Mennesker i London har nesten gaatt forbi deg foer de svarer om du spoer dem om veien. Da vifter de med haanden i retning naermeste undergrundstasjon, og mumler ett eller annet. Og jeg som alltid har hoert at engelskmenn er saa hoeflige. Fordi de sier “please”. Det gjoer vi ikke i Norge, og det gjoer oss til et primitivt og barbarisk folkeslag. Naa vel.

Paa en dag har jeg blitt paakjoert med trillekoffert, knuffet borti en rekke ganger, spurt en haandfull innfoedte om veien og lagt igjen et og annet pund i verdensmetropolen, uten aa faat saa mye som et “please” eller “sorry” etter meg. Allright, saa er ikke engelskmenn helt som oss, men om de er saa mye mer hoeflige vet jeg ikke. Men kanskje de er kultiverte nok til aa skjule det litt bedre.

Ut i fra graveringen på togtoalettene å dømme, er NSB et populært alternativ for landets nazistiske grupperinger. Tre av tre utprøvde toaletter på 1. juledagstoget hadde inngraverte hakekors, gjerne flere, i strategisk høyde. Hva kommer det av? Bloggenmin lanserer tre mulige teorier. (Vi ser ikke bort fra at det kan finnes flere)

1. Nazister er plaget med fast mage, og tilbringer mer tid enn normalt på togets toaletter. Da nazister også lettere kjeder seg enn hva tilfelle er for resten av befolkningen, er det fort gjort å ty til veggdekorering for å få tiden til å gå. Og hva er vel mer naturlig enn å gravere inn stiliserte hakekors?

2. På grunn av nedgang i medlemsmassen, velger Nasjonal Samling (NS) å holde sine generalforsamlinger på NSB´s toaletter, for slik å slippe unna pressen og andre nysgjerrige sjeler. På do må man jo få lov å gå, uten at paparazziene krever å bli med.

3. NSB står egentlig for Nasjonalistisk Sturm Bahnen, og bedriver organisert troppetransport under dekke av passasjertrafikk.

Bare et skalkeskjul?

Futuristen i meg har fått en liten skramme. Jeg som hadde sett frem til å flekke opp min lille bærbare for å blogge, live fra min flying home for christmas, mens jeg ventet på flyet hjem. Og så oppdager jeg at jeg ikke får internettilgang på landets største lufthavn. Blogging følger som alle vet enkle regler: ingen internett, ingen blogg. I stedet sitter jeg og scanner omgivelsene mine med iTunes. Analyserer menneskene som skal på samme fly som meg, ved å smugtitte i deres “delt”-mappe med musikk. For eksempel “hanne”¨. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til henne. Her spenner det fra Tom Waits til Beyoncé, samt et ganske rikholdig utvalg fra bandet Cat Power, noe som gjør meg litt urolig.

Nå er det verken inkompetanse eller mangler på utstyrsfronten som stopper meg fra å komme på internett. Det er rett og slett det at jeg ikke har kastet meg på det kommersielle korstoget som kalles internettleverandør. Det vil si, det har jeg jo egentlig, men det er tydeligvis ikke en av de største guttene i klassen, som tilbyr oppkopling på Oslo lufthavn Gardermoen.

Selvsagt irriterende å bli holdt utenfor det gode selskap. Jeg liker tross alt å tro at jeg er en mann av det moderne samfunn. Men når begynte julen å være moderne? Dessuten er det boardingtime på gate 24. På den andre siden av den venter mor.

Flying home for chrismas

Så dette er julen, og hva gjør jeg? Sover med pannen mot en bok på lesesalen, i håp om at i alle fall noe av all kunnskapen den inneholder skal greie å trenge seg gjennom pannen min og bli sittende der til eksamen er overstått. Hvor er det blitt av julen med sin glede og barnlige lyst? Eller har den gått over til barnslig lyst, kanskje, barnslig skadefryd over å drive gjøn med meg i denne søte juletid.

Jakten på julestemningen kan bli litt påtvunget. I min barndoms verden senket julefreden seg allerede i midten av oktober. Da var alle gavene ordnet, og det var bare å vente på at kirkeklokkene skulle ringe høytiden inn, pinnekjøttlukta skulle spre seg i huset, og tiden kom for å kaste seg over gavene under treet.

Nå kommer julen plutselig, snikende som en sulten tiger. Som julenissen på kjerringa. Som barn hadde jeg en forståelse av tigrer som søte, myke tøystykker som var fylt med vatt og stod utstilt i leketøysbutikken, eller som en litt rampete, men trofast venn i Hundremeterskogen. Men nå har jeg sett på Animal Planet. Da er ikke tigrer så koselige lenger. Særlig ikke sultne tigrer. Litt myke i pelsen, jo da, men med skarpe tenner og dårlig ånde. Livet har blitt for oppslukende. Julen er ikke lenger en tilstand, den har blitt til en tid på året. Det er det ikke mye barnlig lyst over.

Og ja, den glefser.

Snart kommer julen til et sted nær deg