Blått har selvsagt noe for seg, den er så ren. Det er jo vannets farge, og luftens, og nå viser det seg riktig nok at luften ikke er så ren lenger og det er mye annet enn det blå som svirrer rundt i den, men blått er likevel rent, alt det andre ser vi ikke noe til og vi merker ingenting før vi plutselig blir syke og dør, og da er det uansett for sent og ingen tenker på at det blå kan ha skylden. Vi finner blått også i øyner, sammen med det hvite, det hvite er vinter og snø, men det kan være hyggelig også, godværsskyer som kryper over himmelen eller vakre kvinnelegger som blotter seg den første vårdagen og de blendende lårene, man blir ør av dem og det er klart at hvitt er bra.

Men om jeg må velge, om jeg for eksempel for å få lån i banken måtte krysse av for min yndlingsfarge, ville det nok bli rødt. Rødt er blod og kjærlighet, det der med blod kan selvsagt gå begge veier, og det kan det med kjærlighet også, det er mye vondt i kjærlighet, men det er likevel noe magisk ved det røde. Vakre solskinnsdager starter alltid i rødt og forsvinner i rødt, og lepper er røde og lepper er bra, de knytter mennesker sammen som ingenting annet, både i ord og gjerning som det heter. Vel kan lår gjøre en ør, men hva da med lepper, leppene glitrer og man kan drømme om dem. Man drømmer ikke om lår, man tenker kanskje på dem innimellom, men lepper kan man drømme om og lengte etter, og rødt hår. Jeg liker det røde hår. Det minner meg om solnedganger som har vært og som kanskje kommer, hvem vet, ingenting er som solnedganger og rødt hår og lepper, gjerne kombinert. Det røde håret gir livet farge, og skulle jeg våkne opp med noen andres hår på puten, måtte det være rødt. Rødt er solmodne tomater, proppfulle av saft og vitaminer, livsnødvendige, man dør uten vitaminer og man vil ganske sikkert dø uten det røde. Det er hjertet som banker, det er hytten på fjellet, det er flagget som vaier. Den beste fisken er rød, jordbærene er røde, rosene er røde og dufter, av jenter og av sommer.

Så det må bli rødt. Alt det vakre i livet er rødt.

Om å grabbe lykken i en togang

Traumer fra barndommen bærer man som kjent med seg hele livet, ofte ubevisst. Så betyningsfulle mener enkelte barndomstraumene er, at det er etablert dedikerte terapeutiske metoder for disse, hvis påståtte effekt er å få en stakkars forknytt sjel til å blomstre på ny. Det som i årevis har ligget som en uidentifiserbar murring et sted inni kroppen, kan graves frem fra underbevisstheten, og det aller meste har rot i de første leveårene.

Slik mitt traumatiske forhold til bamsegrabber* har det. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært med i noe aktivt grabbemiljø som barn, noe som delvis skyldes min økonomiske situasjon på den tiden, og delvis mine foreldres fiendtlige innstilling til de fleste maskiner som slukte småmynt uten garanti for at den kom til å gi noe igjen. En og annen gang har jeg likevel, av grunner som i dag er dulgte, funnet meg selv i den lykkelige situasjonen at min spede barnehånd har hvilt rundt bamsegrabbens styrepinne i slitesterk plast, samtidig som dennes operative mekanikk har vært aktivert etter maskinens fordøyelse av en tier.

Når jeg her skriver lykkelige, er det selvsagt en midlertidig tilstand, slik lykken stort sett er. Bamsegrabber elsker å leke med folks følelser, så også med mine. Først dukket den selvsagt mildt og smilende, med åpen grabb, ned mot bamsene, men så slo de tre stålpinnene iskaldt sammen med en metallisk klang slik bare bamsegrabbstål kan det, og den lo en ekkel latter mot meg, med smale øyne.

Etter hvert som årene gikk, forsvant bamsegrabben i stor grad ut av livet mitt, men en løfterik og lystig forsommerkveld i mai 2006, fikk en hær bamsegrabber på Rådhusplassen i Oslo, tellende flere titalls individer, alle de vonde minnene til å strømme tilbake. Jeg, som spaserte tilforlatelig over plassen sammen med noen venner, hadde ikke til hensikt å legge meg uti det med noen denne kvelden, men denne hæren sperret veien for meg og gjorde min videre passasje umulig. Jeg hadde bare et valg; å ta opp kampen. Om noen sier at det var meg eller dem, så er ikke det så langt unna sannheten. Resolutt grep jeg etter myntene i lommen og stoppet kjeften på en av dem med en skinnende 2005-utgave av den norske tieren. Grabben hostet og begynte å bevege seg, etter mine ønsker, mot den utvalgte bamsen. Skjebnen dens var allerede forseglet. Først la jeg den vakkert til rette med et taktisk grabb. Og så tok jeg den. Det kostet meg riktignok en ekstra tier, men det hele var en kynisk seigpining som takk for mange års kvaler.

Den kvelden, før vi la oss, takket den stakkars bamsen meg for frelsen fra de grusomme bamsegrabbene. Og det gjorde jeg også.

* På tivoli: glassbur med bamser der man, om man putter på en tier, kan aktivere en metallgrabb som styres med en styrepinne og som grabber ned i bamsehaugen ved stimulering av trykksensitiv knapp på styrepinnens topp, og som, i teorien, kommer opp med en bamse i et fast grep, men som viser seg å være så slakk i grabbemuskelen at den alltid glipper i siste øyeblikk

Ikke så tøff lenger, nei!

Det er på tide med en oppdatering i spalten “På skrivepulten min akkurat n唝. Listen skrives i samme slengen som sakene ryddes tilbake til sine respektive tilholdssted (av grunner som etter hvert vil være innlysende for leseren). I den grad de har noe fast tilholdssted. I alle fall. Her er det som er på skrivepulten min akkurat nå, 19.05.2006 kl 20.14. Fra venstre mot høyre.

Toalettveske med innhold, program for KRIK Villmark 2006, hjerteformet slikkepinne med KrF-logo, skoimpregnering, grønt og oransje silkepapir, en pakke finske våtservietter, ark med utkast til en bloggenmin-post om appelsienr pakket i silkepapir, lenke for å ha USB-minnet rundt halsen, huslånforslag fra Klepp Sparebank, 6 tomme After Eight-papir, et brukt lommeplagg, en og en halv pakke ubrukte lommeplagg, hylse til Leatherman, Seydel-munnspill, en pakke Café Crème sigarillos, en pakke Fisherman”™s Friend minis med sitrussmak, to par skitne sokker, to par rene sokker, en ren sokk, Canon digitalkamera, ett skjerf, fjernkontroll til stereoanlegget, lue med Klepp Sparebank-logo, en pakke After Eight, to kladdebøker, en tom konvolutt fra skatteetaten, fakturautskrift fra Chess, ferdig utfylt skjema for endring av skattekort 2006, defekt prinsessesepter m/sommerfuggel i nylon, tom plastpose, notater til et intervju med psykologen på Studenthelsetjenesten, folder for Kirkens SOS-telefontjeneste, forsegøet cd som skal byttes, fem ark med notater, The Beach Boys ““ greatest hits (cd), tre defekte LR44-batteri, kork til ventilen på sykkeldekket, avbrukket stang til hullemaskinen, Kaizers Orchestra ““ Live at Vega (cd), fjernkontroll til pchøytalerne, Røtter og Føtter (bok, pakket inn i en plastpose), rull med aluminiumsfolie, postkort med konvolutt fra Anna i Sverige, en tjuekroning, en tier, en femmer, åtte kronestykker, sju femtiøringer, en svensk krone og en svensk ffemtiøring, tre kulepenner, pc-høytalere, Leatherman, invitasjon til Bal Medicorum, kvittering fra ICA Theresesgate, brev fra MSO-kontoret (uåpnet), Ane Brun ““ Spending time with Morgan (cd), kort fra mor i Peru, tom konvolutt fra Chess, pengetaska, meksikansk lipsyl, hårspenne, håndleddbånd, to plekter, Snorre slipsnål, tomt Tuplapapir, USB-minne, visittkort fra Mount Everest bilvask

Ariske Aslak vandrer rundt i byen og skuler på våre nye landsmenn med smale øyne. Det er landets fødselsdag, en festdag for oss med fedre og mødre som har kjempet og grett. Som har vaska gølvet og sett opp fuggelband utenfor de tusen hjem. Det er den ene dagen i året jeg kjenner ubehag ved det kulturelle mangfold. Vietnameserne og inderne og sikhene og afrikanerne som står utspjåket i turban og kjortel langs publikumssperrene på slottsplassen, hva har vel de kjempet og grett? Med hvilken rett snylter de på vår festdag, ja, endatil svinger det norske, høyreiste, blåøyde flagg til et hipp hipp hurra? Visse goder er man nødt å gjøre seg fortjent til.

Hussain burde heller skjøtte butikken sin og forsyne festglade nordmenn med is og pølser og øl. I morgen kan han komme ut på gata, med kosten sin og søppeltralla. Serviettene han serverer pølsene i kommer til å dekke brosteinene som våt pappmaché. Det er på sin plass at han fjerner det. Det er tross alt hans søppel. I morgen kan han komme på gata, og dagen etter og stort sett de fleste dager, om han ikke gjør så mye av seg, og smyger seg ydmykt langs husveggene. Men ikke i dag. Denne ene dagen må vi nordmenn få lov til å være nordmenn.

Forresten hadde det vært greit om de kunne holde seg unna konfirmasjoner også, og barnedåper og folkemusikkfestivaler og andre steder der folk kan være ikledd bunad. Tenk om den norske nasjonaldrakten skulle assosieres med avvikende hudfarger? Folk kunne ta den for noe eksotisk, en arv fra indianerne eller stammefolket på savannene. Og om vi kunne slippe å møte dem når vi gjør andre rotnorske ting, for eksempel når vi går fjelltur over Hardangervidda eller klager over høye bensinpriser. Jeg vil ikke høre en utlending si et vondt ord om Statoil eller andre drivstoffdistributører. Enkelte arenaer skal vi ha for oss selv.

Det er flott med innvandrere i landet, så lenge de holder seg rundt boligblokkene på Ammerud og hakker kinakål på kebabsjappa og kler seg nøytralt, men ikke for norsk, og holder seg for seg selv og lar oss ekte, gode nordmenn være i fred. Nasjonaldagen vår er rød og hvit og blå. Det er fargerikt nok.

Dessuten bør de lære seg norsk og smøre matpakke med brunost. Skal de absolutt bo her i landet, får de vær så god leve etter våre skikker. Det kan da ikke være så vrient å få til.

Spilleautomater, har vi hørt i det siste, er uredelige vesener som tar pengene fra dem som har minst og gir dem til staten og Olav Thon og andre ideelle formål. Det synes vi jo er usympatisk. Automatene lokker oss med blinkende lys og ulne, elektroniske lyder, som fremprovoserer uvettig bruk av trygden og på annet vis tilegnete ressurser. Det verste er likevel ikke deres eggende fremtoning, men at spilleautomatene er forhåndsprogrammert til å vinne. (Det hadde vært noe). Så usympatiske er disse vesenene at de lykkes i alt de gjør. En gang i blant gir de riktignok fra seg en slant, men det er kun for å skaffe seg venner og stille seg i et mer fordelaktig lys. Og dessuten aldri mer enn at overskuddet, totalt sett, blir pent.

Disse er det regjeringen vår nå vil til livs. Ikke kaste dem ut av landet akkurat, vi vil jo gjerne fremstå som tolerante og rause overfor annerledes tenkende. Men de vil holde dem litt nede, gjøre livet litt vanskeligere for dem, ved å nekte folk å fôre dem med papirpenger. Noen vil kalle det stigmatisering, men hva skal man vel gjøre? Man kan ikke bare stå stille å se på at de turer frem som de vil. Plutselig finner de ut at de skal ta over landet. Det må utøves en viss kontroll.

Spørsmålet er om problemet angripes fra den rette vinkelen. I blant er den beste løsningen å snu problemet på hodet. Altså at det som er et problem ikke lenger er det, men kanskje snarere løsningen på det samme. Om man for eksempel får E på eksamen, vil en mulig og virkningsfull løsning være å overtale hvem-enn-det-nå-er-som-bestemmer om at det er hensiktsmessig å snu karakterskalaen. På samme måte kunne man programmere spilleautomatene til å tape penger, i stedet for hele tiden, på egoistisk vis, sope dem til seg fra vanlige folk. På den måten kunne vi fått til en ny og spennende fordelingsmodell her i landet, der pengene ville gått fra rikfolk i sentrale strøk, ut til distriktene. Dessuten: Spilleautomater gjør ingen forskjell på folk, det er helt tilfeldig hvorvidt en vinner eller ikke. Kanskje kunne de gitt en mer rettferdig fordeling av pengene enn det noen regjering klarer.

Det er de andre, folk utenfor vårt land som ser på velferdsstaten vår, vårt egalitære, klasseløse samfunn, vår fredfulle historie, vår evne til å legge forholdene til rette for de svake, våre u-landsbevilgninger, vårt høye allmenne kunnskapsnivå, helsevesenet og skolevesenet vårt, vår lave arbeidsledighet, vår nesten ikke-eksisterende fattigdomsrate, organisasjonslivet vårt og engasjementet, folks identifisering med statsmakten, vår nasjonale selvfølelse, trygdesystemene og forsikringsordningene, sykehusene våre, tryggheten og den lave kriminaliteten, det rene vannet, den vakre naturen, de flotte husene, den store velstanden, den høye levestandarden og spør: “Hvordan henger det sammen at Fremskrittspartiet er deres største parti? Dere har det jo så bra.”

Jeg titter uinteressert på dem, og heiser på skuldrene. “Nei, spør ikke meg. Jeg bare bor her.”

Enda et eple på bloggenmin

Så mange mennesker som ikke vet sitt eget beste. Det er frustrerende. Forlagsfolk som ikke forstår at jeg kan bli en gullgruve for dem. Professorer som ikke tilgodeser mitt unike intellekt med særskilt nysgjerrighet. Jenter som ikke innser at jeg er den kjekkeste gutten de noen gang vil møte. Og jeg kan nevne flere: Politikere som unngår å spørre meg til råds før de plumper ut med uttalelsene sine. Arbeidsgivere som ikke kontakter meg når de har en ledig deltidsjobb med kort arbeidstid og høy lønn. Ingen ville skjøttet jobben bedre. Telefonselgere som ringer meg opp og skal ha meg til å betale for saker og ting de ikke selv ønsker å ha befatning med lengre, og som de ikke får solgt gjennom mer tradisjonelle salgskanaler. Jeg blir ikke sint på dem, bare frustrert fordi de går i baret gang på gang, til tross for at jeg på alle vis prøver å legge forholdene best mulig til rette slik at de kan ta kloke valg. Egentlig unner jeg dem alle bare det beste, men noen har gitt dem valgfrihet, en tillit de ikke mestrer.

Det eneste jeg kan gjøre er å sette meg ned å håpe at folk vil ta til fornuft. Men det har de jo ikke for vane å gjøre.

Hvordan gjør vi det i Skandinavia?

Det er de andre, folk utenfor vårt land som ser på velferdsstaten vår, vårt egalitære samfunn, vår fredfulle historie, vår evne til å legge forholdene til rette for de svake, vår korte veg fra grasrot til tretopp i politikk og næringsliv, våre u-landsbevilgninger, vårt høye allmenne kunnskapsnivå, helsevesenet og skolevesenet vårt, vår lave arbeidsledighet, vår nesten ikke-eksisterende fattigdomsrate, organisasjonslivet vårt og engasjementet, folks identifisering med statsmakten, vår nasjonale selvfølelse, trygdesystemene og forsikringsordningene, sykehusene våre, tryggheten og den lave kriminaliteten, det rene vannet, den vakre naturen, de flotte husene, den store velstanden, den høye levestandarden og spør: “Hvordan får dere det til? Dere har det jo så bra.”

“Å?”, sier jeg, og heiser på skuldrene. “Nei, ikke spør meg. Jeg bare bor her.”

I blant er det godt å være mann. Gjøre manneting. Kjenne håret gro på brystet. Urinstinktene i den moderne mannen er i stor grad lagt i koma gjennom siste generasjoners likestillingskamp og urbanisering. Kun i liten grad reagerer de på stimulering i det hele tatt.

Her kommer den blant gutter ofte omtalte, men sjeldent virkeliggjorte malebondingen inn. Malebonding. Noen synes det høres litt snuskete ut. Litt homo. Og er det noe menn som snakker om malebonding ikke vil være så er det homo. Men det har ikke med intimt, mannlig samkvem å gjøre. Det har å gjøre med et nødvendig behov i dagens impotente verden, en verden der kvinner skifter dekk på bilen selv, i større grad enn mannen barberer bort kroppshår, og endatil våger seg til å tenne opp grillen, helt alene. I en slik verden er malebondingen nødvendig, for å tvinge opp testosteronproduksjonen fra tid til annen.

Den transskandinaviske malebondingen er en undervurdert variant innenfor sjangeren. I anledning årets valborgfeiring* i Uppsala, (de som har opplevd valborg i Uppsala, vet at dette kan føre med seg så mangt), ble denne testet ut med stort hell. På en og samme dag fikk vi oljet et kjøkkenbord, montert en grill, og slentret hyllelangs på både Clas Ohlson og en større elektronikkforretning. Og alt før middagstid. Mens vi hørte på tøff rock. Dessuten fikk vi pratet en del blogg. Kanskje er det betegnende på den moderne mann at vi tidlig droppet harde, tekniske facts om lakkpensler etc. til fordel for kreativ utfoldelse innenfor den litterære sjangeren. Det får så være. Det er med glede jeg herved kan presentere Jonas Ehne og Stäppvargen – älskade fisk. Fordi det er en svensk kvalitetsblogg, som styrker den internasjonale profilen på bloggenmin.com. Og fordi Jonas er minst like mye mannfolk som meg selv.

* Valborgfeiring: Tradisjonsrik svensk studentfest, ikke så ulik vår egen russefeiring, bare at svenskene komprimerer det hele ned til en dag.