Hadde mor visst hvor jeg var hadde hun faatt hetta. Det lukter öl og röyk av meg naar jeg kommer hjem om kvelden, og iblant kommer det til haandgemengd paa stedene jeg vanker. Det er flatfyll og fotball satt i system, og det av systemet stormakt über alles: Tyskland.

Skjönt frasen om at «ordnung musst sein!» kan falle noen og enhver tungt for brystet i disse dager. Om det finnes et system i galskapen, maa man antakelig väre tysker for aa se det. Gatene koker av mennesker av alle nasjonaliteter, og brosteinene blir omtenksomt dekket av et bekyttende lag plastbegre og knust glass. Paa gatehjörnene oppstaar det spontant sangkonkurranser mellom rivaliserende fanskarer. Her er ikke bevisstheten rettet mot forholdet mellom brystklang og hodeklang, men paa den langt mer konkrete störrelsen volum. Om det ikke er vakkert, er det i det minste imponerende. Ofte er det engelskmennene som har «det lille ekstra».

Og mer enn noen gang gjelder ordtaket om at klär skaper folk. For man skal kle seg med omtanke for aa signalisere eller ikke signalisere önskete eller uönskete sympatier. Folk tar deg for den du kler deg som. Det er enkle regler, men likevel lett aa bomme grovt.

Folkehavet bölger gjennom landet som det gjör paa tribunen paa stadion, alt etter hvilken by som er vertskap for kamper. Naar bölgen paa ny skylder inn over byen, blir det öredövende og nesten ubehagelig intenst. Og altoppslukende. Som om verden ikke handlet om noe annet.

Den sterkeste motivasjonen for å lese til eksamen er dens evne til å holde Lånekassen på en armlengdes avstand. Det er nemlig tvingende nødvendig med et godt resultat for å unngå at hennes plagsomt allvitende og stikkende blikk skal bli meg en byrde som jeg ikke kan hanskes med. Jeg står allerede til knes i Lånekassen, hun har vrengt armen min bak på ryggen min på en slik måte at jeg ikke lenger hanskes med henne. Det har kommet helt ut av kontroll, Lånekassen er som en ondartet svulst som når som helst truer med å knekke meg, og den eneste måten å holde henne i sjakk på er å bestå mine eksamener.

Lånekassen bruker det verste av alle sanksjonsmidler: fornektelse av sine egne. I utgangspunktet virker hun ålreit og gir penger til hvem som helst som kan fremvise gyldig personnummer og betalt semesteravgift. Men hun har et ustabilt lune, og plutselig får pipa en annen lyd. For eksempel kan det skje om man skulle være så uheldig å stryke på eksamen. Da nekter gjerne Lånekassen for at hun i det hele tatt vet hvem jeg er. Uten at det plager henne øyensynlig. Og enda mindre vil hun ha noe som helst med meg å gjøre. Om man stryker på eksamen, har Lånekassen en tendens til å glemme at hun bare et halvt år tidligere har forært meg en pen slump penger. Satt dem egenhendig inn på kontoen min. Vederlagsfritt. Nå påstår hun i stedet at jeg har vært inne i huset hennes nattetid og stjålet de pengene, på sjofelt vis, og krever tilbake rubbel og bit, med renter.

Slik oppfører hun seg, Lånekassen, uforskammet og arrogant, uforutsigbart og irrasjonelt. Og eneste måte å blidgjøre henne på er altså å bestå eksamen. Lykkes i å stille min nitidige kunnskapstørst. Hun bryr seg altså om meg, hennes engasjement for min fremtid er rørende. Men hennes sinne og hevnlyst er fryktinngytende.

Mulig at vi kunne blitt nære venner, jeg og Lånekassen. Om hun bare hadde lagt av seg de mest usympatiske trekkene sine.

Jeg gikk direkte fra 23-årskrisen til 24-årskrisen. Overgangen gikk glatt. Så innebar det heller ingen store omveltninger, snarere (må vi nok være ærlige å si) gav det seg utslag i en tilstramming av førstnevnte krises faktorer. Noe som innebærer en stadig sterkere erkjennelse av at år og hår forsvinner, og at tider som har vært, aldri skal komme tilbake.

Fordelen med slike alderskriser er at de ikke varer lenger enn et år. Dersom man ikke helt finner ut av dem, går de i det minste over – helt av seg selv – etter en stund. Slik sett skiller de seg i positiv valør fra den gjengse krise.

Det negative med dem er selvsagt at de finnes. Til tross for at deres eksistensgrunnlag streng tatt ikke eksisterer. (Vi strør nonchalant om oss med akademiske vendinger da dette tross alt gjelder definisjoner av livets byggesteiner). Alder rammer nemlig alle noenlunde rettferdig, og er svært vanskelig å gjøre noe med. Dessuten er det jo en kjent sak at eneste måten å leve lenge på er å eldes. Og leve lenge vil vi jo gjerne.

En av fordelene med å få noen flere år med seg i sekken, er at man blir jevnaldrene med stadig flere. I dag kan jeg være på «samme» alder med folk som er +/- fem år fra meg selv. For fem år siden var det samme intervallet +/- ett. Dette utvider den potensielle vennekretsen ganske overveldende, og skaper større variasjon i kretsen.

Ofte kan det være vanskeligere å bli jevngammel med seg selv. Å gripe de mulighetene og akseptere de begrensningene en hver alder bringer med seg. Det stemmer nok at tiden vi har lagt bak oss aldri kommer tilbake. Men det gjelder i høyeste grad også tiden som ligger foran oss. Som den sveitsiske filosofen Henri Frédéric Amiel har sagt: «Å vite hvordan man skal eldes, er den høyeste visdom og en av de aller vanskeligste sidene ved livskunsten.»

Jeg har kommet dit hen at det er på tide å for alvor orientere seg i denne verden, og finne ut hvor jeg står. Hva man har og hvor man går. Det er ikke snakk om å gjøre opp noe regnskap, bare en kjapp titt på kvartalsutskriften for å se hva man har å rutte med, og hva man eventuelt kan gjøre med det. Derfor har vi bestemt oss for å åpne en ny spalte på bloggenmin, der vi vil definere størrelser i livet mitt. Gjøre det mer håndfast. Sette det opp punktvis.

Kanskje er det et utslag av universitetets akademiske påvirkning, om jaget etter å definere og plassere ting i avgrensede båser. Eller det kan være en menneskelig, iboende kraft og behov for å sette livet i perspektiv. Eller det kan være noe helt annet. Kanskje alderen? I alle fall har vi valgt å la alderen være først ut i dette uhøytidelige forsøket på å belyse et livs mer og mindre eksistensielle sider.

I samme slengen har vi også valgt (etter harde diskusjoner) å sette inn en ekstra skuff i kartoteket på bloggenmin: OBS! Personlig. Slik at du kan unngå intime betroelser fra tidligere blogginnlegg dersom du ikke selv ønsker det.

Størrelser i livet