Nå skal vi dø, alle sammen. Når alle fugler små de er kommer hjemover til våren er det slutt. Det er selvsagt trist, men fint lite å gjøre noe med. De svarte skyene med småfugl som vender hitover for å bedrive kjønnslig omgang i skogene våre og forsyne seg grovt av tørre brødskalker som barnehagebarn i det ganske land har rappet fra kjøkkenskuffene hjemme, under påskudd av å dele dem ut til forfrosne og hjelpeløse fjærkre i parkene, er nemlig slett ikke så søte og uskyldige som de gir seg ut for. De er dødens budbringere som kommer fra øst med smale øyne og sinte vingeslag, og om jeg påstår at det hele er et utspekulert forsøk på å ta over verdensherredømmet, satt i scene av kineserne eller russerne eller andre mennesker med onde hensikter og uten skrupler, så tar jeg neppe mye feil.

Mistenkelig er det i hvert fall, at faren fra øst truer akkurat nå, når “Gymnaslærer Pedersen” har premiere på kino, og svenskene gruser oss i skisporet. Når tikkende, biologiske virusbomber snart velter inn over grensene våre, er det vanskelig å se på det som noe annet enn en politisk provokasjon. Vi vet jo at vi ligger for hat der østover, helt uten grunn selvsagt, det være seg fra Sverige som fra resten av Asia. Nå mener jeg det er på tide å ta til motmæle. Det beste ville nok være om militærstyrkene våre rettet sine kanoner mot småspurven for å få bukt med problemet. Jeg mener, det var tross alt ikke vi som begynte.

Frost og snø de måtte fly, her er sol og glede. De tidene er kanskje forbi. Når gjøk og sisik atter synger alle dager, er det kan hende akkompagnert av pestens klagekor. Så ta deg i vare neste gang en spurv tripper rundt på fuglebrettet med “From Russia, with love” tatovert på brystkassen. Fuglene vet hva den egentlig pønsker på.

From Russia, with love

Nå skal pc-en min dø. Den har sendt sin siste feilmelding til Windows-konsernet. Med et par likegyldige tastetrykk skal den for evig gå i svart og brenne i en uendelighet av error og sinte DOS-kommandoer. På sett og vis kan det sees på som et barmhjertighetsdrap. Min pc har nemlig pådratt seg et dødelig virus. Kan hende har den hatt for mange løse forbindelser over internett, uten å ta seg godt nok i vare. Slikt straffer seg jo i det lange løp.

Min data har altså invitert fremmede inn på CD-rommet sitt og drevet utukt, på kveldene, når jeg har vært borte. Den har vært uansvarlig og blottet sine filer for maskiner med uedle hensikter. Slikt straffer seg, og i kveld skal den dø. Med likegyldige tastetrykk.

Men i morgen skal den gjenoppstå som en fugl føniks av asken, med nye drivere og plettfrie systemfiler. I morgen skal den smile mot meg igjen med millioner av friske farger i kinnene, og konversere uanstrengt med utenlandske fristerinner på internett, uten tanke på fremtid og fare. En sjanse til å begynne helt på nytt.

Hadde det bare alltid vært så greit.

I hildringstimen er det godt å sove. Høre vekkerklokkens digitale stønn dø hen i mørkets dønninger i det finelektronikk seiler gjennom rommet og splintres mot hard betong. Dra dyna godt over akslene og ligge litt til, duve en stund på morgentimenes krusninger. Bare være sånn passe interessert i at solen så smått er i gang med å lyse opp dagen utenfor blendingsgardinet.

De viktige minuttene som er utslagsgivende for hvorvidt det blir en bra dag. La den magiske sengevarmeenergien fylle hvert ledd og muskel i kroppen før jeg setter føttene på dørken. Lyden av naken hud som klasker mot gulvplanker er signalet til verden om at dagen kan starte. Den kalde luften biter meg i leggen, og de dunkle skyggene klenger seg fast til armene mine og sleper meg tungt ut på gulvet.

Hver dag er på ny en gave. En gave med å få sove litt til. Ti minutter. Kanskje bare fem. Bare et øyeblikk. Lukke øynene og være borte.

Vakkert, men…

Nei. Jeg vet ikke om fugleinfluensaen kommer til Norge, og jeg har ikke noe behov for å gjøre meg opp noen mening om det heller. Eller om vi blir beste nasjon i OL eller om Jens Stoltenberg er den beste statsministeren vi har hatt. Og jeg har heller ikke noe behov for å vite hva Kåre fra Kløfta mener om vinnerbidraget i Grand Prix (som han selv hadde muligheten til å stemme frem over telefon) eller Norges rolle i Midtøsten. Hvis Bjarne fra Bergen faktisk mener at vi gir for mye penger i u-hjelp, så han om det. Det får bli hans sak. Men det kan umulig være av allmenn interesse og kringkaste det på riksdekkende tv i beste sendetid?

Kanskje finnes det velbegrunnede argumenter for at en uoffisiell undersøkelse om den seksuelle debutalder blant VGs lesere er nødvendig og spennende. Men det er ikke sikkert. Det kan til og med hende at enkelte finner det litt uforskammet at Dagbladet skal vite hvor ofte vi bruker sovepiller eller hvor mye alkohol vi drikker. Tross alt var det jo siste nytt man var ute etter, ikke en psykologisk screening av sitt indre. For hvem er det interessant om avisa Dagens lesere er mer eller mindre skeptiske til islam etter reaksjonene på Muhammed-tegningene? Og kan man ikke egentlig forutsi svaret uten en undersøkelse?

I bunn og grunn er det kanskje ikke noe galt i å lodde stemningen blant folk med lett ledende ja/nei-spørsmål. Det er mulig at det til og med kan medvirke til å skape debatt rundt viktige tema. Problemet er alle spørsmålene som ikke kan besvares med et enkelt tastetrykk blant tre alternativer. Hva med utbyttingen av fattige land? Hva med klimaendringene? Hva med bruken av oljefondet eller religionskonfliktene i verden? Hvor blir det av disse spørsmålene? Det er tross alt ikke Muhammed-tegningene det handler om, når alt kommer til alt.

Som sagt, kanskje kan det være interessant å høre hva Holmgangs seere mener om saker som foregår rundt oss. Men ikke om hva som helst.

… eller inkarnert meningsmålingsdjevel?

Det bekymrer meg at jeg kan ha kommet i skade for å avbilde Mohammed, antakelig ved en rekke anledninger. I vanvare, mot bedre vitende selvsagt. Jeg har til og med grunn til å tro at folk har tatt seg nær av det.

Ikke minst gjelder det Mohammed selv. Mohammed satt like foran meg i første klasse den dagen vi fikk utdelt fargestifter til odel og eie fra skolens materiallager, noe som gjorde ham til et lett bytte for min kreative utfoldelse. Det faktum at han også var neger, gjorde ikke saken bedre. Dette var, må man huske, i en tid da negrer fortsatt kom fra Madagaskar eller der omkring og vekket en viss eksotisk entusiasme. Dessuten sparte det meg for en hel del hodebry i forbindelse med fargeleggingen av hud. Hud var vanskelig på barneskolen, og skolens fargestiftbokser (i motsetning til de man kjøpte for en liten formue på bokhandelen) inneholdt ikke stiften «hudfarge», noe som helt sikkert var et bevisst, sosialdemokratisk pek for å prente inn i oss at «inni er vi like» og egentlig er vi helt like utenpå også selv om det ikke ser slik ut, og på 1.mai skal alle gå i tog. Som sagt, jeg avbildet Mohammed i første klasse.

Og i løpet av de seks årene vi gikk sammen på barneskolen innser jeg at jeg flere ganger kan ha laget mer eller mindre flatterende fremstillinger av ham. Endatil fotografier har jeg, på høykvalitetspapir fra Foto Service A/S. Nå sier folk at alle negrer hater bilder av Mohammed. Mohammed var som sagt neger, og nevnte aldri noe om dette. Han og jeg tok ofte følge hjem fra skolen, og trålte grøftekantene for glassflasker vi kunne pante mot DIG eller BUGG i kiosken. Vi kunne gå lange omveier for de flaskene, og etterpå stoppet vi og drakk av hagekranen på kirkegården, og på de varmeste dagene dyppet vi hodet under kranen og vætte håret, og jeg kunne se hvordan vannet søkte seg vei gjennom den sorte, krøllete stålullen til Mohammed og rant som en vill foss ned på alle sider.

Nå har vi ikke snakket sammen på mange år. Men bildene har jeg ennå. Av Mohammed og meg på kirkegården. Ingen sa til meg at det var noe galt i det. Mohammed aller minst. Fargestiftene har jeg også, ristet sammen i en liten, grønn TupperWare-boks. På utsiden ser de nå svarte ut, farget av hverandre gjennom årenes løp. Men inni er de ulike, alle sammen.

Gjester kan man si så mangt om. Ikke udelt positivt. Blant annet har man ubedte gjester, eller gjester som ikke vil gå, begge deler gjester som kan være til bry. Men så har man også gjester som er invitert og som man villig åpner dørene for. Faktum er at bloggenmin har blitt et ensomt sted, derfor har vi engasjert en gjesteblogger i eksil i Bergen. I følge dåpsattesten heter han Jan Ove Larssen. Selv kaller han seg “Villmarkens bortkomne sønn”, og har et nærmest perverst forhold til jazz og Steinway-flygler. Her lukter det liflige blåtoner og fløyelsmyk Cmaj7. Det er kveld, det er mørkt, det er tid for jazz. Ta godt i mot “Larssen på en hverdag”.

Se opp for aggresive G#13-akkorder og svarte tangenter

Antakelig kunne jeg aldri blitt virkelig dus med et fotgjengerfelt. Til det ser de alt for svart-hvitt på ting. Så naive er de faktisk at de tar på seg å lede andre mennesker, folk de ikke kjenner, trygt over på den andre siden av veien. Selv om bilene dundrer forbi. Fotgjengerfelt eier ikke gangsyn, og som sagt tror jeg at jeg ville fått problemer med å forholde meg intimt til dem. Jeg ser for meg at fotgjengerfelt er skråsikre i sin sak. Nøyaktig der ville det skjært seg mellom oss.

Når det er sagt, må jeg innrømme at det ville vært en god venn å ha. Faktisk er jeg tilbøyelig til å være misunnelig på folk som går overens med dem. Den tryggheten et gjennomsnitts fotgjengerfelt utstråler, skulle jeg gjerne tatt del i. År etter år ligger det der, i all slags vær, og har utsikt til hele verden fra et lite punkt i asfalten. Og vet alt.

Å se hele verden i froskeperspektiv, og aldri ha vært rundt nærmeste hushjørne. Ikke rart de vet hvordan alt henger sammen.

Antakelig verdens mest arrogante fotgjengerfelt