, og etter et par gode råd fra ribbemeister Espen, skapt perfekt julestemning med sin sprøstekte ribbe. Etter i kveld kan man si at desembermåned har fått en flying start på julestemninga.

I skrivende stund er desserten, karamellpudding med noko attåt, servert på bordet. Nå er det bare å forsyne seg.

Klokken 22:12
«Jeg fant, jeg fant», sa Espen. Pepperkornet som karamellpuddingen var beriket med (i mangel på mandel), havnet i hans porsjon, og lå spyttglinsende på bordet før alle i det hele tatt hadde fått forsynt seg.

Visste du at…?
Det ikke har vært mandel i desserten i Fagerborggata 7 på mange år. I fjor var det et hvitløksfedd som stod på menyen, og hva som var før det, se, det er glemt av historiens alltid blåsende bris.

Klokken 23:35
Følget kommer tilbake fra en vellykket tur på Stenparkknatten. Ikke noe nordlys i år, riktignok, men fyrverkeri og sigar satte et verdig punktum for nok et fortreffelig julebord. Nå kan julen komme.

O jul med din glede!

Klokken 23.40
I år takker vi Teo (Jan Helge), Espen, Torjus, Atle, Aslak, Alf Christian og (døperen) Johannes for en fortreffelig kveld. Vi ser frem til neste år. Tradisjonen må holdes vedlike.

Neste års samtaleemne kan kanskje være: består veggen i Fagerborg enda, har Johannes kontakta Vetle-boy, og sist men ikke minst, hvem tar opp arven fra Olav, Grønlandfareren, og roper på elgen neste år…

Noen, og jeg aner virkelig ikke hvem, har fått det for seg at jeg har for liten penis. Ikke liten som i «litt under gjennomsnittet». Nei, liten som i ubrukelig til å gjøre hva man nå enn bruker en penis til. Og ikke bare det, nei de er så omtenksomme og bekymret på mine vegne, at de sender meg hundrevis av tilbud, hver dag, på løsninger de har kommet frem til vil kunne hjelpe meg med problemet. Ta for eksempel denne:

«Forget about problems caused by your tiny pen!s!»

Hvorfor har han fått det for seg at: 1. Jeg har liten penis, og 2: At det volder meg så store problemer at han, av ren nestekjærlighet selvsagt, tilbyr meg produktet MegaDik, som vil forstørre min penis i både lengderetning og bredde, opp til et nivå som vil være akseptabelt å leve med.

En viss «Tyree Byers» (hva slags navn er nå det) har sendt meg følgende mail:

«Please your wife with a big hard shaft!»

Javel. Hva skal man si. Jeg har jo ingen kone. Det er vel det minste man kunne forvente at mr. Byers hadde sjekket opp før han begynte å legge seg opp i privatlivet mitt.

Så hvorfor får jeg disse mailene? Jo, noen har vært så vennlige å fortelle viktigheten av dette. Temmelig direkte. Min gode venn Kristopher Todd opplyser at:

«The volume of your male meat is absolutely essential!»

mens Carly Lujan 1. desember kunne fortelle (med kreativ typografi) at

«Your s’e_xual stamina depends on your pen!le size»

Han skriver videre at:

«In public ladies may declare, that man’s passion and ability is of much greater importance, than the length of his willy. But we all know, that privately, they confess to the contrary!»

Vet alle det? Hvorfor sendte han meg denne mailen da? Antakelig for å fortelle meg at nå er et godt tidspunkt til å gjøre noe med det. Skal jeg tro en håndfull av de mailene jeg fikk bare i går, er nettopp 2008 et godt år for løsning av peniale problemer.

«Turn your trouser mouse into a monster schlong in 2008!»

«Experience more masculine power in new year with your increased pen!s!»


«Turn your weewee into real monster!»


eller


«Don’t let them laugh at your willy in 2008!»


Hvem er det som ler av andre folks peniser, egentlig? Burde ikke noen sende en mail til dem og si at det vil vi ikke ha noe av.

Slikt gjør man da bare ikke.

Løsningen på alle problem

Her på bloggenmin har vi gode tradisjoner for å starte formålsløse føljetonger som sjelden oppdateres, men heller aldri avsluttes. Og siden det stunder mot jul, er vi nøye med å holde tradisjonene i hevd. Så her er siste skudd på treet, spalten om «urbane utfordringer».

Våre største utfordringer gjelder ofte våre mest basale behov. I årtusener hadde våre forfedre hendene fulle bare med å skaffe seg nok mat. Så kom Fjordland og mikrobølgeovnen, og i dag sliter vi med å få i oss lite nok mat.

Det betyr ikke at alle våre matproblemer kokte bort i kålen. De endret bare karakter. Noen av dem har vært knyttet til hvordan vi skal få i oss maten. Her har man kommet frem til ulike løsninger rundt om i verden. Noen fortsatte å bruke fingrene, andre syntes det var hensiktsmessig å balansere maten, skjelvende, mellom to pinner, mens vi selv sverger til effektive skyfleredskap, gjerne i motstandsdyktige metallegeringer.

Men på et punkt har det sviktet. I et lite hjørne av vår gastronomiske verden er det fortsatt fullt anarki: Selv etter å ha bygget pyramidene, sendt folk til månen og endret klimaet, er det ingen som har funnet en adekvat måte å få i seg en porsjon kebab i pita.

Det viser seg tilsynelatende umulig. I løpet av et kebabmåltid skjer minst tre av følgende:

1. Halve kebaben faller på bakken
2. Ansiktet fra og med nesetippen og ned blir grundig smørt inn i kebabsaus (medium sterk)
3. Man glefser og utfører akrobatiske øvelser for å få i seg pitabrødet, som egentlig smaker papp, men som man tross alt har betalt for
4. Minst to av plaggene man har på seg må rett på vask når man kommer hjem

Forrige gang jeg kjøpte kebab fikk jeg med meg én serviett. Har noen noensinne gjennom hele historien klart å spise en hel kebab uten å følt behov for mer enn én serviett? I dag kan alle enkelt finne ut hvordan vi bygger en atombobme, på internett. Hva er det som er så vrient med kebabgåten?

Først så hatet jeg Morten, etter hvert mislikte jeg ham bare sterkt. Så angrep jeg. Tyren og hornene og så videre. Bestemte meg for å ta alt i beste mening. Alle de nedsettende spøkene, de slibrige kommentarene på slitsom trøndersk, den frekke snerringen når jeg dristet meg til å spørre om han kunne avse et par hundrelapper fra kassen. Alt sammen kun desperate rop om hjelp fra en mann som hater jobben sin.

Først tenkte jeg at «kan han ikke bare pipe inn varene mine og la meg være i fred». Men nå forstår eg at for enkelte er det ikke fred å få.

Tilfeldigheter gjorde at vi endte opp nakne i samme rom. Arne er min mann. Han satt med bred beinstilling og pustet. Det var klamt og hett, og klammere og hetere ble det da jeg bøttet på to øser vann over de gloheite steinene på badstuovnen. Det freste illsint fra dampen som steg opp langs veggen og la seg oppunder taket der vi satt vaglet på øverste avsats. Som ånden i lampen, passe fornøyd etter å ha blitt vekket fra sin tusenårige søvn.

Arne pustet tyngre, og det dryppet store dråper fra håret ned på avsatsen under. Om ikke lenge skulle Bjørn komme inn å sette den nakne rumpa si oppi Arne sine dråper av hudfett og flass og saltvann. Okei, så er det litt ekkelt, men han hadde godt av det, for Bjørn er en fjått. Når Bjørn kom inn i badstuen, sto han lenge i døråpningen og snuste på varmen før han kom inn. Sto lenge, slik at den hardt opparbeidete dampen, og flere celcius nyttet sjansen til å pile vettskremt ut i en avkjølende dusj. Bjørn slapp ut hele piften, så han hadde bare godt av det.

Sånn er det ikke med Arne. Han smøg seg ut, lynkjapt. Knapt merkbart. Det var som om han gikk tvers gjennom døren. Samlet med seg vannflaske og håndkle og stilte seg i posisjon, før han åpnet døren og trådte kontrollert og kjapt ut.

Arne. Min mann.

Nytt innlegg er på trappene. Tror jeg.