Nei da, bloggenmin har ikke gått i surr med månedene og fremskyndet adventen. Det feires bare et aldri så lite ettårsjubileum, noe som blir markert nøkternt i redaksjonslokalene med nostalgi og kakao med krem. Ett år med upretensiøs blogging begynte med et ønske om å henge med i tiden, og så veldig mye har vel ikke forandret seg siden den gang. Jeg henger fortsatt med. Kanskje er det tiden som skal passe seg litt etter hvert.

Vi kunne presentert highlights og gode minner fra året som har gått, men de kan dere selv finne i det altomfattende arkivet vårt (i hvert fall når det kommer til bloggenmin). Vi ønsker også å se fremover heller enn bakover på en dag som dette. Ett år er gått, men mange ligger og venter.

En varm takk til alle som har vært med oss hele eller deler av veien. Det blir stadig flere av dere, og alle er hjertelig velkomne inn foran den lune og sprakende bloggenminpeisen.

Etter hvert baller det på seg med milepæler i en manns liv: Den første sparkebuksen, den første sykkelen, det første kyss, den første konen etc etc. En egen kategori innenfor milepæler har med hår å gjøre. Hår er som kjent like ustabilt som en uraniumskjerne i Tjernobyl, det kommer og går som det selv lyster, og merkelig ofte viser det seg at hårets milepæler sammenfaller på en bisarr måte med livets andre milepæler. Eksempler: Den første sparkebuksen kommer sammen med de første hårstråene. Den første sykkelen er ofte tidsmessig sammenfallende med leken eksperimentering med hårfrisyrer, mens det første kysset gjerne kommer i etterkant av en mer vellykket sådan. Den første konen fører med seg de første grå hår, det første barnet ett noe elevert hårfeste, og det første barnebarn en distinkt måne. Ved siste arbeidsdag er ringen gjerne sluttet, og man er tilbake slik Vårherre sendte oss til jorden: skrukkete i huden og uten den himmelske dunkalott til hodepryd.

Livslinjen og hårlinjen er ekvivalente størrelser. Det er kanskje noe å tenke på for alle som vurderer å anlegge håkkisveis. Ikke så og forstå at man ikke kan leve et fullverdig liv uten hår. Men hår er – enten man har det eller ikke – en betydelig størrelse i en manns liv.

Bloggenmin er stolt av å kunne presentere siste skudd på bloggestammen: Hjemme-alene-bloggen. Uprestensiøs og ufarlig. Lun og kjærlig. For alle oss som føler oss hjemme alene en gang i blant.

Jeg har fått svensker i huset. Det skal man ikke ta for lett på. Det er litt som med veggdyr, bare på en annen måte. Man kan ikke forholde seg likegyldig til dem. Nå skal det sies at det å få svensker i huset nok ikke er like alvorlig som veggdyr. Svensker er for eksempel overraskende enkle å forholde seg til, til utlendinger å være. Man kan ta dem med på byen uten å være redd for at de skal bryte kulturelle koder og æreskodekser, eller man kan slippe dem fritt i kjøleskapet uten å bli overøst av rynkede neser og høylytt misnøye.

Der veggdyr utelukkende har negative effekter, viser det seg at å ha svensker i huset kan ha enkelte heldige konsekvenser også. Blant annet har ordningen med å sette dem til matlaging og oppvask fungert tilfredsstillende. Videre har forsøkene på å bruke svensker til lørdagsunderholdning slått heldig ut. Det er slett ikke gitt at veggdyr i tilsvarende situasjon ville gjort samme nytte.

Man har altså lite å bekymre seg for dersom man skulle våkne en morgen å oppdage at man har fått svensker i huset. Det kan jo hende den beste. Til syvende og sist handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen. Det kunne vært så mye verre.

Riktig nok snakker de svensk, men noe annet kunne man nesten ikke forvente. Og hvem sa at det skulle være helt problemfritt?

Relativt uproblematisk å ha i hus