Det er lenge siden sist nå. Det er det. Og lenger skal det bli.

Sånn er det i blant. Lenge. Enda tiden flyr…

…som holder tilværelsen sammen.

Tar meg friheten å stjele min kollega Larssen på en hverdag sitt konsept “7 grunner”¦”. Her er 7 ting som holder tilværelsen sammen.

1. mandag
2. tirsdag
3. onsdag
4. torsdag
5. fredag
6. lørdag
7. søndag

Elin skal til Syden. Neste uke, slik at Vibeke må ta tirsdagstimen hennes på spinningen. Elin, som er spinninginstruktør, skal til Syden neste uke, og det fant hun best å informere meg om. For å spare meg for ugreie opplevelser. Vi har tross alt svettet sammen i tre kvarter to tirsdager nå. Da er det på sin plass at vi er åpne med hverandre. At jeg vet hvor jeg har henne.

På butikken spør Trine om jeg vil ha pose. Hun smiler til meg, og synes det ser ut til at jeg kunne trenge en, til å bære hjem kjøpepizzaen og appelsinen min. Jeg rister svakt på hodet og sier at jeg tar det i sekken. Hun smiler likevel og er svært elskverdig i det hun gir meg tilbake vekslepengene mine. Det skulle da også bare mangle. Vi er tross alt på fornavn med hverandre. På kassalappen ønsker hun meg, Trine, i kasse 0009, en riktig god dag. Bør jeg gå tilbake å si takk?

“Det var da voldsomt”, tenker jeg når jeg kommer hjem, og åpner et brev i glanset papir og fristende farger, med lekre bilder av ulike livskvalitetshevende produkter jeg ikke engang visste fantes, til uimotståelige priser. “Kjære Aslak Lima”, starter brevet. Ok, så har de gått på en liten smell ved å ta mellomnavnet mitt for å være en del av fornavnet. Men det er jo gjort i beste mening. De vil bare være litt hyggelige. Være venner. Venner omgås jo med en kameratslig tone. Det ville vært kunstig å titulere meg med etternavn. Slikt skaper bare unødig avstand.

Elin skal altså til Syden. Jeg ønsker henne en riktig god tur. Fint at hun sa ifra. Hadde følt meg forbigått om hun bare hadde dratt, sånn uten videre. Vi står hverandre tross alt ganske nær etter hvert.

Kanskje jeg burde fortalt henne at jeg skal en tur til Sverige i helgen?

God tur, Elin!

Om å leve i en snøfonn og finne det lystbetont

Jeg valgte å tilbringe helgen i en snøskavl 1200 meter over havet. Uten å være i stand til å gi noe godt svar på hvorfor. For eksempel var det liten grad av tvang inne i bildet. Vi ble ikke overrasket av uvær eller angrepet av sultne isbjørner eller på annen måte satt i en situasjon der eneste rasjonelle handling ville være å ta spaden fatt. Tvert imot, fra hulen vår hadde vi utsikt til en hytte vi hadde full nøkkelmakt over, elektrisk oppvarmet, som stod å ventet på oss og hvisket navnet mitt hele natten. Det var ikke under tvang. Jeg gikk faktisk inn i helgen med det ene målet for øye: å sove i en snøskavl.

Ikke var det kjærlighet som drev meg heller (her må det dog innrømmes at under de riktige omstendighetene kunne dette vært en særdeles utløsende årsak), ei heller var det penger. Faktisk er den eneste noenlunde troverdige forklaringen jeg kan komme opp med at jeg hadde lyst. Jeg sier ikke at det er en fornuftig forklaring, men det er nok likevel det nærmeste jeg kommer sannheten. Jeg hadde rett og slett lyst. Det å kravle rundt i en snøfonn hele dagen, og deretter koke middag mens 25 blå grader biter meg i fingrene, det var et behov kroppen min gav uttrykk for at den hadde.

Lystbetont skal livet være. Det faller på sin egen urimelighet at det skal være det hele tiden. Men det er like urimelig at det ikke skal være lystbetont så ofte som mulig. At man ikke skal bruke hver mulighet man har til å kjenne litt etter hva man egentlig har lyst til. Det man kommer frem til synes kanskje ikke så fornuftig, men i det lange løp er det kanskje det mest troverdige man kan gjøre likevel.

Tenk om jeg en dag fikk lyst til å rydde på rommet mitt. En slik uimotståelig trang til å fjerne støvet fra gulvlisten bak sengen. Fylle opp med vann i bøtta og ta runden med kost og klut. Gjøre inneklimaet litt mer levelig. Det ville til og med vært en smart ting å gjøre. Men akkurat nå, kjenner jeg, ville det ikke vært særlig troverdig av meg.

Der ingen skulle tru…

Om å sove på lesesalen

1. Finn frem den kjedeligste boken på pensum. Legg armene i avslappet stilling over den
2. Hvil hodet på hendene. Finn en behagelig stilling som ikke går på bekostning av blodsirkulasjonen i nevnte kroppsdeler
3. Se til at pannebrasken ligger så nær trykksverten i boken at kunnskaper uhindret kan diffundere gjennom huden
4. Lukk øynene. Tenk på noe fint
5. Sov en skvett
6. Kjenn etter hvor herlig befridd en er fra livets kjas, skolebøkenes innpåslitne mas og hverdagens små og store problemer.
7. Lag ikke sjenerende lyder
8. Våkn opp, gi slipp på oppsamlet luft i magesekken (tro meg, det kommer alltid en rap)
9. Masser bort den røde flekken i pannen forårsaket av tyngdekraftens brutale jerngrep
10. Gå på bøkene igjen med friskt mot, og kjenn hvor mye bedre det går