Sporveiens billettkontrollører tar 750 kroner for sine tjenester. Om man gjør opp for seg på stedet. Det skal lønne seg å gjøre opp på stedet. Få saken ut av verden, med en gang. Det er best slik, både for meg og dem, så slipper vi langvarige gnisninger når jeg en gang i blant benytter meg av deres tilbud.

Det er ingenting mystisk ved dette. Sporveien følger bare logiske, universelle regler. Dette med å løse problemer uten flere dikkedarier er en kjent og aktet dyd i mange land og kulturer i verden. For eksempel snakker de fleste religioner varmt om dette, selv om det ofte viser seg at ting ikke nødvendigvis er ute av verden bare fordi man sier det. Dette til forskjell fra Sporveien. De holder i det minste ord.

Og når vi er inne på kontroversielle autoriteter. Ta et land som USA. Ålreit, så er det poppis å prate stygt om dem for tiden. Men en ting skal de ha. USA er et handlekraftig land. De vegrer seg ikke for å ta de grep som kreves, skal man få skuta på rett kjøl igjen. Er det problemer et sted, pakker de sekken og drar i vei. De bryr seg ikke om at veien er lang og føret trått. Som i Irak. I Irak har George og Colin og gutta virkelig valset opp, og det med relativt beskjedne tap av menneskeliv. Fordi de gjorde opp på stedet. Tenk om de skulle ha invitert Saddam og hans menn med hjem på kontoret i Washington. Det skulle tatt seg ut. Uskyldige mennesker kunne jo blitt berørt. Sett slikt!

Så også med fotballdommere. På brøkdelen av et sekund tar de avgjørelsene sine, og har de først blåst, står de fast ved det for evig, selv om alle tv-bilder i ettertid skulle vise noe annet. De blåser og gjør opp for seg på stedet. Og glemmer. Det samme som Sporveien tar 750 kr for. Det er penger jeg strengt tatt ikke har. Men så får jeg i det minste en kvittering på syndenes forlatelse med på kjøpet.

Noe galt er fatt i NRK´s arkiver. Mystiske ting skjer i kjelleren der filmruller med opptak av Norge Rundt-sendinger og de første sesongene med 5på ligger lagret. Øyensynlig forvitrer de, og det så ganske tydelig. Når sportsrevyen, for eksempel, har nostalgisk aften med bilder fra OL i Albertville eller Lillehammer, og man ser nøye etter (man trenger forresten ikke se så nøye heller), kan man tydelig se at noe ikke er som det skal være. For eksempel er kondomdrakten Bjørn Dæhlie har iført seg, merkelig utdatert hva design angår, og den kjente sokkeprodusenten Vegard Ulvang har fått uforholdsmessig stor sendeflate, antakelig et dårlig skjult reklamestunt fra statskanalens side. Dessuten er det noe med fargene. Fargene har visnet helt hen, rødt har blitt rosa og blått har, måtte høyere makter forby det, blitt til en kvalmende pastellfarget nipsfigurblå som får vårt kjære flagg til å se ut som en billig babyklærkolleksjon fra de redselsfulle åttiårene. Båndene er kanskje ikke fullstendig ødelagte, men noe har skjedd. Selv om det ikke er så lenge siden, ser bildene gamle ut.

Dette i seg selv er kanskje ikke det verste. Man vet jo at man i tidligere tider kunne kle og te seg litt rart, litt umodent. Man er i og for seg vant til å le av gamle tv-bilder. Nei, det skumle er at jeg kan banne ganske høyt på at det ikke var slik i “™92 eller “™94 da jeg satt foran skjermen og fulgte sendingene, direkte, der og da. Det er ikke lenger siden enn at jeg kan huske dette ganske godt. Det må altså ha skjedd noe med filmrullene mens de har ligget der nede på lageret. Ikke under noen omstendigheter kan jeg huske at det var noe galt med drakten til Bjørn Dæhlie eller at kameramannen hadde kosefargefilter på linsen når han filmet. Og jeg er temmelig sikker på at Vegard Ulvang ikke hadde startet sin sokkeproduksjon i 1992. Hva han drev med på den tiden, vet jeg ingenting om, men det faktum at han poserer såpass ofte på tv-bildene viser tydelig at det har skjedd noe muffens med dem siden da.

Kanskje er det noe med luften, radongass eller noe, det er jo så farlig, visstnok er kun en liten fis radongass nok til å ta knekken på en fullvoksen elefant, hva kan det ikke da gjøre med noen stakkars forsvarsløse filmruller, antakelig er det radongass. Eller kanskje små filmdyr som har tatt bolig på filmrullene og går og sikler og småskvetter på arkivbildene og slurper i seg farge og gjør fortiden blass og grå, med rare skidrakter og usannsynlige hårfrisyrer. Det er det grunn til å sette en stopper for. Det er tross alt minner fra barndommen det gjelder.

Til deg som er arkivansvarlig i NRK: Hva med å jobbe litt for lønnen din? Disse bildene kan jeg jo ikke vise frem for mine barn og barnebarn.

Hva lo de av før? Jeg mener, for lenge siden. Hva lo for eksempel Adam og Eva av da de slang rundt i hagen? Hadde de en lystig tone seg imellom? Jeg antar at de stort sett gikk sammen. Var det da mulig å komme opp med historier den andre ikke kjente til fra før? Å lyve på seg historier fra arbeidskolleger og lignende kunne skape troverdighetsproblemer. Det samme gjelder “norsken og svensken og dansken”-vitser som man vel må si ville vært noe forut for sin tid. Og “alle barna”-vitsene ville begrenset seg til å handle om Kain og Abel. Som kjent ingen utømmelig kilde.

Lo de av kroppsdeler slik som vi gjør i dag? Kunne Eva si for eksempel “tiss”, og så lo Adam av det? Eller skulle det mer til? Kanskje gikk det i eple og slangen-vitser. “Hvor mange epler kan man spise før Gud blir sinna?”. Eller: “Hørt historien om Adam og Eva og epleslangen?”. Lo de av slikt, der i hagen?

Gikk det serier på tv-en om seks apevenner som bodde i samme skogholt og hang ved det samme banantreet, den ene spilte gitar og en annen var dum, og alle var de vakre og så populære at alle snakket om dem? Eller kanskje arrangerte de sangkonkurranser mellom alle hagens dyr, der de dårligste, de som ikke kunne synge men som hadde stilt opp i god tro, ble hengt ut og gjort til latter. Lo de av vitsen i smellbongbongen, den gangen, for lenge, lenge siden, eller av sine gamle hårfrisyrer eller av dumme ting de gjorde sist gang de var ute på byen eller av de rare, umoderne fikenbladene de hadde på seg på gamle fotografier? Kanskje lo de hele veien til banken. De var tross alt de rikeste menneskene i verden.

Hva lo de av? Jeg vet ikke. Men det må ha blitt en del intern humor, ser jeg for meg. Kanskje noen practical jokes, gjerne med epler. Og ellers mye dødtid.

15. april. Jeg bare registrerer det. Tidligere var dette selve skjebnedagen. Dagen som markerte at en æra sluttet og en ny begynte. En slags ny tidregning som startet, hvert år, den 15. april. Kalenderen ble snudd i det den endelige listen over alternative fremtidsplaner ble oversendt Samordna Opptak pr. internett, gjerne i dyp frustrasjon og usikkerhet.

I år, som sagt, bare noterer jeg datoen nøkternt, og begraver for godt min gamle passordgenerator som har beskyttet mine personlige opplysninger for offentligheten og sørget for at kun Samordna får det som Samordnas er. “Krise2003″, “Krise2004″, “Krise2005″. På sett og vis kan man si at det litt trist å miste kontakten med en såpass betydningsfull venn som Samordna tross alt har vært. Men så er det jo engang slik at verden går videre. Det som har vært skal ikke lenger være og omvendt. Man kan kanskje skylde på for sporadisk kontakt. Men mest av alt, tror jeg, har vi bare vokst fra hverandre.

Hver påske har noe eget ved seg. Tidligere har jeg hatt for eksempel “være på fjellet”-påske, “komme seg ned av fjellet”-påske, “være på dagstur på fjellet”-påske, i godt og dårlig vær, foruten “fikse seilbåt”-påske og “være i en fransk by der alt egentlig er som i en helt vanlig uke og man nesten ikke merker at det er påske”-påske. For å nevne noen. Jeg har noen påsker på baken etter hvert, og ulikt andre høytider, for eksempel jul, er ingen påsker like. To juler er nesten umulig å skille fra hverandre, men påsker kan være hva som helst. På forhånd vet man aldri hva man får.

Årets påske er av det mer rolige slaget. En “være hjemme og gjøre ingenting”-påske. Det har utviklet seg til å bli en slags familiebonding-påske. Blant annet har vi frosset oss gjennom en heller ukarismatisk affære på Bryne stadion (visstnok serieåpning), vært to ganger på IKEA for å kjøpe pølser i brød (5 kr. pr. stk), kvesset konkurranseinstinktene over noen slag Bohnanza og delt opptil flere fortreffelige måltider sammen. Idyllen er nesten parodisk. For godt til å være sant.

Men det er sant. Og fint er det også.

Nesten like idyllisk som Kelly family

Det er på denne tiden våren var ment å skulle komme. Akkurat nå ville det vært på sin plass at den for alvor gjorde seg til kjenne. Gjerne i kraftige ordelag. Brutalt skulle den ha kastet seg over meg, slik en løve kaster seg over en gnuflokk ved vannhullet, lagt meg i bakken og fortært meg levende før jeg fikk sukk for meg. Slik skulle våren vært akkurat nå. Aggressiv og nådeløs. Smelte snø for fote. Vært ekkel mot istappene på husgavlene. Drive trærne til vanvidd med kløe og knoppespreng. Drive meg til vanvidd.

I stedet kommer det mer snø. Senest i dag når jeg våknet lavet det ned en anselig mengde fnugg. Stillferdige iskonstruksjoner som kveler det lille pustet av vår jeg har fornemmet den siste tiden. Fryser håpet og bleker de drømmene som måtte ha vært. Mens jeg altså sitter og venter, og føler at jeg snart har fortjent å kjenne våren på kroppen.

Kan hende har den allerede kommet. Våren. Kanskje er den her, tross alt. Bare at den har forkledd seg som høst.

Gi meg våren!