På fredag hadde jeg min siste eksamen. Jeg har smurt min siste brødskive selv på en stund, for å si det sånn. Det er punktum finale. Nå vil jeg færra til Mexico. Hva jeg skal der? Nei, hva gjør man vel i Mexico? Jeg skal i det minste besøke mine gode venner Helge og Kristine. Sløve i sola. Slå av en prat med en indianer eller to. Kanskje komme på rett kjøl, om det i det hele tatt lar seg gjøre. Kan hende er det allerede for sent. Man kommer ikke på rett kjøl helt uten videre. Men skal det skje noen gang må det være nå.

Det hersker usikkerhet om hvilken grad aktiviteten på bloggenmin.com vil inneha under oppholdet. Jeg vet ikke om de har internett der borte. Eller om de i tilfelle slipper klåfingra utlendinger ut på det. Derfor er det ikke sikkert at vi snakkes så mye før på nyåret. Da er det i så fall god jul og sånn. Men stikk innom en gang iblant likevel. Sånn i tilfelle. www.bloggenmin.com. Det finnes verre ting å bedrive tiden med.

@slak..

Penn, blyant og dertil tilhørende remedier, Kants kategoriske imperativ, vannflaske, matpakke, Aristoteles, HDM (vitenskapelig metode, ingen sykdom), naturens bok, nyplatonisme, Avignon, heliosentrisk, nytteetikk, sola scriptura, Martin Luther (pøbel eller likandes kar?), antropologisk korrelat, NT vs. GT vs. Koranen vs. Gud vet hva, forelesningsnotater (obs! kun delvis forståelige), middelalder, Newton (eple, vitenskapelig revolusjon, deist?), deisme? (sanns.vis gul bok), Paulus (ikke helt til å stole på), Jesus (stort sett til å stole på), Bibelen (til å stole på?), legitimasjon, Moses (steintavler og ørken og sjø etc), paveeembetet (litt av hvert, en hel del uhumskheter, se kap 3-7 i hvit bok), husk å spise!, repetisjonshefte, logos, interpretasjon (= fortolkning, jf engelsk), studiekort, rasjonalitet?? (definer!), innleveringsfrist (obs! kl 15.00!!, husk kandiatnummer), konsert lørdag? (dessverre), levere bok på bibliteket fredag (ellers”¦), Trientkonsilet (bl. a), Roma, da Vinci (evt litteratur av Dan Brown er irrelevant), drøft, grei ut, forklar, vis ved hjelp av”¦, Francis Bacon (hans faktiske navn), Augustin (ikke glem Augustin, alltid relevant), kompendium (gjesp), brun bok (engelsk, forhåpentligvis mindre relevant), allegorisk kontra literalistisk, NB! sjekk artikler på ClassFronter og les lilla, grønn og blå bok + Henriksens artikkel og kompendium 2 (helst til i morgen)

Jeg så en traktor i går. En landbruksmaskin. Midt i Oslo by. Den kjørte sakte gjennom Grensen, i går kveld, og de kraftige dekkene kjærtegnet forbløffet trikkeskinnene og den sprukne asfalten og de tomme kaffekrusene fra seven-11. I all verden, tenkte den sikkert. Her kan det ikke være lett å sette poteter.

Hva gjorde den der? Det kunne selvfølgelig vært en jærbu som hadde forvillet seg hit for å kunngjøre sin skepsis mot kutt i landbrukssubsidiene. Men slike pleier gjerne ha med seg en høyball eller en lekehytte eller noe bak i tilhengeren, noe stort og uhåndterlig som de blygt plasserer et godt synlig sted i byen, for å vise sin tilstedeværelse. Som når amerikanerne planter flagget sitt på månen. De er et sjenert folkeslag, jærbuen, de sier ikke så mye – hva skal de vel si – byen er stor og ukjent, og kvinnene går med høyhælte sko og er utilnærmelige. Dessuten blir han ikke forstått om han åpner munnen. Jærbuen sier ikke så mye, men de er rause med høyballene. Noen ganger kan en høyball si mer enn tusen ord. Hvorfor amerikanerne setter fra seg flagg rundt omkring vites ikke. Amerikaneren klarer seg uten høyball og uten lekehytte. En amerikaner står sjelden og famler med capsen med svette hender.

Det kunne ha vært noen fra teknisk. Kommunens utsendte medarbeider på vei mot et oppdrag østpå. Traktorrelatert. Gravearbeider ved Kuba, eller blomsterpotter som skulle vært flyttet på Grünerløkka. Det hender man kan oppleve slikt, selv midt i Oslo by. Men med tanke på at dette altså skjedde på kvelden, etter mørkets frembrudd, faller vel teorien på sin egen urimelighet. Teknisk etat har mye fore. Men ikke i Grensen, om kvelden.

Med andre ord kan det ha vært nesten hvem som helst, bare ikke en jærbu eller noen fra kommunen. Jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært en amerikaner. Med lasteplanet fullt av flagg som skulle plantes. På Galgeberg og Tøyen og ellers ved behov. Amerikaneren er ikke så nøye med tid på døgnet. Han får ting gjort. Og kanskje kan man si at det er ikke så bra med høyballer som står rundt i tette bystrøk. Trafikkfarlig er det, og det kan skape mistrivsel blant byfolk. Det bør unngås i den grad det er mulig. Men flagg kan iblant bli litt voldsomt det også.

“John, Peter, Stan and me driving east”

Klasse 3a krever at jeg skriver løkkeskrift på tavlen. De jobber med månekapitlet i matteboken mens jeg tar tiden på dem. Halvparten av skoletimen går med til å spisse blyanten, og etter lillefri skal vi møtes i samlingssalen for å se på et skuespill om mobbing. Jeg er dum når jeg skriver 14. november i stedet for 14.11, og helt blåst når jeg tegner hatt på HangMan. Jentene i klasse 3a drar ut melketennene sine i gymtimen, og guttene jukser i kanonball. Noen har vondt i magen, noen har vondt i foten, en del slåss og alle gjør sitt for å holde lydvolumet såpass høyt at det grenser mot det helseskadelige å oppholde seg i gymsalen. Stort sett er det noen som gråter for et eller annet.

Antakelig er det jeg som synes det er mest spennende når jeg leser fra “Heksene” mens de spiser, og i storefri klarer ikke femte klasse å akseptere at det er tredje som har balldag på mandager. To jenter skal vise meg en ny klappelek, og ei i andre har mistet tre tenner og viser frem den perforerte tanngarden til inspiserende lærers forlystelse. Lekeslossingen borte ved klatrestativet ender med gråting i dag som i går og dagen før der, Mohammed og Fredrik leker med en pistolkule de har funnet, og noen kaster skoen til Tore inn på jentetoalettet.

I norsktimen viser det seg at Celine og Nicolai og Samrawit og Bahim er ferdig med A-planen, og hva skal de gjøre da, og jeg spør om de ikke har noe annet de kan gjøre, men det har de ikke. Men Frøy sier at det ikke er sant, for de kan gjøre stjerneoppgaver, takk Gud for stjerneoppgavene, og Mariel spør hva “systematikk” betyr, for det står i en bok om fisk hun har lånt på biblioteket, og der står det også “Gadus morhua” og “k-selekterte fiskearter” og hvordan forklarer man slikt til Mariel, 8 år, i klasse 3a?

Fekko, som ikke er i nærheten av stjerneoppgavene, spisser blyanten sin for sjette eller sjuende gang denne timen, og jeg spør om han ikke har tenkt å gjøre noe snart, og han sier nei. Når det er fem minutter igjen må alle sette stolene sine opp på pulten og ordenselevene soper gulvet. Helt til slutt hører jeg meg selv si at alle skal stille seg ved pultene sine, og så skal vi danse ut av klasserommet mens jeg spiller ukens sang på boomblasteren. Hvor ordene kommer fra vet jeg ikke, men de funker. Når sangen er ferdig er det helt, helt, helt stille, så stille som jeg trodde det aldri ville bli igjen, og det som jeg et øyeblikk var redd for kunne være tinnitus, viser seg heldigvis å ikke være det. Det var bare klasse 3a.

Jeg slokker lyset og låser døren.

Jeg hever min kritiske røst mot repertoaret til rådhusklokkene i Oslo. Hver hele time fyller de sentrumsnære gater med metallisk gjengivelse av hva jeg alltid har trodd var kjære melodier fra den nasjonale skattekisten. Før, når jeg slumpet til å sykle forbi Spikersuppa om kvelden når klokken slo for eksempel ti eller elleve eller, Gud forby det, enda mer, da mente jeg ofte for visst at jeg så tydelig kunne skimte konturene av skikkelser som Grieg eller Svendsen inne mellom alt plingplonget. I det minste var der tråder fra en eller annen glemt folketone som kalte på minner fra musikkundervisningen på barneskolen. Med overveiende sannsynlighet var jeg til og med i stand til å navnsette det aktuelle stykket, i hvert fall så noenlunde.

I dag, når jeg iltert humper over de nylagte brosteinene i Karl Johan på vei hjem fra et eller annet ærend i hovedstadens hovedgate eller tilliggende kvartaler, være seg hva som helst, er det kun i sjeldne unntakstilfeller jeg er i stand til sjeldne noe slags melodi i det hele tatt gjennom ringlingen. Og i hvert fall ingenting som får den nasjonalromantiske legningen min til å blomstre. Mest av alt høres det som om førsteårsstudentene på samtidsmusikklinjen ved Musikkhøgskolen har fått slippe til med gruppearbeidet sitt fra uke 43.

Selvsagt kan dette bero på flere ting. Det er ikke nødvendigvis slik at det har vært en bevisst omlegging av låtkatalogen i Oslo kommune. Kan hende er det bare et resultat av alder, at hørselsorganene mine allerede nå, i mitt 23. år, er i ferd med å bukke under. Kanskje er det slik at all reklamen og alt skrålet som vi allerede fra svært ung alder blir fôret med gjennom ulike media, sliter ut ørene våre og gjør dem nesten helt ubrukelige i det vi bikker tjue. Til slutt hører vi bare tilfeldige klokkeklemt og klirr der noen egentlig forsøker å sende ut et forstandig budskap.

Eller så har klokkene alltid spilt som de gjør nå, bare at jeg tidligere, i sentrumsnære strøk, har trodd at jeg har hørt brokker av Svendsen og Grieg og Bull med flere. At det har vært en illusjon, noe jeg har tenkt fordi folk har fortalt meg at slik er det. Kanskje er det først nå jeg virkelig har begynt å lytte ordentlig, og innsett at det hele egentlig dreier seg om vilkårlig denging på et assortert utvalg forseggjorte metallgjenstander.

Hva var galt med «Morgenstemning»? Hvor ble det av «Norsk Rapsodi», eller «Seterjentenes søndag»? Og hvorfor har rådhusklokkene, tilhørelatende, konvertert til tolvtoneskalaen? Hva med å kjøre noe mer folkelig og allsangvennlig? «Her blir det liv (ding ding)» for eksempel, eller en WigWam-temadag. Kanskje kunne det fått endatil lukkede nordmenns sinn til å åpne seg en stakket stund i maset som venter byens sentralt beliggende kassa-apparater i ukene som kommer.

Jeg har aldri veltet kyr. Det har vært på tale noen ganger. Sånn “nei, nå gjør vi det, gutter”. Vi har til og med vært på god vei utover på jordet, med kun ett mål for øye. Men vi gjorde det aldri. Et eller annet stoppet oss alltid. Fukt i gresset. Kulde. Uglehyl i det fjerne. Dessuten kan kyr være ganske skumle iblant, om natten, når det er mørkt. Vi kom alltid på bedre tanker etter hvert.

En gang skulle det vært artig å virkelig gjort det. Velte en ku eller to, helt uten grunn, gjerne sammen med andre, bare for å se hva som skjedde. Sette kryssfot på den og tvinge den ned. Så kunne vi sitte sammen etterpå inntil den varme kukroppen og snakke om det som falt oss inn i øyeblikket. Jeg innser at det, situasjonen tatt i betraktning, fort kunne blitt en del kusnakk, men det hadde antakelig vært helt ok. Vi kunne snakket om ku-ting og kanskje delt en sigar, eller noen hadde med en pakke kjeks eller noe som gikk på rundgang (bare ta den siste, det gjør ingenting), og av alle steder i hele verden ville dette – i ly for vinden, med øret inn mot den ene kumagen – være det eneste riktige.

Kost oss ved en varm ku en sen lørdagskveld. Det hadde kanskje ikke hatt så mye å si i det lange løp. Men tenk på kort sikt.

Veltet og fornøyd ku

Blogging, innser jeg allerede etter en uke, er av de mer perverse utslag eget ego kan gi. Ikke i den forstand at det dukker opp saker fra ens indre sjeleliv som man helst ikke vil bli konfrontert med (slikt hender for så vidt stadig vekk, men det trenger ikke ha noe med blogging å gjøre). Nei, det sykelige i det er heller at man velger å publisere sine hverdagslige tanker ““ på internett. Man gjør seg selv til gjenstand for unødvendig publikasjon. Kall det gjerne å kle seg naken. Hvorfor gjør man slikt? Hvilke drifter ligger til grunn for slik oppførsel? Er det de samme som gjør at man leser grundig til en lekseprøve om sopp i o-fag på barnekolen? Eller som gjør at man stiller i barnedåp ikledd bunad?

Slik jeg ser det finnes det tre grunner til å lage seg en personlig hjemmeside:

1. Man har et sykelig markeringsbehov
2. Man har et fordreid syn på egen posisjon i hierarkiet
3. Man har en betydelig posisjon i hierarkiet, og mener det er av såpass allmenn interesse at man er nødt til å skrive om seg selv på internett, helst hver dag.

Et sted inni her svømmer jeg, og da kan man vel langt på vei avskrive det siste punktet. Det kan like gjerne innrømmes, først som sist: Jeg har ingen edle hensikter med min blogg. Mer komplisert er jeg ikke oppbygd. Om jeg har noen hensikter med den i det hele tatt kan det nok også sås tvil om. Men skulle det finnes noen motiv, er de utelukkende egoistiske.

Så jeg kler meg altså naken på internett, og jeg betaler enda til for det. Om du ikke lar deg skremme av slikt tror jeg nok du og jeg skal bli godt kjent etter hvert.

@slak..

Det er mange år siden jeg gav opp å holde skrivepulten ryddig. Den har en magisk tiltrekningskraft på “ting”. I alle fall mine ting. Og særlig nå, som skrivepulten er hjertet i min boenhet, er det lett for at saker og ting, som ikke har fast oppholdstillatelse, blir liggende på skrivepulten, ofte på ubestemt tid. Forresten hender det vel også at “ting” som faktisk har sin anviste plass, men som er hyppig i bruk, kan bli liggende å slenge en stund. Dette har selvsagt den ulempen at skrivepulten blir helt ubrukelig, men samtidig kan den kanskje fortelle noe om mitt liv akkurat nå. Som et slags dagboknotat. Kan hende er dette verken sant eller interessant. Jeg vet ikke. Men slik er det altså det forholder seg, akkurat nå, på min skrivepult.

På min skrivepult akkurat nå: 03.11.2005 kl. 12.16 (fra venstre mot høyre)

Matpakke, Fransk-norsk/norsk-fransk ordbok, 4 markeringspenner i ulike farger (blå, gul, rød, grønn), ubrukt kladdebok, giro for fornyelse av reiseforsikring, “Soirée francaise” (brent cd, ikke min, gjenglemt etter ost og vinkveld for en måned siden), uåpnet brev fra Amnesty International Norge, to tomme konvolutter (en fra Personalhuset og en fra Terra forsikring), “Bescherelle la conjugaison pour tous” (oversikt over fullstendig bøyning av alle franske verb), plastpose fra Hegdehaugens Jernvarehandel, pengetaska, Clas Ohlson-katalogen 2005, høstprogrammet på Nationaltheatret, fjernkontroll til cd-spilleren, Lypsyl med aloe vera, “Stg. Pepper”™s lonely hearts club band” (CD) med The Beatles, treplugg som har knukket av klesknaggen min, mobiltelefon, Parker kulepenn, ark med koder til dataspill, vin- og brusåpner, en halv pakke Extra jordbærtyggi, sammenkrøllet papirbit, hefte med “tv-aksjonen var her 23. oktober” post-it, svart sprittusj, to pc-høytalere, pc-monitor, to brukte Klenex lommetørklær og 6 og en halv pakke ubrukte, kvittering for kjøp av domenenavnet “www.bloggenmin.com”, “Tempo!” (lærebok i musikk for 8. klasse), program for Norlis bokkafé høsten 2005, forrige nummer av Credo, brosjyre fra Kirkens SOS, kompendium (del 1 av 2) i KRIS 1240 (Bibel og etikk), eksamensoppgaver i KRIS 1240, Oxford Dictionary, kart over Mexico City, MiniDisk, nesten brukt kladdebok, velkomstpakke fra Forbundet, to kladdebøker brukt som glosebøker i henholdsvis engelsk og norsk, tredje nummer av =Oslo, Seydel bluesmunnspill i F, PortaPro hodetelefoner, fjernkontroll til pc-høytalerne, “Med andre ord” (den store synonymordboka med omsetjingar til nynorsk), velkomstpakke Amnesty International, visittkort med åpningstider for “Nomaden”, snurrebass fra fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, brev fra det medisinsk fakultetet ved Universitetet i Oslo, Lee Oskar munnspill i c-dur, sammenkrøllet dropspapir, en pakke Paracet og en pakke Ibux, Scott bærbar FM-radio, to mandariner samt skall etter en tredje, tastatur, mus og musematte, negleklipper, et par sokker (rene), bordlampe, grønn ballong med Venstre-logo og kontoutskrift fra Caisse d”™Epargne.

Hvem er egentlig Jonas Gahr Støre? Og hvordan kan det forventes at jeg bare skal sette meg rolig tilbake og la han få drive med sitt? Jeg stoler da ikke uten videre på folk jeg ikke vet hvem er. Hvilke kvalifikasjoner er det han besitter som plutselig skal gjøre ham kompetent til å føre min sak i for eksempel FN. Eller bestemme hvordan mitt personlige forhold til Russland skal være. Russland og jeg er mates. Har alltid vært det. Russland og jeg har vært mates så lenge jeg kan huske, og har stort sett kommet greit ut av det med hverandre. Men nå skal altså denne Jonas Gahr Støre, en totalt fremmed, blande seg i våre saker.

Jeg blir nødt til å passe på som en rev. Jeg mener: I skrivende stund er Russland og jeg på nett, som vi pleier, verken hat eller kjærlighet, vi lever i en vakker symbiose og det er ikke noe ondt blod mellom oss. Men i morgen? Hvem vet hva som har skjedd i morgen? Da har kanskje denne Jonas Gahr Støre sagt at nei, nå er det slutt. Symbiose up yours, sier han kanskje. Uten at jeg får vite noe om det. Muligens bruker han ikke sånne ord, Jonas Gahr Støre er antakelig en dannet mann, han pleier tross alt jevnlig omgang med Kongen. Det krever da visse manerer. Men kanskje sier han, for eksempel til Russland, i morgen tidlig, før jeg har stått opp, at jeg hater Russland. At det var jeg som tisset i ranselen hans i går på vei hjem fra skolen, og kastet alle bøkene inn i buskene bak klatrestativet. Slikt kan han si, helt uten ryggdekning, nå, som han har fått alle fullmakter angående mitt forhold til Russland.

Jeg vet ikke av hvilken grunn han skulle si noe sånt, men kjenner jeg slike som han rett, hefter han seg ikke med begrunnelser i slike saker. Når han sier at det er sånn, så er det sånn. Det må Russland bare forholde seg til. Sett slikt! Da kan det hende at jeg våkner opp og går ut på gaten og bort tre kvartaler og inn porten og ringer på hos Russland. Og så viser det seg at vi er uvenner. At jeg skylder ham en ransel. Uten at jeg vet noe som helst om det. Jeg tør ikke tenke på hva som da kan komme til å skje, der på trammen, når Russland åpner døren og ser at det er meg. For ikke å snakke om når moren hans kommer ned. Russland er ikke alltid like lett å bli klok på, men såpass vet jeg, at gjør man seg først til uvenns med ham, da holder man i hvert fall moren hans utenfor. Å legge seg ut med Mor Russland er i mange tilfeller det siste man gjør.

Nå er det ikke sikkert at Jonas Gahr Støre nevner meg med et eneste ord, men sikker kan jeg jo ikke være. Så jeg må passe på. Som sagt, jeg har ikke fjerneste anelse om hvem denne Jonas Gahr Støre er, og så lenge det er opp til ham, føler jeg meg ikke trygg. Kanskje viser han seg å være en ålreit fyr, tross alt. Men man kan da ikke gå ut i fra det?