Norske mann i hus og hytte. Det er meg, det. Her sitter jeg i leiligheten min og er den norske mann. For en stakket stund. Det er et ansvar jeg slett ikke har bedt om. En middels populær norsk lyriker har sittet på et trekkfullt kvistværelse og definert meg som den norske mann. Over hundre år før jeg engang var påtenkt. Slik løssluppen definering skal jeg ha meg frabedt.

På samme ansvarsløse vis går jeg ennå i kategorien “ungdom” hos turistforeningen, mens jeg forlengst har blitt “voksen” når jeg bestiller flybillett. For reklamebyråene som spyr ut filmer om barberhøvler, suppeposer eller høstens konfeksjon er jeg “målgruppe”, mens jeg for byråene som skal selge den nye Landroveren er “uinteressant”. På Rimi er jeg “kunde”, på kinaen er jeg “en L28 uten reker” og på Ryan Air sine flygninger er jeg “uønsket, men nødvendig”.

På Fagerborghjemmet er jeg “ungdommen nå til dags”, i kirken er jeg “meg, syndige menneske”, i folkeregisteret er jeg “220482 59384″, hos skatteetaten er jeg “personlig skatteyter” (til tross for meget beskjeden ytelse). På Helsetjenestens sentralbord er jeg “nummer elleve i køen (vennligst vent på svar)”, hos politiet er jeg “uskyldig inntil det motsatte er bevist”, på t-banen er jeg “skyldig inntil gyldig billett er fremvist”, i Studentidretten er jeg “medlem uten tilgang i Nydalen”, og i Vårt Land er jeg “forhenværende abonnent med tre uker utestående”.

Jeg, som bare prøver så godt jeg kan å være Aslak. I blant føler jeg faktisk nesten at jeg vet hvem jeg er. Men det er nok bare en illusjon.

“Norske mann i hus og hytte”

Det å kjøpe seg datautstyr er som kjent en risikosport. Før man har fått den nye maskinen med seg ut av butikken, har det kommet en ny modell som er dobbelt så rask, har mange flere frekke finesser, og som bare koster halvparten av det du har betalt. Din lille maskin er blitt omtrent verdiløs før du har tastet inn det siste sifferet i pinkoden på VISA-kortet, og er å regne som museumsgjenstand før du har kommet hjem.

For å være helt sikker på at maskinene er komplett og ubrukelige og akterutseilte når kundene får dem i hånda, har Apple innført et leveringsystem som går så sakte at man sporenstreks føler behov for å skaffe til veie en nyere modell allerede før man har fått ta sitt nyervervede tekniske vidunder i nærmere øyesyn. Dette er selvsagt en svært gunstig strategi for Apples salgsavdeling, dog ikke fullt så ålreit for min lommebok. Og hvorfor det tar så lang tid? Man skal selvsagt lage maskinen først. Til det trengs det prosjektorer og konsulenter, Gud vet hvor lang tid ting tar når det er konsulenter involvert. Og så skal Kim Jo Il sykle med min lille mac, hele veien fra Kina (eller hvor Applefabrikken ligger hen), til Fagerborggata 7, 0360 Oslo, for å overrekke den personlig under sermonielle former. Så tråkker han tilbake gjennom Sibir, og Sibir er ugjestmildt, snøen har allerede begynt å legge seg, og på alle vis…

Resumé: Bloggenmin har altså gått til anskaffelse av en stk. MacBook-maskin, hvilket betyr 1) at stemningen i redaksjonen er ganske høy for tiden, og 2), at sjansene øker mikroskopisk for at fremtiden vil bringe flere og fremfor alt oftere oppdateringer av gjeldende side.

Vi i redaksjonen ønsker Kim Jo en fin tur tilbake.

Liten pust i bakken i Ulan Bator

Det er ikke noe galt med meg. Jeg bare sitter hjemme en kveld alene. Med en bok. Og bloggenmin. Det er ikke noe rart med det, det er slik man gjør iblant, og du trenger ikke sette opp det overbærende blikket, for jeg sitter bare hjemme alene i den beste stolen og trives med det. En stille kveld til å puste ut litt mellom slagene, dagene, være helt alene og kanskje legge seg tidlig.

Og jeg trenger selvsagt ikke sitte her. Jeg kan når som helst ringe en venn og gjøre noe annet. Jada.

Min svenske kollega Stäppvargens pastellfargete sidekick Fiaskot (hvilken setning!), har undret seg over hvordan man skal forholde seg til folk som er bedre enn seg selv. Han hevder at det finnes to typer: De som egentlig er dårligere enn en selv, men som via korrupsjon, sjarm, nettverk, tilbydelse av seksuelle tjenester mm., likevel når lenger, høyere, oppnår mer respekt og tjener flere penger enn en selv.

Og så har du de som faktisk er bedre enn meg. Uten at de nødvendigvis er noe greiere å forholde seg til.

Sistnevnte gruppe består blant annet av folk som har bedre blogger enn meg. Mennesker som sitter et eller annet sted og spyr ut innlegg, gjerne tre hver dag, som alle er morsommere, bedre komponert og mer intelligente enn mine. Eller det kan være de som gjerne pløyer et par kapitler tørr akademia på den tida det tar meg å stave meg gjennom ordet hydroxymetylglykosylatnokeraseenzymreduktase.

Eller slike som klarer å holde orden på rommet sitt.

Eller nei. Sistnevnte kommer nok bare av at de ikke har annet å ta seg til.

Ja, det gjør det nok.