Det var en gang et lite land som lå ganske for seg selv, alene, klemt inn mellom de store fjellene der folk stort sett bare søkte tilflukt når det var krig eller uår i landene rundt. Det var et kaldt, lite land, og mange mennesker bodde det ikke der, men det var likevel et rikt land, for fjellene var fulle av kostbare skatter. Så rikt var landet på gull og edelsteiner at det slett ikke visste hvor det skulle gjøre av alt. Hver dag flommet det inn penger og gods i slike mengder, at samme hvor mange barneskoler og sykehus og trygdeordninger det lille landet bygget, så hopet pengene seg opp.

Slik hadde det ikke alltid vært, for ikke så mange år siden hadde landet vært fattig, og selv om det nå altså var blitt et av de rikeste landene i verden, så husket de ennå på sine fattige brødre og søstre rundt omkring. Det lille landet mente seg å være et snilt lite land, og stadig så gav de penger til de som trengte det. Nesten alle som bad dem, fikk en liten slant, så sant de oppførte seg fint og ikke var stygge med hverandre.

En dag sa det lille landet til seg selv: “Jeg er et rikt og snilt lite land, og rundt omkring i hele verden har jeg gode venner jeg har gitt penger til. La meg ta en liten tur og hilse på dem og se hvordan det står til med dem alle. Dessuten blir de sikkert glade for å se meg, for jeg er jo slikt et snilt, lite land”, sa det til seg selv, og så fylte det en pengesekk, tok den på ryggen og la i vei.

Overalt hvor det lille landet kom, ble det tatt godt i mot. Kongene stod utenfor slottene sine og ønsket det velkommen når det kom kravlende opp slottsbakkene, og de gjorde klar de fineste gjesterommene som var ledige, og den beste maten som var å oppdrive i hele landet. Det lille landet syntes det var stas med alle disse gode vennene, og utpå kveldene kunne det nesten bli litt sentimentalt over hvilket godt land det var. “Jeg er virkelig et fantastisk, snilt og rikt lite land”, sa det da til seg selv.

De fleste kongene stusset litt over denne fremtoningen som kom pustene oppetter bakkene mot slottet, i vadmelskofte og rød strikkelue. Et underlig lite land var det, som de fleste kongene ikke engang hadde hørt om, men snart fikk de øye på den store pengesekken på ryggen, og da forstod de at et ville være smart å ta godt imot gjesten. Det kunne jo hende at det ville drysse noen gullstykker på dem også. Dessuten oppførte det lille landet seg ganske klønete og rart, slafset grådig i seg både gåselever og kaviar ved middagsbordet, og det moret kongene å sitte og se på.

Så en dag kom det lille landet kravlende oppover mot slottet i et fattigslig, forkomment land. På toppen stod kongen og ventet på ham, og da han fikk se dette langveisfarende landet, ble han nysgjerrig og ba det i hus. Kongen syntes det var et artig lite land, både litt sjenert og selvgodt på en gang. Når de møttes tilfeldig i gangene på slottet, tittet det lille landet blygt ned på skotuppene sine og var usikker på hvor det skulle gjøre av hendene, men ved middagsbordet kunne han sitte brautende å skryte av hvor snilt et land det var, og hvor mange penger det hadde gitt til alle. Det mente seg til og med å ha overøst kongen selv med penger oppigjennom, men det kunne ikke kongen huske noen ting av.

Ganske snart ble han lei alt skrytet, og han bestemte seg for å teste ut det lille landet for å se om det var så snilt og så godt som et virkelig snilt og godt land skal være. Derfor gav han ordre til tjenerne om at de skulle re opp en seng i det fineste gjesterommet de hadde, med tjue madrasser og tjue tjukke dyner i fineste kvalitet. Men helt i bunn skulle de legge en ert, for det mente kongen, at var det et virkelig snilt og godt land, så burde det kjenne erten stikke i ryggen.

Nesten morgen kom det lille landet ned, gjespet søvnig, og da kongen spurte om det hadde sovet godt, svarte det at ja visst, det hadde vært en aldeles fortreffelig natt, aldri før hadde det lille landet ligget i en så myk og behagelig seng, og i den siste tiden hadde det ligget i en del myke og behagelige senger. Kongen ble selvsagt skuffet over svaret, for et virelig godt og omtenksomt land ville ikke ha sovet så godt på en ert, men han bestemte seg for å gi landet en sjanse til. Så neste kveld gav han ordre om å ta bort ti dyner og ti madrasser, og bytte ut erten med en valnøtt. For det mente kongen, at var landet bare halvparten så snilt og godt som det påsto, så ville det kjenne valnøtten gnage i ryggen når det gikk og la seg.

Det var allerede langt utpå formiddagen da det lille landet kom ned til kongen. Det hadde sovet så fortreffelig godt i natt, sa det, riktignok var ikke sengen fullt så myk og god som natten før, men det var likevel en av de beste sengene det hadde prøvd, og etter å ha sovet så lenge var det sultent og lurte på hva som var satt frem til frokost. Kongen rynket brynene sine, han begynte egentlig å bli litt lei det lille landet, for det var slett ikke så godt og snilt som det påstod, og han hadde mest lyst å smøre en nistepakke til det og sende det i vei videre. Men han bestemte seg likevel for å gi det lille landet én sjanse til, for det kunne jo hende at det likevel hadde sine gode sider når alt kom til alt. Om kvelden gav han ordre til tjenerne om at de skulle bytte ut valnøtten med et eple, og legge bare én madrass, den tynneste de fant, over det i sengen.

Da det lille landet hadde pusset tennene og kledd av seg om kvelden, og hadde lagt seg ned på madrassen, kjente det med ett noe hardt som lå og stakk og gnog mot ryggen. Det lille landet syntes det var besynderlig, for sengen hadde vært så uvirkelig myk og deilig de tidligere nettene, og nå klarte det ikke helt å finne ut av hva det var som stakk. “Det var da ergerlig”, sa det lille landet til seg selv i mørket, og det lå og krøllet seg litt og kastet seg frem og tilbake noen ganger, og snart fant det en stilling der det unngikk den harde klumpen i madrassen. Da gikk det ikke mange minuttene før det lille landet sov tungt.

Neste dag satt kongen og ventet på kjøkkenet da det lille landet kom ned, nydusjet og opplagt. Det gikk bort og helte opp en kopp te, og da kongen spurte om hvordan det hadde sovet, svarte det lille landet at jo da, det hadde vært en bra natt. Ikke fullt så god som de foregående nettene, for det hadde vært noe hardt i sengen, men det hadde likevel sovnet ganske fort og var uthvilt og klar til en ny dag. Da kongen hørte det ble han sint og skuffet over det lille landet, og gav ordre om å kaste det ut av slottet med en gang. For så hardhudet kan ikke et godt og omtenksomt land være.

Og eplet, Gud vet, det strides det vel om den dag i dag.

Det skremmer meg at det fortsatt finnes trådløse duppeditter som jeg savner. Håndholdte, GSM-kompatible artikler innkapslet i matt plast som ville hevet livskvaliteten min enda ett hakk. Jeg tenker på for eksempel rydde-ut-av-oppvaskmaskin-emulatoren med infrarød overføring, eller en internettbasert søketjeneste for skrivebordsskuffene mine. Slikt kunne jeg vært villig til å bruke en hel slump penger på. Men det jeg aller mest ønsker meg til jul av de ledende, japanske elektronikkprodusentene, er en av de batteridrevne, mobile mentometerknappene i lommeformat.

Den mobile mentormeterknappen. Jeg mener, når vi likevel blir bedt om å utstede våre synspunkter på Gud og hvermann til enhver tid, da hadde det egentlig vært ganske praktisk og satt det hele inn i system. “Alle som synes at det er kult med homofile, trykker på mentometerknappene sine n唝, eller “de som synes at Tore ser ut som et esel, og bør pakke seg ut av Idol og aldri må finne på å synge igjen, aldri, aldri, de trykker n唝. Tenk så ok det hadde vært å kun hatt en knapp å forholde seg til.

En knapp for alt. En knapp for ja og for nei, for å ytre sitt bifall eller sin gryende misnøye. At ikke mentometerknappen allerede er tungt inne i el-bransjen kan bare forklares med dårlig teft blant utviklerne. Kravet om spontane domsavsigelser og klare, lettvinte svart-hvittløsninger gjør samfunnet vårt til et eldorado for mentometerknappen.

Og tenk gleden, gleden ved å kunne si sin mening til alt og alle. Rett opp i ansiktet. Si nei til Tor Milde for eksempel, om jeg skulle slumpe til å møte han på gata igjen. For liksom å kunne rense luften rundt seg litt. Få ut litt sinne. “De som mener at trikken ikke bør komme for sent, selv om det snør tett, trykker på knappene sine n唝. Ikke at jeg tror det ville hatt praktisk betydning for når trikken kom. Men da har man i det minste sagt fra.

Mentometerprofet…

I begynnelsen var det ingenting, sies det. Ingen ting i det hele tatt. Det var helt tomt og øde, og så skapte Gud verden av ingenting. Slik har det blitt oss fortalt.

Jeg vet ikke jeg. Hvorfor skulle vel Gud gidde å skape jorden ut av ingenting? Hvilken hensikt skulle det ha? Det lille husbankhuset i utkanten av byen, der Gud bodde sammen med familien sin og fikk skape i ro og fred, var jo et paradis. Hver morgen sang fuglene, og Gud hadde ingen bekymringer eller større problemer. Hva skulle vel Gud med en jord? Nei, i begynnelsen var ikke ingenting. Tvert i mot var det nok heller slik: I begynnelsen var ting, og tingene var hos Gud, og de hopet seg opp på skrivepulten og i kjelleren og innerst i garasjen, de fløt over alt og hagen var vanskjøttet og overfylt av ville dyr og planter. Antakelig var resten av familien litt oppgitt på hele greia, for Gud var inne i en veldig kreativ periode, og det var ikke måte på hva som kunne bli gjort unna på en dag. En skog av nye trær, for eksempel, og gjerne en håndfull stjerner og greier. Og ikke var det tid til å glede seg over tingene heller, så fort noe var ferdig, slengte Gud det bare fra seg på kjøkkengulvet, for det var stadig nye ting som ventet på å bli skapt. De andre i huset måtte hver dag måke seg vei gjennom stuen, og samme hvor mye de maste, lå det saker og ting slengt over alt når de kom hjem fra arbeid og skole. Og gjett hvem som måtte rydde opp.

Sannsynligvis begynte det å bli et problem. Vi vet riktignok at i Guds hus er det mange rom, men det er likevel grenser for hvor mange soler og hav det er plass til. De prøvde å stue alle fuglene og fjellene og kontorbygningene og brødbakemaskinene inn i kott og boder og i det lille redskapsskjulet ute i bakgården, men en dag var det fullt. En dag kom sønnen i huset inn med en liten planet under armen og sa at nå var det ikke plass til mer. Han hadde prøvd å presse den inn i skjulet, mellom de to solene på hyllen til venstre med en gang du kommer inn, den like ved lysbryteren, men det gikk rett og slett ikke. Det var ikke plass til mer.

Kanskje var det da Guds (i hvert fall inntil da) trofaste, livslange ektefelle satte foten ned. Nøyaktig hvordan det ble formulert, er det ingen som vet helt sikkert, men noe i retning av at om ikke noen snart ryddet opp, og Gud fikk et blikk som ikke kunne mistolkes, så kunne de fort bli færre til å spleise på strømregningen neste kvartal. Det var ikke så nøye med akkurat hvordan det ble gjort, men i morgen, på ettermiddagen, når familien samlet seg rundt middagsbordet, da skulle huset være rensket for alt annet enn nødvendige, personlige eiendeler.

Gud ble nok litt redd, for det er en kjent sak at guder ikke er av de mest bemidlede vesener som finnes. Guder har andre kvaliteter enn å skaffe hard kapital til hjemmet. Tanken på uoppgjorte strømregninger og likviditetsproblemer var naturlig nok skremmende. Dessuten ble Gud litt lei seg, for som for guder flest betydde familien mye. Men samtidig var det også svært mange vakre ting som lå stablet opp rundt i huset, som det ville falle noen og enhver tungt for brystet å måtte kvitte seg med. Enkelte ting ble selvsagt sortert ut ganske tidlig, både den hermetiserte tunfisken, de store, hårete edderkoppene og akkusativ og dativformene i tysk måtte innrømmes å være skapt på en dårlig dag, men andre ting, for eksempel solnedganger og hvitløksmarinert lammelår, varme fjellvann og flere av Pink Floyd-platene var slikt som Gud var godt fornøyd med, og slett ikke ønsket å kaste. Gud grunnet lenge og vel på hvordan problemet skulle løses, for, som for guder flest, var det om å gjøre å gjøre alle til lags.

Det var den påfølgende morgenen at Gud skapte himmelen og jorden. For å ha et sted å gjøre av alle tingene sine. Det var en god idé. På himmelen og jorden var det plass til alt sammen og mer til. Til og med de små menneskene, som Gud hadde klødd seg i hodet for å finne ut hva kunne brukes til, fikk sin plass på en av planetene. Så vellykket var det, at da familien samlet seg rundt middagsbordet den kvelden, var det ikke en ting som lå og slang noe sted. Gud hadde til og med fått tid til å tørke bort det verste støvet i krokene og stusse hekken.

Og slik ble alle glade, slik guder flest ønsker at alle skal være. Gud selv fikk skape hemningsløst, både i himmelen og på jorden, uten at huset ble fylt opp fra kjeller til loft. Men fortsatt hender det, en gang i blant, at Gud glemmer seg og slenger fra seg en regnbue eller en elv på kjøkkenbordet. I villelse. Det kan selvsagt være litt utrivelig for den som kommer etter, men det nytter ikke å bli sint av den grunn. Slikt kan jo hende selv den beste.

En hel del av disse tingene har slumpet til å havne i min varetekt. I den nye spalten Månedens ting, blir det mulighet for å stifte nærmere bekjentskap med noen av dem.

Om å snø

Joda, jeg er fullstendig klar over at det ikke er gjennomførbart, men iblant skulle jeg ønske at jeg kunne snø. Ikke at jeg var snø, snø i seg selv er ikke noe ideal, kaldt og glatt og fargeløst og dertil ofte også uønsket, brutalt kvestet av kommunale anleggsmaskiner på avgiftsfri diesel, ingen ønsker vel å være snø. Et paradoks selvsagt for alle oss som egentlig er litt glad i snø. Å være snø, som substantiv, det overlater jeg til andre. Men å snø, derimot, å dale som små hvite, fragmenterte biter av vann fra skyene og legge seg som et teppe over alt som er grått og svart og lukter asfalt og betong, dempe skrikene fra innpåslitne butikkvinduer og hvinene fra trommelbremser, gjøre Sporveien frustrert og få byen til å puste langsommere, med hvilepuls. Det hadde vært noe for meg.

Forunderlig forresten at snøen er velkommen i skogen og på fjellet, men så forhatt i tettbygde strøk. I byen, der den trengs mest.

Klepp – drømmenes teater? Påstanden kan høres merkelig ut. Kanskje også en smule drøy. For folk med inngående kjennskap til stedet kan det til og med oppfattes som regelrett løgn. Klepp huser nok sine drømmer. Men derfra til et drømmenes teater er spranget ganske stort.

Påstanden er likevel ikke helt uten holdepunkter i virkeligheten. En drøm har nemlig blitt virkelighet på Klepp de siste månedene, og ikke en hvilken som helst drøm. Den er av den typen de fleste av oss går og bærer på, en tanke de fleste har tenkt en eller annen gang og som for noen av oss bare går i oppfyllelse en gang, for de fleste aldri. Drømmen om å se sin egen ungdomsskole bli lagt i grus.

Jeg ble notert med fravær da det skjedde. Dessverre. Aggressive anleggsmaskiner lot sine redskaper synke tungt i støv og murpuss, stod og hostet i krittstøv og tørre tyskgloser mens de glupsk rev opp tak og gulv i pur skadefryd, tilintetgjorde for evig gamle anmerkninger om snøballkasting og halvgjorte mattelekser, valset over klamme stiloppgaver, knuste plastpokalene fra skolestafettene og kvestet de barbariske berberisbuskene. (Hva slags djevelske krefter er det som får folk til å plante berberisbusker på en ungdomsskole?). Jernkjever malte skolen til aske og ingenting. Gyldig fravær eller ikke, det blir hardt å ta igjen det tapte ved egenstudium. Men den umiddelbare gleden ved å se sin egen ungdomsskole påført slike banesår, var nesten skremmende tilstede.

Det skal dog innrømmes. Jeg vet om mange som har større grunn enn meg til å glede seg over å se den gamle ungdomsskolen falle i unåde. Ungdomsskolen og jeg kom tross alt brukbart ut av det med hverandre. Det er nesten som man får et stikk av dårlig samvittighet når man ser svømmebassenget ligge som et knusktørt, åpent gap mot himmelen. Som når man ønsker noen noe vondt, og opplever at det faktisk hender. Nesten slik. For jeg har evnen til å glede meg sammen med andre, de som kjenner ekte glede ved hver murstein som faller fra de slitne veggene. Og dessuten føler jeg meg ikke så rent lite privilegert ved å være en av de få som får oppleve at ungdomsskolen blir kjørt bort lass for lass ““ som pulver.

Hvil i fred

Om å leve i ett med naturen

Nøtteliten bor i toppen av et tre. Det kan ofte være svært ubehagelig. Helt øverst, der greinene bare så vidt klarer å holde oppe den lille ekornkroppen, der svinger han seg fra tre til tre, gjerne med bustehalen opp. I ett med naturen. Nøtteliten lever i ett med naturen. På mange måter kan man si at Nøtteliten er naturen, så i ett med den lever han.

Det finnes mennesker som har et romantisert syn på Nøtteliten og hans habitat. Så langt går det at enkelte til og med er rett ut sagt misunnelige på ham. Dette er mennesker som har en forestilling om at det å bo i tre er en dans på roser, noe alle som har oppholdt seg i et tre over tid er kjent med at ikke stemmer. Det har sneket seg inn en misforståelse om livet i trær som noe avslappende og behagelig, et stressfritt liv uten bekymringer eller forpliktelser. Et sted å komme på rett kjøl. I overveldende grad viser det seg at disse menneskene ofte også er slike som har hang til å overvintre på Svalbard, eller seile jorda rundt i åpen båt eller krysse Alaska barbent og naken, helt frivillig. Noe som selvsagt setter spørsmålstegn ved kredabiliteten deres. Ikke bare har de forståelse for at Nøtteliten som ekorn, presset som de er av markedskreftene, lever sitt liv på de tynne og lunefulle greinene høyest oppe i treet der ingen andre kan tenke seg å bo. Disse menneskene er attpå til sjalu på ham, noen av dem sågar troende til å velge uetiske løsninger for å få fingrene i hans tilholdssted.

Kanskje er det drøyt å påstå at Nøtteliten tvinges opp i trærne. Det er tross alt relativt få som ville protestert om han plutselig bestemte seg for å sette bo på bakken, såfremt han hadde tilegnet seg tomten på ærlig vis, og hatt de nødvendige papirer i orden med kommunen. Antakelig har livet i toppen av trærne sine fordeler, så vel som ulemper, og alt i alt er det ingen grunn til å tro at han er svært misfornøyd med situasjonen. Men når Nøtteliten tiljubles på uvettig vis, er man nødt til å si ifra. Å leve med Nøtteliten som et livsideal er å leve på en løgn. Livet i et tre er slett ikke behagelig, dessuten er det heller ikke særlig avslappende eller uforpliktende. Ta Nøtteliten, som et eksempel. Han er aldri ferdig når han skal av sted. Han skal spise fire konglefrø og danse littegrann, han skal erte frøken Skjære og en gammel kråkemann, dessuten er det selvsagt regninger som skal betales, foreldrekonferanser på skolen og julegaver som skal fikses, for Nøtteliten som for folk flest. Avslappende? Det er hopp og sprett og tjo og hei fra tidlig morgen til sene kvelden. Som sagt, gjerne med bustehalen opp.

Gjennomsnittelig levealder for ekorn er 5-7 år. Slikt lukter det ikke rett kjøl av.

På vei til foreldremøte