Joda, jeg er egentlig en forkjemper for lisensfinansiert fjernsyn. Det å kunne se en nyhetsending med værmelding og sportsspalte uten å måtte tråkle seg gjennom innpåslitne avertissement for overflodssamfunnet, er for meg en luksus jeg synes det er verd å betale for. Men selv jeg, som er såpass idealistisk, kan finne det traumatisk å bli stengt inne med kun NRK 1 og 2 på fjernsynet en tidlig mandags ettermiddag. For eksempel mellom kl. 17 og 18. Da kan man nemlig velge mellom et naturprogram med en snurrig danske eller aktualitetsmagasinet “Tid for tegn”, et program som tar døve og tegnspråket på alvor.

Nå skal jeg ikke påstå at dette er programmer verden overhode ikke har bruk for. Det ville vært arrogant av meg. Men jeg kan spandere en rekke ufine gloser på at det ikke er programmer man ville funnet på en mer kommersiell kanal. Med andre ord: Til de som påstår at NRK ikke lenger lager smale nisjeprogram: Dere tar feil! Det er ingen grunn til å bekymre seg for at lisenspengene ikke lenger går til produksjon av slapt redigert stoff for spesielt interesserte minoriteter.

Det er det for så vidt ikke noe galt i, det er jo delvis derfor vi betaler lisens. Men til og med jeg er glad for at vi har valgmuligheter.

Tid for tegn

Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på samleplaten til deLillos, men i videre forstand. Og mer bokstavelig. Jeg tar meg selv i å bli handlingslammet hver gang jeg prøver å bytte ut sanger på iPod´en. Det gamle er tryggest. Hva godt skal det tjene til å legge inn nytt og kanskje ukjent materiale?

Jeg vet ikke om det er sant, men på et eller annet vis synes jeg at slike erkjennelser øker selvinnsikten. Det forteller noe om meg selv, noe jeg kanskje ikke liker å vite, men som det er umulig å skyve unna. Menneskekroppen er ubarmhjertig og sier klart ifra. Av en eller annen grunn er det slik jeg er skrudd sammen. Jeg kan like det eller ikke.

Jeg liker å høre gamle sanger om igjen. Det overrasker meg egentlig.

Jeg har skapt meg et problem, helt på egenhånd. Det er ikke første gangen jeg klarer det, uten hjelp, og desto mer forsmedelig er det at man går i fellen om igjen og om igjen. Det har noe med at det som synes som en god idé i ett øyeblikk, plutselig stiller seg i et annet lys i det neste. Av ulike årsaker. Denne gangen gjelder det blogginnlegget “Spraakflopp I” som stod “på trykk” i denne publikasjon 10. januar d.å. Overskriften bærer utvilsomt med seg løfter og indikasjoner om et “Spraakflopp II”, gjerne i noenlunde samme stilen: En vittig notis om kommunikasjonsproblemer ved reiser i ukjente land og språkkulturer. Dette må nok også innrømmes at var hensikten da innlegget ble skrevet, noe som ettertrykkelig går frem av den offensive ordbruken i første avsnitt.

Det vil si: Egentlig var tanken å klemme alle de gode historiene inn i ett og samme innlegg. Denne modellen ble forkastet pga: 1. Innlegget hadde allerede nådd tilnærmet ideallengde etter gjengivelsen av den første hendelsen, og ytterligere fremstillinger ville overskredet denne lengde såpass kraftig at bloggenmin fryktet for å kjede sine lesere. Dessuten: 2 Administrative problemer i form av at den tilmålte og forhåndsbetalte tid på internettkafeen i Brasìlia var i ferd med å ta slutt.

Jeg ønsker med denne noe omstendelige utlegningen av hendelsenes forløp å åpne lesernes forståelseshorisont for hvilke mekanismer og følelser som er i sving i bloggenminredaksjonen. På denne måten kan vi unngå skuffelser og misforståelser som måtte oppstå. Poenget er at jeg ikke lenger har lyst å skrive “Spraakflopp II”, delvis fordi jeg ikke lenger er i Brasil, og derfor ikke føler problemene så tett på kroppen, men mest fordi jeg ikke klarer å få Spraakflopp II-historien til å fungere i et skriftlig medium. Noe som er såpass kompromitterende for en ambesiøs blogger at jeg nå synes hele språkfloppideen var bare drit.

Man kan visst ikke slippe folk av syne i det hele tatt. Her er jeg en liten sving ute av landet, og når jeg kommer hjem, har prisen på pølsefesten på Narvesen gått opp til 19 kroner. Hva er det som skjer med verden?

São Paulo er en stor by. Jeg burde vel ikke vaert overrasket over det, men det er likevel ganske utrolig at det er mulig aa sette saa mange hus sammen, og putte saa mange millioner mennesker der. At det i det hele tatt funker paa et vis, er egentlig ganske underlig.

Ikke mindre underlig er det at en landsens gutt fra trange kaar paa vestlandet kan strene gatelangs i denne metropolen en varm sommerettermiddag, med hele leiligheten sin paa ryggen. Det skal selvsagt landsens gutter fra trange kaar ikke gjoere i foelge reisehaandboekene, da det er aa anse som en innbydelse til skruppelloese kjeltringer som er ute paa hekkan. Og saant no´har vi jo ikke paa Klepp.

I det hele tatt er det en del ting som skiller São Paulo fra Klepp. Og samtidig foeles det ikke saa langt unna heller. Det er mennesker her som der, og det er meg, den samme gamle. Og jeg trenger mat og hvile og et sted aa bo, akkurat som hjemme. 10 000 km kan maales paa to maater: den geografiske, og den mentale. Var det ikke et skilt til Klepp jeg saa fra bussen paa vei inn til byen?

 

Manglende spraakforstaaelse har hittil gitt meg en uventet dusj, amoniakk paa gryteretten og en ufrivilig busstur til slumstroeket utenfor Brasília. Det siste foerst:

Sulten og sliten etter en lang dags vandring i Brasília (noe som tar paa siden byen overhodet ikke er beregnet paa fotgjengere), slengte jeg meg paa foerste og beste buss hjemover. Trodde jeg. Portugisisken min er ennaa ikke fullkommen, og i det byen svingte ut av byen, ante jeg uraad. “œDen snur vel snart”, tenkte jeg, og unnlot aa hoppe av for aa ta en annen buss tilbake igjen.

Etter hvert ble det for sent aa hoppe av. Byen tok slutt, og moerket laa tungt paa den brasilianske hoeysletten. Noen brasser, slitne etter en lang arbeidsdag, satt og smaapludret i baksetet. Vi svingte inn i en liten forstadslandsby, og en og en gikk de av. Snart kjoerte vi ut av landsbyen, og inn i et slumomraade. Til slutt satt jeg igjen alene men en gammel kone og en arbeider. Han proevde fortvilet aa kommunisere med meg, og jeg fikk paa et vis forklart at jeg mest av alt oensket aa komme meg tilbake til sentrum.

“Men det var jo der vi kom fra”, sa han oppgitt.
“Ikke ta den”, sa jeg.
“Denne bussen gaar i hvert fall ikke tilbake”.

Jeg oensket ikke aa tilbringe en natt i Brasilias slum, og ble en smule bekymret. Men heldigvis ordnet han opp for meg, og forklarte sjaafoeren at det var en gringo her som ikke kan spraaket og som egentlig skulle gaa av der han gikk paa. Om noe kunne arrangeres for aa rette opp dette.

Jeg ble dumpet paa busstasjonen i den lille landsbyen, og klarte omsider aa karre meg hjem, to timer forsinket. Men saa fikk jeg jo sett slummen.

Vil gjerne gjengi en episode til fra nyttaarsfeiringen i Rio. Litt fordi det aapner for et billig ordspill i overskriften, og litt fordi det viser hvor langt en avdanket troender faktisk kan naa i dagens verden.

Foer vi gikk til stranden, ble det avholdt nyttaarsfest paa hostellet vaart. Stemningen var munter, det ene tok det andre, som det er lett for at det gjoer i slike sammenhenger. Det ble saapass muntert at det ble avsynging av viser. Det begynte paa portugisisk og fortsatte i uforstaaelisk. Man fant det noedvendig aa bidra fra den norske kulturskattekisten, og hva var vel mer naturlig, paa nyttaarsaften i Rio, og stemme i med Aage (Aleksandersen)s “Mykje lys og mykje varme”. Tostemt. Folk som har opplevd nyttaar Rio, akkopagnert av tostemt Aage, vet at det er en foelelsesmessig boost. Dette ble bekreftet av en brasilianer som etterpaa utbroet: “I´m never been so touched in my life!”

Ahh, hvor Aage er internasjonal!

Aage: Naa ogsaa i Rio

Klepp er kanskje ikke kjent for sitt spektakulaere fyrverkeri, snarere sitt spekulative. Nyttaarsnatten paa det strenge vestlandet pleier aa aapne seg opp i et inferno av blaatt og roedt og gult, med tilhoerende kruttsalver. Rio er, tross brasilianernes sydlige lynne, mer strukturert naar det kommer til fyrverkeri, og nytelsen blir desto stoerre naar man slipper aa staa med angsten oppi halsen. Hvor mange millioner som ble svidd av paa det kvarteret herligheten sto paa, skal det ikke spekuleres i, men gleden langs Copacabana faar en nesten til aa tro at det var verdt det. Noe som neppe stemmer, selvsagt.

Etterpaa var det Black Eyed Peas konsert paa Ipanemastranden. Med anslagsvis en million tilskuere, fikk man en liten smak av trengselen rundt rakettutskytningsrampen paa Kleppevarden. Og plutselig var heller ikke gamlelandet saa langt borte lenger. Paa en liten skjerm over scenen scrollet det tekstmeldinger sendt inn fra hele verden, mye portugisisk selvsagt, og endel fra USA. Men Norge er jo aldri mer enn et tastetrykk unna lenger, og et kort oeyeblikk fikk ogsaa vi, i sanden paa Ipanema, ta del i den kalde, norske nyttaarsfeiringen. ”Happy new year to everybody. Leif Andre from Arendal” rullet over skjermen, til glede og oppbyggelse for den ville millionen.

Godt nyttaar til deg ogsaa, Leif Andre.